Jeg har lenge gått rundt og sett etter noe jeg sårt har trengt nye av. Sett både i butikker og på nett, men aldri funnet det jeg akkurat har lett etter. Jeg har vært innom her og innom der, men ingen par har satt dype spor. En ting er at det finnes så mye fint. En annen ting er at det skal være et par jeg skal kunne bruke fremover det neste året.

Selv kjøper jeg ikke noe bare for å kjøpe. Jeg har nå lenge vært på utkikk etter nye joggesko. Joggesko er noe jeg også bruker mye av. Når ikke sandaler, gummistøvler eller vintersko brukes, er det de lette og beste skoene jeg tar på meg – joggesko med snøring. Det finnes mange fine og flotte par der ute, men jeg kjøper ikke hvem som helst.

Her hjemme i Tønsberg har jeg vært innom de fleste butikkene og sett. Opptil flere ganger. Jeg har kun sett på et bestemt merke, ettersom jeg er rimelig fornøyd med kvaliteten og det hele med skoen. Noen sko har veldig mange varierte farger kombinert med hverandre, mens andre har kun en eller to farger – men med masse mønster på. Jeg har vært på utkikk etter en mellomting.

Men her i går kveld dro jeg en tur til nabokommunen. Det var et æren som skulle gjøres og som jeg måtte være med på. Vi var innom en sportsbutikk for å se, og da kunne jeg jo like så godt se på det jeg var på utkikk etter. Det var mange fine sko. Jeg prøvde meg å se på et annet merke som var av det nyere, og som var en del prisklasser høyere. 

Jeg grublet litt med meg selv. Skulle jeg gå for denne skoen som kostet en del mer? Eller skulle jeg se på sko i det samme merke som jeg hadde? Jeg ble litt usikker og begynte å gruble enda mer. Men nei, jeg satt ned foten og gikk for det gamle som jeg er vant til og veldig fornøyd med. Mye billigere var det også. Det er ingen andre par som har satt dypere spor enn det Asics har gjort. 
 


 


 


 


 

Da det ble kjent at Kari Traa kom ut med splitter nytt ullundertøy i sportsbutikkene sto dette høyt oppe på ønskelisten min. Jeg gikk rundt og så på hvert eneste sett hun hadde, og mine øyner elsket jeg det varme undertøyet.

Fint mønster og mange fine designtyper fantes det, men fra den tiden jeg begynte å sikle etter settet syns jeg det var litt i overkant å koste meg dette selv. Dette var jo en kjempeflott gave å ønske seg til bursdag eller jul. Det var faktisk et ønske som sto ganske høyt opp på listen. Likevel var det ikke dette jeg fikk i gave. Eller, jeg fikk jo forsåvidt et sett fra kolleksjonen – men det var ikke dette jeg ønsket meg aller mest.

Glad ble jeg for det grønne og lekre settet jeg fikk da, med et stilig mønster i. Men du kan jo si at skuffelsen gikk litt opp da jeg fikk noe litt annet enn det jeg egentlig hadde sett for meg. Og det å kjøpe det selv for et års tid siden var ikke akkurat det jeg da hadde lyst til å bruke penger på når det var såpass dyrt. Ja, for slike merker er litt i overkant. På noen områder i hvert fall.

Men endelig. Jeg var ute på vift her i går, på utkikk etter et eller annet. Det jeg egentlig skulle finne meg klarte jeg ikke å finne den perfekte fasongen og fargene på. For når jeg først skal kjøpe noe, så må jeg være hundre prosent, i hvert fall rimelig fornøyd før jeg handler. Så da falt kjøpet mitt på et helt nytt sett fra Kari Traa som jeg har ønsket meg så ufattelig lenge. Settet jeg aldri fikk, men som jeg endelig fant og som jeg likte!
 


