En god tirsdagskveld til dere alle flotte der ute! Å våkne opp til denne dagen visste jeg ikke på forhånd hvordan den kom til å bli. De tunge beina og den trøtte kroppen fikk jeg kastet utfor sengekanten når jeg i seneste laget måtte komme meg opp for å rekke jobb. Skulle gjerne blitt liggende noen timer kan du si, men et stykke arbeid ventet på meg.
Her i forrige uke, for akkurat syv dager siden for å være presis, så fikk jeg beskjed om at det var et brev på vei til min postkasse. Et brev som jeg gledet meg til å lese, og som jeg så frem til å få.
Og i dag kom det. Da jeg kom hjem fra en fin dag med fantastiske barn, lå dette brevet og ventet på meg. Av spontan reaksjon begynte små nerver å spre seg, og jeg tvilte litt på om jeg ville lese det som sto inni. Hvordan var budskapet formulert? Hvem var avsenderen? Og hvorfor fikk jeg dette brevet nå?
Jeg begynte å gjøre meg noen tanker. Var dette svaret jeg hadde ventet lenge på, men ikke turte å lese? Hvordan virket avsenderen i brevet, og var det bare gode ord? Ikke visste jeg hva som ville stå, før jeg til slutt måtte åpne det opp. Med en spent og redd følelse begynte jeg å lese hvert eneste ord.
I min fortid har jeg prøvd å sende avgårde en søknad. Et svært dokument med mange papirer av ulike slag, i håp om at jeg kom igjennom. Jeg så for meg at dette var et langt skriv med flere sider, men da det viste seg at det var så smått som det var, fikk jeg melding om at jeg bare var godkjent – noe jeg visste fra før.
Med andre ord fikk jeg ikke det svaret jeg hadde ventet lenge på. Jeg rykket bare fremover i “køen”. At en så enkelt prosess skal være så lang, det kan jeg virkelig ikke skjønne. Jeg har hørt mye om at “det enkle er ofte det beste”, så hvorfor kan det ikke gjelde slike søknader også? At det skal være så mye styr for noe så “lite” hadde jeg ikke trodd.
så bra:)