HVORDAN SER ROMMET EGENTLIG UT I DAG?

La deg for all del ta tak i deg selv og la skuldrene dine senke seg litt ekstra en gang i blant. Jeg opplever at jeg føler at de trekker seg litt mer nærmere opp mot ørene noen ganger, og for å la dem hvile lettere må du gå inn i deg selv og puste noen ganger lettere ut.

I hverdagen som jeg befinner meg i så er det ikke til å legge skjul på at pulsen kan slå noen slag høyere, enten en, to eller ti ganger i løpet av en dag og uke. Mye høy lyd går som bølgestøt gjennom ørene mine hver eneste dag, og da er det godt å gjøre omtrent ingenting når kveldene kommer.

Jeg bruker veldig mye tid på rommet mitt når jeg er hjemme. Og det er vel den plassen i huset jeg liker meg godt på. Her har jeg mulighet til å gjøre akkurat det jeg vil – om det så er å se på serier og filmer, la musikken spille i mine ører eller rett og slett bare ta livet helt med ro.

Og når jeg først er inne på temaet om rommet mitt, så tenkte jeg at jeg kunne vise litt hvordan det har sett ut i løpet av flere år. For det har seg sånn at dette rommet ble bygget og sto ferdig i løpet av sommeren 2005, da vi var nødt til å utvide en del av huset for å få nok rom til oss alle.

Da jeg fikk lov til å være med og velge hvilken farge jeg ville ha på veggene mine, så var det ingen andre farger det kunne bli enn grønn. Jeg var veldig glad i denne fargen, spesielt den som var midt mellom den mørkeste og lyseste. En såkalt tone av limegrønn. Og det var grunnen til at veggene mine fikk denne fargen fra starten.

Nå til sommeren blir det allerede elleve år siden jeg fikk mitt helt eget rom, etter å ha delt rom med en av mine andre søsken. Vi hadde nemlig bare to barnerom. Og når vi da er fire barn, da ble det til at vi måtte dele om plassen. Og de rommene var ikke all verdens store for å si det sånn, men vi overlevde så lenge det varte. Heldigvis.

Med deling av rom var det ikke all verdens av muligheter jeg hadde til å rokere om på innredningen. Og tingene mine hadde jeg aldri helt for meg selv, selv om jeg stort sett fikk lov til å la tingene mine stå i fred.

Men da mitt helt eget rom sto klar, da kunne jeg ha både skrivebordet med de rare skuffer og hyller i, nattbordet med et par skuffer og skapet mitt for meg selv. Og jeg visste til en hver tid hvor jeg hadde det jeg eide – om det ikke var sånn at jeg hadde glemt hvor jeg hadde satt eller lagt det.

Men, så kom året hvor jeg var rimelig lei det jeg så rundt meg. Jeg var så sliten av å gå rundt i den grønne boblen. Det var ikke det at jeg ikke likte fargen, for det gjorde jeg. Men jeg trengte noe nytt. Jeg var klar for en forandring.

Jeg husker ikke helt hvordan det var, men jeg tror det var sånn at jeg fant veldig fort ut, sånn ganske plutselig, at jeg ville bytte ut de grønne veggene mine. Ofte følte jeg for forandringer, for flere ganger i året, eller kanskje bare på noen måneder, så kunne jeg møblere om og bytte plasser på både sengen, daværende skrivebord og sånne ting. Klesskapet kunne jeg selvsagt ikke flytte, og tv’n måtte jeg ha på samme plass med tanke på kabeluttaket som jeg ikke gadd og ordne på.

Da rommet mitt var helt nyoppusset den gangen med grønne vegger, var det mine foreldre som sto for jobben. Husker jeg kom hjem fra skolen den gangen, og plutselig var det kjedelig treverket av noen vegger blitt grønne. Jeg husker jeg ble en liten smule skuffet, for da jeg hadde sagt at jeg ville ha grønt rom så så jeg for meg en grønn som var litt sterkere.

