Dette har jeg hatt lyst til å få til lenge, men aldri latt meg suse opp i fart for å få gjort noe med det. Det hele ble satt i gang med et ærend om et ønske jeg hadde for denne ettermiddagen, som jeg kan vise litt senere.
De siste dagene har nemlig lyset ute vært litt mer spesielt enn vanlig. Det er jo fortsatt vinter, selv om snøen ikke er her. Uten for å rope det høyt ut så er det helt topp vær ute sånn som det er nå. Tenk om alle vintrene var sånn som dette.
Og med grønne vintersesonger så blir lyse magisk, også uten snø. En liten tur til stranden ble derfor gjennomført i dag, og det var faktisk ikke bare jeg som hadde tenkt tanken. Det var ikke sånn at det var spredt med mennesker langs vannkanten, sånn som det pleier om sommeren, men flere var ute og gikk langs stiene.
Vi var på plass akkurat i det magiske øyeblikket, hvor vi kunne skimte lyset som laget en magisk stemning gjennom alle trærne. Omgivelsene og stemningen naturen laget var varm, mens utenom det var det en kald vinterdag.
Det er ingen tvil om at jeg er en skikkelig frysepinne. Men med de få minusgradene som var ute i dag kjentes ut som mye kaldere. Men med en kald vinterdag ble det i hvert fall stemningsfulle minner som ble tatt.
Hvordan gikk egentlig fjoråret, og hvor ble det av? Jeg har vel egentlig ikke helt skjønt det at vi akkurat nå har tatt fatt på et nytt tiår, og at vi nå kan både skrive og snakke om det nye året som er 2020, samtidig som vi må legge 2019 litt ifra oss.
Selvfølgelig skal ikke alle de tre hundrede og sekstifem dagene forsvinne helt fra oss, for i det året så finnes det ufattelig mange minner og øyeblikk som det er verdt å ta vare på. I hvert fall sitter jeg igjen med mye jeg vil spare og mimre tilbake på.
Uansett hvordan alle disse dagene nå har gått, så kan jeg nå rope ut – godt nytt år! Årets nyttårsfeiring ble i grunn ganske så fin, og alt gikk så rolig og stille for seg. Dagen i går startet som en helt vanlig fridag, med ingen planer og tok timene som dem kom.
Men så var kvelden der. En alt for god middag ble hugget innpå, hvor det på menyen i år, som også alle andre nyttårsaftener, så unnet vi oss en aldeles god raclette. Det er så og si blitt en tradisjon på årets siste dag, og vi satt og koste oss lenge og fikk spist masse. Vi skulle jo tross alt ikke spise igjen før til neste år.
Timene forsvant, men det gikk verken fort eller sakte med nedtellingen ut av det gamle året. Gjennom hele kvelden så kom det noen små smell her og der, men vi kom oss ikke ut før nærmere midnatt – da det virkelig smalt.
Med et stjerneskudd i hånda steppet vi oss nedover til oppskytningsplassen. Vi var klare for å skyte oss inn i det nye året, og spenningen var til å ta og kjenne på om det ble en kanonslutt på året eller ikke.
Det skal sies at det ble en slutt uansett, og både fargene og smellene som føyk til værs sto til forventningene i år. Det var ikke små puslinger denne gangen for å si det sånn, og et fyrverkeri som sprer seg utover en stor og mørk natthimmel kan man jo si at er litt magisk i seg selv. I hvert fall utrolig flott å se på for blikket.
Da det nå hadde bikket over i et helt nytt år så ble det sendt opp i hytt og gevær rundt om i verden. Mange fine kunstverk blåste ut over oss, og det var nå på tide å ta fatt på det vi nå kan kalle 2020. Et tiår er nå lagt vekk, og videre skal vi nå ta fatt på et nytt tiår. Og hva dette året nå vil bringe, det blir det spennende å se.
Jeg kan jo være enig med meg selv at årets nyttårsfeiring ble vellykket, men det store var over på et kvarter. Hvorfor skal noe så fascinerende og flott være slutt på et blunk? Det er jo noe magisk med fyrverkeri i seg selv, og når man så skal rulle inn i et helt nytt år sammen så skulle man fått mer for valutaen.
Nå som det ble en liten bombadering med årets nyttårsfyrverkeri, så kan jeg igjen si, godt nytt år. 2019 har nå gått rundt. Kan 2020 utfylle de siste små hullene og bli et enda finere år? La oss gå inn i det nye året og se.
