Nå kan jeg endelig senke skuldrene. Puste lettet ut og huke av på lista. For nå har jeg endelig blitt ferdig med den store jobben. Ja, for over her ser dere bare et lite utvalg av det jeg drev med i går kveld da jeg kom hjem fra konfirmasjon.
Da jeg endelig fikk plantet meg ned og lastet opp bildene jeg hadde knipset vilt for dagen, som var nesten trehundre-og-femti, så kan du si at natten ble lang. Ikke at jeg sov i mange flere timer enn jeg kanskje burde, men jeg satt våken til langt over enn det vanlige jeg pleier å legge meg på en vanlig lørdag.
Alle de andre i huset hadde lagt seg for natten, mens jeg klarte ikke å gi slipp på det jeg holdt på med. Jeg var så godt i gang med utplukking og redigering av bilder, så da klokken var blitt over to i natt måtte jeg avslutte. Og hodet traff ikke puta før nærmere halv tre.
Til vanlig er søndager stille og rolige. Kanskje litt for stille til at det blir kjedelig. Men i dag har jeg virkelig hatt noe å henge fingrene i, og endelig kan jeg si at jeg er ferdig. Den siste store bolken med bilder har nå fått sitt etterarbeid, og det tok meg nesten fire timer. Satt der og plukket ut de beste bildene, for så å justere lys, farger og sånne ting som man gjør i et redigeringsprogram. Jeg bruker forresten photoshop til dette arbeidet.
Vil du prøve og gjette på hvor mange bilder som ble plukket ut for å fikses på? Ikke? Du tenker kanskje et par tre fire bilder? Eller kanskje mellom tjue og tredve? Da må jeg nok skuffe deg med å si at det er langt mer over disse tallene.
Sannheten er den at jeg bare har sittet med bilder alle disse timene jeg har brukt mellom da jeg kom hjem i går og til jeg la meg, og fra jeg sto opp i elleve tiden i dag og til nå. Dette har resultert i at jeg nå har en full mappe med hundre-og-tre konfirmasjonsbilder. HUNDRE-OG-TRE! Veldig glad er jeg nå for at det er lenge til neste konfirmasjon i familien, og at det ikke blir så stor jobbing med bilder fremover.
Da var dagen endelig her. Den dagen vi alle har ventet på – eller som alle som er konfirmant og familien og vennene rundt har vært spente på. For i dag var dagen hvor det var min fetter som skulle få sin feiring ved å tre seg inn i de voksnes rekker. Både jeg og mine søsken har gått for borgelig konfirmasjon, mens både min kusine og fettere har valgt kristelig.
Så på formiddagen tok vi veien til kirken, sammen med konfirmanten og resten av familien. Det var helt greit å sitte på kirkebenken selv, men er veldig glad for at jeg ikke valgte det da jeg sto til konfirmasjon for åtte år siden.
En times tid i kirken holdt for min del, og etter at markeringen her var ferdig suste vi avgårde til festlokalet. Med god servering av masse mat som falt i smak – for ikke å snakke om alle kakene som kom ned til slutt, etter å ha samlet fem eller seks varianter på den lille tallerken, så sitter jeg her i kveld og er overspist og mett.
Jeg kan jo konkludere med at dette har vært en helt fantastisk dag, og tror konfirmanten fikk et hyggelig selskap som falt i smak. Og på en slik feiring og med mange mennesker samlet kunne jeg ikke unngå å ha med kamera. Så nå er det trehundre-og-førtifem bilder som skal bli sett igjennom, for så å plukke ut en haugevis som skal etterarbeides. Med andre ord er hele søndagen fullbooket til å vite hva jeg skal gjøre!
Det er over. Konfirmasjonen for i år er plutselig blitt historie og et fint minne å ta med seg videre. Så nå er det bare å glede seg til jobben er ferdig, så skal du ikke se bort ifra at det kommer noen smakebiter på denne dagen en eller annen dag.