 


 

Nå har det gått flere uker siden jeg vippet over på tankene. Hver eneste dag jeg er på jobb spiser jeg den samme gamle og kjedelige matpakken. Selv er jeg ikke så glad i brødmat, men elsker varme middagsretter. På skivene går det i de samme påleggene. Det har ikke noe med at jeg er kresen, for jeg spiser stort sett det aller meste. Men jeg forholder meg for det meste til et par tre påleggstyper.

For en stund tilbake testet jeg noe helt nytt som jeg kunne fylle matboksen med. Bytte ut de tørre brødskivene med noe annet. Grove vafler smakte godt som niste, men etter at det lille jeg lagde ble tomt, har jeg siden ikke laget ny porsjon. Dermed gikk jeg tilbake til det gamle brødet. Men i dag kom jeg over en oppskrift. En oppskrift på matmuffins med ost og skinke. 
 


 

Ingredienser:

– 5 dl hvetemel
– 2 ts bakepulver
– 100 g revet ost

– 100 g skinke eller salami
– 2 egg
– 2 dl melk
– 100 g smør

 

Slik gjør du:

1. Sett stekeovnen på 200°C og finn frem mellomstore muffinsformer.
2. Start med å blande alt det tørre i en bolle eller kjøkkenmaskin. Tilsett revet ost og skinke i strimler.

 


 

3. Bland egg, melk og smeltet smør og hell det i melblandingen. Rør så godt om til alt er blandet.


 

4. Fordel røren i muffinsformer (ca. ¾ fulle) og sett formene på en stekeplate. Strø over revet ost (valmuefrø eller annet ønskelig).
 


 

4. Stek de gode matmuffinsene midt i ovnen i ca. 15 minutter. La dem avkjøle på rist.

 


 

Så enkelt, og så godt!


 

God ettermiddag, alle sammen! Nå er det endelig litt høstferie på meg også. I hvert fall en høstferiehelg. Disse fridagene skal bare nytes, selv om det ikke er flere dager enn vanlig. Etter en uke på jobbe i ferien var jeg så sliten i går at jeg ikke orket stort. Var litt slått ut så jeg la meg til samme tid som jeg ellers gjør når jeg skal på jobb.

Kjenner på kroppen at jeg bare skal ta det med ro i dag. Har ingen planer i tankene, bortsett fra et lite æren som jeg fikk gjort meg ferdig med på formiddagen allerede. 

For to uker siden, nærmere bestemt akkurat femten dager siden da jeg hadde bursdag, fikk jeg disse fine rosene over her. De var fine ganske lenge, men i dag valgte jeg å gjøre det slutt med at de kunne bo i denne store og fine vasen min. De hadde riktig nok begynt å bli litt brune og stygge. Samt at de begynte å henge. Så da var det nok like greit å få dem ut.

Nå få vi se når neste gang de får nye roser i seg. Eller om de får annet besøk. Nå som høsten er her får vi mørke kvelder ganske tidlig. Og jeg har jo et stort lager med lys. Og det er så kjekt med akkurat de vasene jeg har, for de kan brukes til både å ha blomster i og levende lys. Veldig praktiske vaser. Rosene har nå i hvert fall kommet seg ut for å bli enda styggere og forsvinne.
 


 


 


 

Hva skal man si? Vi kunne ikke unngå en runde til på sjøen. Etter å ha kommet hjem fra jobb var det å få i seg litt mat og få på seg fiskeklær igjen. Ut på sjøen skulle vi, ut for å se om det var enda mere fangst å få i teinene etter i går. 

Båten ble satt til sjøs og oppi hoppet vi. Der suste vi og var klare for å dra opp enda mere skalldyr. Jeg kjente allerede da jeg begynte å dra opp teinene at armene var tunge og fingrene såre. Derfor hadde jeg utstyrt meg med noen hansker. Kanskje ikke akkurat det beste å ha på hendene, men bedre enn bare fingre som skulle hale og dra.

