Før hadde jeg mye lenger hår og gikk stadig med håret løst. Husker når jeg ikke hadde noe i håret på jobb at det stadig kom en, to, tre eller fire… Ja, mange barnehender som dullet på hodet mitt. Spesielt jentene. Noen spurte om de kunne flette meg, mens andre bare satte seg ned og gjorde om frisyren min.
Veldig deilig var det å få litt hårmassasje samtidig. Noen floker her og noen knyter der fikk jeg en gang i blant. Og de små barnehendne som holder på da. Fikler og ordner. En sånn flette på den ene siden og denne fletten på andre siden. Og jeg ville jo ikke ødlegge mesterverket deres med det første. Så i steden for å røske ut de flotte flettene med en gang, måtte jeg gå rundt med dem. Men av en eller annen grunn forsvant de ganske fort ut igjen for det. Hmm, det var ikke meg!
Nå er det heldigvis ikke så mange som er så opptatt av kråkereiret mitt. Drar sjeldnere til frisøren nå for å si det sånn for å få noen andre til å ordne det.
Men i dag tidlig da jeg våknet av solen som skinte til igjennom vinduet var det på tide å komme seg ut av senga. Jeg følte meg litt skitten, og siden jeg hadde hele morgen for meg selv og kunne bruke så lang tid jeg ville, hoppet jeg i dusjen. Starter aldri dagen på den måten i hverdagen. Men i dag var det ganske deilig.
Og morgenstellet. Der brukte jeg en del lenger tid foran speilet enn jeg gjør til vanlig. Med litt farge her og litt farge der og litt greing av håret, følte jeg meg freshere enn noen gang. Noen ganger skal det i grunn bare litt ekstra til før en føler seg mye bedre. Og med å føle seg litt ekstra fresh, håpet jeg på at skrivingen skulle komme mye lenger på oppgaven. Men..
Jeg er i hvert fall kommet litt lenger. Og det ramler ned litt her og litt der som jeg kan putte i teksten. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette har vært den vanskeligste oppgaven til nå. I utgangspunktet er den jo ikke så vanskelig. Men jeg klarer ikke å tenke enkelt akkurat nå. Men det går heldigvis fremover.