Den der “sprettdagen” gikk bort ganske fort, og jeg var på farten i hele syv timer i går. Suste avgårde sammen med min lillesøster og mamma for å få med oss en fotballkamp i solveggen, og da vi kom hjem dro jeg rett avgårde til besteforeldre for å få litt hjelp og slå av en prat.
Men i dag ble det langt ifra noe mindre fin dag. Den ble enda bedre! Morgentimene, eller formiddagstimene brukte jeg ute i sola. Bikinien var funnet frem igjen og jeg hadde rigget meg til i godstolen. Men før jeg visste ordet av det hadde jeg sprettet opp for å komme i arbeid.
Ettersom vi har hatt paviljong i mange år, har den med tiden gått i stykker, samt blitt utslitt. Bare skjelettet, eller stammen har stått igjen, helt frem til nå. For nå er den demontert og kastet bort.
Da jeg tok med meg min lillesøster ut på middag da langhelgen startet, fikk jeg lyst til å gjøre det samme snart igjen. Av en spontan tanke da ville jeg ta med meg både hun og mamma ut for å spise. Finne på noe hyggelig sammen. Så vi tok oss en bytur, fikk shoppet litt og spiste en veldig sen lunsj – eller frokost for min del.
Vi falt til slutt på at vi ville ha pizza, så vi stoppet innom Pizzanini for å spise. Været var på topp og solen strålte, så vi koste oss med både kald drikke og en varm pizza på et sted hvor det nesten ikke var folk. Bortsett fra en liten familie hvor det var tre barn som nesten badet, eller vasset, i den lille fontenen som var der.
Enige ble vi at magene ble mettet, og jeg tok til og med meg de siste tre pizzabitene med meg hjem. Ja, for den var faktisk så god! Lunsj utenfor hjemmet er faktisk ikke så ille. Det er enda bedre enn å spise den kjedelige lunsjen man lager selv, og jeg ser spesielt at de brødskivene eller knekkebrødene jeg har med meg på jobb ikke er like fristende som det vi spiste i dag.
Det er ikke til å legge skjul på at jeg faktisk blir glad når både solen skinner sånn som den gjør og gradestokken har bikket så høyt. Da den lille boksen med ulike tall viste at den allerede var oppe i ti grader før klokken syv i dag tidlig, da kunne jeg ikke annet enn å se for meg at dette ble en fin dag.
Og rett som det hørtes ut, ble det også en fin dag. Ikke bare fin, men super fin! Gårsdagens jobbedag besto av en tur til byen med barnegruppen. En fin tur med flott opplegg for Tønsberg barnehager på Tønsberg torv. Selv om det ble en stund med med underholdning og hyggelige omgivelser i solsteken, oppdaget jeg først da kvelden kom hvor rød jeg hadde blitt rundt og ved kragebeinet. Det blir som oftest ille i starten, og så blir det bare bedre og bedre.
I dag har det vært minst en like fin dag, om ikke bedre. Og det som er sikkert er at den har vært lang. For når du finner ut at du må en tur til byen når du har kommet hjem, slengt fra deg sakene og fått ordnet deg litt – ja, da blir det fort noen ekstra timer på farten. Men når dagen i seg selv ble så fin som den ble, med litt ekstra hygge, så gjorde ikke det noe.
Med en spontan tanke etter å ha flydd frem og tilbake i mange butikker, på leit etter sko, var det godt å kunne sette seg ned når sulten meldte sin ankomst. Det ble med andre ord middag utenfor hjemmet, sammen med lillesøster. Jeg fant til slutt noen sko jeg likte, og som jeg kunne bruke, og pluss litt andre ting. Så og sette seg ned med mat som var bestilt var bare helt perfekt.
Vi slang rumpene våre ned på Jordbærpikene, med vindusplass. Det var lite folk i byen på en sånn dag tidlig på kvelden, og maten kunne vi nyte i fredfulle omgivelser. Det er noe spesielt med designet og det hele på denne søte kaféen, og det gjorde det bare ekstra hyggelig. Kan ikke huske sist jeg var ute og spiste eller var på kafé, så planen er å gjøre det en gang til denne uken.