Men i ettertid var jeg veldig glad for at fargen var tonet litt ned, for tror jeg hadde blitt fortere lei om fargen var sterk.

Om fargen var sterk eller svak – plutselig fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde så lyst på en ny farge. Noe helt annet enn det jeg hadde, og jeg begynte og skaffe meg kataloger og fargekart som jeg kunne kikke på.

Å gå gjennom et så stort fargekart som vi har av alle nyansene, så trodde jeg at det skulle gå lang tid før jeg fant den perfekte veggfargen. Jeg brukte selvsagt litt tid, for jeg måtte jo være ganske sikker når jeg først skulle male om.

At jeg skulle angre kort tid etter var jo ikke det jeg ville. Og tanken på å male flere ganger var ikke helt aktuelt etter at jeg en fredagskveld gikk løs på prosjektet. Ja, for denne gangen var jeg nødt til å gjøre jobben selv. Jeg var jo tross alt 21, nesten 22 år.

Å gå løs med malekosten var ingen problem for meg. Ikke før jeg fant ut at jeg måtte vaske først. Det skal sies at jeg var ganske engasjert og hadde vilje for en forandring, så det var vel det som satte motet mitt opp.

En lørdag ble både vaskebøtte med sterkt såpevann og skurefille dratt frem. Nå skulle det vaskes. Møbler og annet som sto inntil veggene og annet som hang og dinglet ble tatt ned. Gode kluter fikk nå virkelig kjørt seg over treverket, og det ble rimelig rent som det nesten ikke hadde vært.

Ble noen timer med skrubbing for å si det sånn. Og så måtte det tørke itillegg. Jeg var så gira på dette prosjektet husker jeg, at jeg så kunne dra penselen over med det samme. Men for å få et godt nok resultat var det nok bare å vente litt til.

Helt frem til neste dag – da var det endelig klart for det store og det hele. Maling med den utvalgte fargen hadde jeg fått tak i, og flere koster og ruller hadde jeg skaffet meg for å feste fargen på veggene.

Noen filleklær som det ikke var så farlig med ble dratt frem og tredd på, for jeg ville jo ikke utsette de fineste klærne jeg hadde for å bli ødelagt av maling. Ikke at jeg griset så mye heller. Plasten ble også rullet ut på gulvet langs veggene som skulle få seg et strøk, bare for å sikre at jeg holdt meg unna de aller største malingsflekkene i ettertid.

Med motivasjonen jeg da hadde og som var på topp, så tok det meg kun en dag og et strøk og kline på så mye maling jeg bare klarte. For det var jo ikke sånn at jeg orket flere runder med kosten og malebøtta.

Hele jobben gjorde jeg helt alene, og jeg kan innrømme at jeg syns det var mer moro enn kjedelig – akkurat der og da. I ettertid av den nye fargen har rommet mitt blant annet sett sånn her ut.

Jeg husker jeg ble så fornøyd med forandringen jeg gjorde, og at jeg fortsatt har beholdt fargen. Og kjenner jeg meg rett, så blir jeg vel å bo med disse veggene frem til jeg finner meg et eget krypinn av en egen bolig. For jeg har jo ikke akkurat tenkt til å bo hjemme resten av livet. Om noen år så er det vel på tide og komme seg ut å finne noe som er mitt. Men jeg haster ikke akkurat med det i dag.

Nå har det allerede nesten gått tre år siden rommet fikk et strøk. Forandringer i mellomtiden har det skjedd, men hvordan ser rommet egentlig ut i dag? La oss ta en nærmere titt.

Det har skjedd litt for å si det sånn, selv om jeg har hatt det møblert sånn her en stund nå. Til tider kan jeg føle at det flyter litt mye, og det kan fort bli like rotete hos meg som det gjør hos alle andre.

Men når man kun har fjorten kvadratmeter av en plass til å oppbevare absolutt alt man eier og har, da må man bare regne med at det kan ligge litt rot her og der noen ganger – eller ganske ofte. Det skal sies at jeg gleder meg til å flytte ut, når den tiden kommer og jeg er klar.