ALLE TENNPLUGGER HADDE TATT FYR!

I natt. I natt ble en sånn tid hvor jeg lot tankene spinne. Jeg lot det gå så langt at det ble helt bananas. Jeg hadde rett og slett ikke kontroll eller styr på hva som egentlig foregikk. Det bare skjedde. Nå var det nok!

Jeg hadde vært fornuftig og kommet meg tidligere i seng enn vanlig, bare fordi jeg så at jeg trengte det før jeg skulle komme i gang med en ny uke. Jeg innstilte kroppen min på en lang hvil med mye søvn, og så falt øynene sammen.

Håpet jeg da. For plutselig smalt det. Det smalt så hardt at det gjorde fysisk vondt. Irritasjonen bombarderte innvendig. Du vil knapt tro hva som foregikk inni meg, og hvilke gloser jeg bare hadde lyst til å brøle ut.

Heldigvis var jeg klok nok til å gjøre dette lydløs, så jeg ikke sto i fare for å vekke hele nabolaget og resten av verden. Men du skulle bare visst. Jeg følte jeg ble rød fra topp til tå. Energien oste og boblet fullstendig over meg. Alle tennplugger hadde tatt fyr!

Den siste tiden skal det sies at jeg har slitt litt med søvn. Gått rundt og vært litt sliten og rett og slett ikke hatt ork til å fullføre ting i hverdagen som jeg har ønsket. Jeg har kjent på det å ha tunge skuldre, men prøvd å skjule det så godt det lar seg gjøre.

Men nå gikk det ikke. I går kveld gikk det så fort for meg. Jeg begynte å tenke tekster i ulike vinklinger. Ja, til og med sporingsveier jeg kunne søke for å virkelig få frem det jeg i dag sitter på. Det gikk så i ball for meg denne kvelden, at jeg i og for seg hadde bygget opp en hel tekst og tenkt ut hvordan bilder jeg skulle ha for å få frem budskapet.

Men fly forbanna var jeg. Uansett hva jeg prøvde å gjøre, så ga det seg ikke. Jeg ga et forsøk med å snu dynen rundt, sånn at den kalde siden kom mot kroppen. Dette pleier til vanlig å hjelpe, men jeg hadde ikke en sjanse etter at jeg hadde lagt meg.

Og tankene fortsatte å spinne rundt, ja så fort at de nesten sto i fare for å hoppe ut av sporet. Det skal sies at det oser over hos meg enda, på eventuell videreutvikling av tankene som oppsto hos meg, og hva jeg kan gjøre for å bygge videre på dem. Jeg har jo en idé, men den trengs å bearbeides minst litt til.

ÅRETS FØRSTE OFFISIELLE VÅRMÅNED

Tenke seg det at vi på flere steder skulle være så heldige å våkne opp til et hvitt landskap i dag tidlig. Syns denne vinteren har vært litt av og på i det siste, og i det hele har vi hatt en kjempefin vinter, som jeg håper at vi får flere av i årene fremover.

En vinter med alt for lite snø har jeg hatt stor glede av, hvor det har vært mulig å ha på seg tynnere lag med klær. Jeg har faktisk ikke dratt frem de svære, varme og gode vinterstøvlene mine denne sesongen, og planen er å la dem ligge gjemt unna fortsatt.

Men med vinter i dette landet så vet man aldri hva man vil få, og det gjelder å holde tunga rett i munnen uten å si noen ting for høyt. Vi kan jo se litt på denne bilen over her, hvor det ene er mer hvitt enn det andre.

Dette var på akkurat samme dag som i dag for hele tre år tilbake. Denne morgen våknet jeg opp til et landskap dekket av snø, noe som også den gangen var en nedtur. Men utrolig nok forandret mye seg gjennom den dagen, og etter at jeg da hadde kommet hjem fra jobb var så og si alt borte.

Nå i helgen har det vært litt frem og tilbake med denne vinteren, hvor det i går kom noen lag med regn over den lille snøen vi allerede hadde. I mine tanker da jeg så det ble vått ute tenkte jeg – dette kan jeg like.

For vi vet jo at når det blir vått så forsvinner snøen, uavhengig hvor mye regn som kommer. Gjennom natten hadde jeg derfor store forhåpninger at jeg denne søndagen kunne våkne opp til vårtegn, for vi er jo i dag kommet til årets første offisielle vårmåned, nemlig mars.

Tenk det, vi har allerede hoppet over i enda en ny måned, og igjen sitter jeg her og lurer på hvor ukene har blitt av og hva jeg egentlig har fylt dem med. Er det lov å håpe på enda flere vårtegn? Bortsett fra at fuglesangen allerede er blitt hørt, og her for kort tid siden kunne jeg endelig legge merke til at grønne knopper på busker og trær ble synlige. Og når det da begynner å springe ut, da må jo vinteren være over.

Vi kan jo håpe det, hvis ikke det hadde vært for landet vi holder til. Hva som vil skje neste dag det vet vi aldri helt sikkert. Men da jeg våknet i dag tidlig, lettet litt på gardinen i vinduet og myste ut, ja da ble jeg ikke så glad som jeg ønsket.

For dette var det bildet som blikket fikk kontakt med da jeg skulle ønske vårmåneden velkommen. Litt av en liten nedtur, men det er ikke stort å få gjort noe med. Det var ikke dette jeg ville ha, selv om jeg vet at det kunne vært så mye verre.