Nå har jeg endelig landet for kvelden, i hvert fall for et øyeblikk. Skulle vel egentlig fått skrevet mer på denne store oppgaven jeg holder på med, men vet ikke om jeg orker så mye i kveld. Tiden har jo bare gått fra meg i dag, og kan ikke skjønne at den er over ti allerede? Hvor har blitt av denne dagen?
Fremfor meg er jeg nå i gang med langhelg. En helg som bare skal nytes, både i det stille og fredfulle, og med fest og moro. Det er heller ikke til å legge skjul på at vi nå går inn i den aller siste uken av mai – og hvor har denne måneden blitt av? Syns ikke det er lenge siden jeg etterspurte om hvor april ble av. Og nå ruller vi oss snart inn i juni og den siste jobbemåneden før det er sommerferie igjen. Det er litt skummelt å tenke på!
Du blir like overrasket hver gang du beveger deg opp i den korte bakken. Går normalt over gressplenen bak i hagen, men med en gang du setter det første skrittet på vei oppover er det noe som skjer med deg innvendig. Hva vil du finne i dag? Og hvor mange er det som gjemmer seg der?
Til dere som har fulgt med en stund, og som kjenner meg godt nok, vet helt sikkert at interessen for kryp og dyr er noe som står meg nære. Det er lite jeg er redd for, og når jeg er oppvokst med disse krypene siden jeg selv gikk i barnehage, er dem ikke mer skumle nå.
Jeg snakker selvfølgelig om de slangene som mange tror er slanger, men som er øgler uten bein. De spiser både mark og andre insekter, og de lukter seg frem med tungen sin ved å stikke den ut. I det siste har jeg opplevd at det er noen av ormene som har vært hissige med tungebruken sin – det har vært mye å lukte på.
Da jeg kom hjem fra arbeid i ettermiddag kunne jeg ikke gå glipp av å sjekke fellene. Det er nå det er tiden for stålormen, og gjennom hele sommeren. Jeg valset over gressplenen og spaserte opp i bakken mot fellene. Løftet på den ene steinen etter den andre, etterfulgt av å sjekke både plankene og platene.
Og så skjer det. Den siste og største platen får en glipe på seg der jeg løfter den opp med mine korte fingre. Forsiktig ser jeg under, og der gjemmer det seg ikke bare en. Heller ikke to og tre, men enda flere. Alle under samme lune sted, men jeg får bare tak i fire – som jeg tror det ble til slutt. Og minst en stålorm får kommet seg unna. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en blekksprut i slike situasjoner.
Men hva er det jeg ser? Tre av dem er små, men så er det to litt større som var virkelig innpåslitne med hverandre. Ikke på den ene måten, men en ganske ubehagelig måte. Var vel mer nesten som en slosskamp, hvor den ene virkelig hadde gått på en smell. I mine øyne så det virkelig ikke noe godt ut om et annet menneske skulle gjort sånn med meg.
For vet du hva de gjorde? Han tok tak i hodet på den andre, og dette hadde de gjort før jeg fant dem. Gapet var åpnet så høyt han bare kunne, og grepet kjeven over hans andre hodet. Jeg fikk lagt fra meg dyrene i boksen, og sprang nesten i flint for å finne kamera. På veien tilbake krysset jeg alt jeg kunne krysse for at grepet deres fortsatt sto, selv om det ikke så godt ut.
Vel tilbake med kamera klart rundt halsen gikk luften ut av ballongen. Hva hadde skjedd? På den ene siden hadde jeg håpet at de skulle ha sluttet å spise hverandre, for det så nesten sånn ut. Men på den andre siden ville jeg ha dette synet dokumentert og innrammet på et bilde. Sukket kom enda en gang, for synet jeg hadde da jeg sprang avgårde var ikke det samme. De hadde blitt venner i mellomtiden, og jeg fikk bare nøye meg med det.
Er det noe jeg aldri kommer til å glemme, så er det den dagen da det skjedde en ulykke. Ikke en skade for noen andre, men en unødvendig og veldig uheldig skade som plutselig kom, og som rammet meg. Jeg husker bildene så klart det bare går an å få dem, selv om det er over fire år siden jeg fikk et stygt brudd.
Vi hadde hjemmekamp ute på Nøtterøy. Det var snø og vinter ute og jeg var veldig klar for å slå de eldre damene. Kampen var i gang, og allerede midt i første omgang skulle jeg være så heldig å få den låvedøren foran meg på min høyre kant. Min store reaksjon var å løpe igjennom og hoppe inn mot mål.
Jeg følte jeg fløy inn mot målet for å få denne ballen inn i nettet. Det jeg ikke hadde planlagt var å få en strak arm i min høyre side av en motspiller, og dette da jeg hang der som en flaggermus opp ned. Dette gikk så fort, så fort at jeg ikke klarte å stå på mine egne bein.
I en vinkel som førte til ubalanse og null kontroll over kroppen, endte jeg med å lande på siden. Det første som traff bakken da jeg vinglet fra side til side var den ene hånden min. Og du kan jo bare se for deg hva som skjer når en sterk, men svak arm, treffer underflaten og får resten av vekten over seg.
Der lå jeg. Med sterke smerter, gråt fra lungene og tårer som sprutet ut. Midt opp i hendelsen tok jeg et raskt blikk bort på armen. En stor kul var å se på håndleddet, og alt var så vondt. For å gjøre denne delen av historien kort så fikk jeg dratt bruddet på plass samme dagen på akutten og ble gipset.
To dager senere ble det operasjon, og etter en overnatting på sykehuset kunne jeg dra hjem igjen med stål i armen. Men å gå rundt med både plater og skruer i armen var ikke akkurat så behagelig, og det ble noen runder med trening for å få bøyeligheten og bevegelsene tilbake igjen.
Og sånn gikk jeg i to år. Med konstante plager var det ikke til å unngå og kjenne at det var noe der. Jeg fikk aldri tilbake den bevegelsen i leddet som jeg før hadde. Og bare jeg prøvde å presset leddene til å strekke seg og bli mykere så gjorde dette bare vondt.
Jeg orket ikke lenger. Jeg orket ikke å gå rundt med plagene hele tiden og fikk derfor gått igjennom slik at jeg kunne operere ut denne platen som stoppet bevegelsen i hånden til å kunne være bøyelig nok sånn som det var før.
Og i dag er dagen! For fredag 22. mai 2015, bare to uker etter at jeg fikk beskjeden, skulle jeg inn på operasjonsbordet igjen. Denne dagen hadde jeg gledet meg lenge til skulle komme. Legene skulle grave seg inn i armen min igjen, bruke drill og skrutrekkeren igjen for å få ut dette lille “monsteret”.
Tidlig denne morgen for to år siden satt jeg klar på det lille sykehuset i Larvik. Egentlig et veldig koselig sykehus. Også fra denne operasjonen husker jeg hva jeg gikk igjennom. Jeg fikk på meg sykehusklær og i meg noen piller som skulle hjelpe. Og med litt venting tok det ikke lange tiden før jeg lå på operasjonsbordet i ti-tiden.
Jeg fikk på meg en stor bleie på operasjonsarmen etter at jeg hadde vasket og fått masse bakteriefjerningsmiddel smurt inn. Den måtte jo være helt ren når legen skulle begynne å skjære i meg.
Selve inngrepet tok ikke lang tid – opp mot en times tid, for mellom elleve og halv tolv på formiddagen begynte jeg å våkne. Det var nesten som å slå på en lysbryter. Øynene spratt opp, og jeg husker jeg satt oppreist i sengen da pappa kom tilbake på rommet. Hadde det vært opp til meg hadde jeg reist ut igjen med en gang.
Og endelig, etter nok en time kunne vi endelig forlate sykehuset. Med en diger plasterlapp på stingene og litt bandasje rundt var jeg klar for å komme meg hjem. Jeg var faktisk så kvitt og opplagt at jeg nesten kunne kjørt hjem selv.
I dag er det som sagt to år siden jeg ble kvitt “monsteret” i armen, og jeg har hatt to år med null plager. Jeg har ikke ord på hvor stor forskjell det har vært. Fra å gå med plager i hele to år, til å føle seg smertefri. Per i dag, selv etter disse to årene uten redskap i armen, kan jeg fortsatt ikke bøye håndleddet like mye som før skaden. Men så lenge jeg ikke har ubehag så er jeg veldig fornøyd. Så med andre ord var denne operasjonen vellykket!
Jeg trodde jeg skulle få sovet ut etter en lang og fin uke. Ikke våkne før i ti-tiden. Minst. Det er jo det helgene blant annet er til, å sove ut de tapte timene man ikke har fått i ukedagene. Likevel skulle denne jenta utrolig nok ikke få et sekund mer på øyet da det viste seg at det var på tide å stå opp allerede kvart over åtte.
Morgenfugl både er og kan jeg være. Men å stå opp på den tiden, på en fridag da. Jeg kunne ikke noe annet enn å drasse på meg noen klær, få i meg frokost og komme meg ut. For i dag skulle det jobbes. En hagejobb sto for tur, noe som kan være ganske morsomt hvis man legger godviljen til. Og det klarte jeg. Klar for arbeid klokken ti – presis.
Nå skulle kantklipperen få kjørt seg, og det om så tråden skulle klare og ryke en gang. Det er så godt å gjøre en jobb der man kan se en så stor kontrast. En forandring som kommer av etter et arbeid man selv har gjort. Det høye gresset har også fått en ekstrem stuss også, etter at det var på vei opp til værs. Masse er blitt gjort, og gjennom sommeren ser jeg frem til å prøve og komme igjennom et hagemål.
Alt i alt har det vært en veldig fin lørdag. Men godt var det å kunne slippe alle tankene som presser seg over skuldrene om dagen ut i skogens natur. Bare være der. Helt alene. La bekymringene suse fritt for en gang skyld, før man må ned på bakken igjen å ta tak i dem.
Etter gårsdagens nedtur hvor energien var på bånn i en sliten kropp, var det en overraskende stemning da det viste seg at det var fredag da jeg kvikket opp øynene. Jeg følte jeg var så klar for en ny dag, i motsetning til dagen før. Og det viste seg også at det skulle bli en fin dag nok en gang!
Med et par fine arbeidsdager etter den store feiringen, kan vi nå ta en velfortjent helg. Innerst inne kunne jeg kanskje tenkt meg å bli værende igjen på jobb, sammen med de flotte menneskene jeg har rundt meg og den fine leken med barna. Akkurat nå hadde det vært noe, men innerst inne er det veldig deilig med fri.
På vei hjemover kunne jeg ikke la være å slå av en liten avskjedsprat med noen av barna. De hadde oppdaget og fått tak i en plante som vokste på utsiden av gjerdet. De konkluderte med at det lignet på brennesle, men det gjorde ikke vondt når de tok på den. Så det måtte være en annen type plante, men som vi ikke hadde noe navn på.
En flott uke har det vært, og rykte sier at det skal bli enda bedre når finværet skal komme i helgen. Ingenting er bedre enn det, og etter en flott start på denne måneden, men hvor det dalte ned etterpå, gjør det ingenting om varmen kommer tilbake. Det er jo så fantastisk når solen og varmen er på besøk.
Dermed ønsker jeg dere alle en kjempefin helg, hvor dere må nyte den fullt ut. For av erfaring, og veldig overraskende, så forsvinner den på et blunk. Hva helgen har å by på – det får vi se. Men helgen ble møtt av denne karen her da jeg kom hjem fra jobb. Satt der så stille og fredelig, så kunne ikke unngå å ta noen portrettbilder av han.
Selv med en festdag hvor alt gikk stille for seg, så hadde jeg så mye energi i kroppen da jeg hadde planer om å finne puta og ta kvelden i går. Energien var høyere oppe enn vanlig, og i mitt hodet svirret det fullt av tanker. Jeg trodde aldri jeg skulle få sove, og rakettene fra byen hørtes helt hjem. Men før jeg visste ordet av det var jeg langt inne i drømmeland.
Det ble derfor litt som en dagen derpå i dag, hvor jeg så sårt hadde trengt en fridag. Jeg vet at det ikke bare er meg som tenker det samme, men jeg hadde faktisk ikke lyst til å stå opp i dag. Derfor var blikket mitt og kroppen fullstendig sliten, noe som dere kan se over her, da jeg skulle komme meg avgårde til jobb.
Ikke nok med mye fest og moro for veldig mange i går. I dag var det nemlig tur som sto på ukeplanen da jeg kom på jobb. Jeg visste selvfølgelig om dette, og på forhånd gledet jeg meg til det. På hele turen til Ilene våtmarkssenter med barna prøvde jeg så godt jeg kunne med å engasjere meg og virke kvikk nok til henge med.
Jeg vil jo si at vi var veldig heldige med været, selv om det ikke var strålende sol. En interessant og spennende dag har det vært, og ikke minst fin. Men da jeg kom hjem fra jobb i ettermiddag kjente jeg virkelig hvor mye som har skjedd på bare disse to dagene. Jeg er tappet for energi av en merkelig grunn, så denne kvelden skal brukes til å samle krefter igjen for å komme seg igjennom morgendagen før det endelig er helg.
Hvert år legger jeg meg med små øyenstikker i magen, og neste morgen våkner jeg med sommerfugler i magen. Du vet de følelsene man får før det store skal skje, og jeg har alltid hatt det hver gang. Men i år våknet jeg opp til om at det skulle være en helt vanlig dag. Nesten i hvert fall.
Jeg glimtet til med øynene, akkurat rett før den store salutten på markeringen av den store dagen. Klokken åtte i dag tidlig gikk startskuddet oppe på Slottsfjellet, noe som jeg hører helt hjem i mitt eget hus. Og så var dagen i gang etter at jeg hadde ligget og slumret.
I og med at det ikke lenger blir store festen lenger for denne markeringdagen, ble årets 17. mai-feiring ganske så stille og rolig. Jeg kunne dratt og sett på det store bytoget, men ikke akkurat like kult å stå der helt alene i flokken. Derfor brukte jeg formiddagen til å ordne meg litt ekstra og bare nyte dagen.
Midt på dagen ble det en hyggelig brunsj, hvor vi også hadde invitert bestefar. Det ble disket opp med både rundstykker, eggerøre, laks, grønnsaker av forskjellige sorter og annet godt. Jeg ble i hvert fall mett, og skal ikke se bort ifra at det var flere mager som ble fulle.
Dagen har gått sin gang, og i ettermiddag fikk vi også litt besøk av andre familiemedlemmer. Veldig koselig, og tradisjonens tro når kusine på fem år kommer på besøk er å ta en tur ut til kaninen for å gi litt mat. Det har vel skjedd så og si hver gang, også må det bli litt tegning. Kommer ikke unna med det heller. Men koselig er det.
Så alt i alt har det vært en fin nasjonaldag, selv om det ikke har blitt sett på tog i byen. Disse tradisjonene av slike dager er ikke fullt så like morsomt eller spennende som det var da jeg var yngre, men vi koser oss for det. I kveld blir det blant annet enda mer god mat på bordet. Håper dere har hatt en minst like fin dag som meg, om ikke enda bedre. Gratulerer med dagen, alle sammen!