Nå i kveld kjenner jeg det også i skuldrene, etter andre dagen på vannet. Kroppen har virkelig fått kjenne på tunge tak, og jeg lurer fælt på hvordan det vil gå i morgen. Vil jeg klare og dreie på overkroppen? Eller vil jeg være stølere enn det jeg er nå? Jeg vet i hvert fall at i kveld skal jeg bare ta det med ro, å lade opp til siste arbeidsdag før det endelig er helt – igjen!

Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med ettermiddagens tur, og igjen fikk vi nokså god fangst. Seks store krabber er jo ikke så ille det. Nå skal de bare kokes, og så er fryserne våres fylt med enda flere krabber. 
 


 


 


 


 

For en lang, men likevel flott dag det har vært. Jeg hadde helt glemt den store planen jeg hadde for dagen. Riktig nok skulle jeg jobbe, og har lekt og kost meg masse med barna. Rimelig sliten var jeg likevel utover dagen, men i det jeg takket for meg og ruslet ut dørene og slang meg på sykkelen hjem, det var da det plutselig gikk opp for meg i hva jeg egentlig skulle.

Vel hjemme var det å hive fra seg tingene og skifte i en fei. Slang i meg litt mat på veien i bilen, og endelig var vi ved vannet. Pappa og jeg skulle på tur. Med oss på slepet hadde vi båten hengene, og du er kanskje ikke i tvil om hva vi skulle da. Vi var klar for å komme oss ut på vannet. Vi var klar for fangst, og det er hele to år siden sist vi var ute, ettersom vi ikke kom oss ut på vannet i fjor. 

Med et ganske så blikkstille vann og lite folk på utpå fikk vi en veldig fin tur. Mange teiner ble dratt opp, og det kjenner i hender og armer nå i kveld. Men best av alt er det bare moro. Og ikke minst å se hva som befinner seg i fellene. Etter en lang stund på vannet hadde jeg dratt opp åtte store krabber, og størst av alt – en lang hummer på litt over 30 cm. Noen småkrabber fantes også, men de fikk komme ut i sjøen igjen. Nå er det bare å lade opp for kvelden, å være klar for en ny og spennende dag i morgen.
 


 


 


 


 

Etter en dag som dette var det virkelig godt å få senket skuldrene og bare ligge der i mine egne tanker. Jeg har ofte vært inne på tankene før. Tankene om å få gjort noe med det. Jeg vet jo veldig godt at jeg ikke har den beste teknikken inne, i hvert fall når de ikke er like.

Men likevel har jeg ikke fått ut fingeren tidligere og virkelig gitt meg litt annen pleie enn det jeg kan gi meg selv. En lite planlagt tur til behandling gjorde virkelig ikke noe i kveld. Det er høstferie for mange, men ikke for meg. Selv har det vært en stille, rolig og veldig fin dag på jobb, men likevel var kroppen ganske sliten likevel.

Derfor var det godt å komme seg ut med lillesøster, og sammen tok vi den samme behandlingen. Farging og forming av bryn. Voksing og napping. Selv er jeg ikke eksperten på den fronten, men veldig deilig å ligge der på den varme og myke madrassen og la andre pleie deg. Jeg kunne med andre ord sovnet der jeg lå.

Rett fra jobb og en tur ut for behandling var noe jeg kjente på kroppen etterpå at jeg trengte. Skulle så gjerne tatt mange andre type pleier for kropp og sjel. Men jeg føler ikke tiden alltid strekker til, selv om jeg har nokså mye tid. Ikke er det alltid like lett å få til alt hele tiden heller når jeg komme hjem fra jobb med en sliten kropp og tungt hode. Men i kveld fikk jeg det til. Pleie for kroppen og pleie for sjel. Kanskje resultatet kommer senere…
 


 


 

Plutselig var jeg inne på andre tanker. Jeg fant frem den lille disken min hvor jeg har haugevis av bilder og skoleoppgaver liggende. Selv kunne jeg ikke dy meg å klikke meg inn på mine litt eldre snapbilder. Det er mange av minner som er blitt tatt vare på, men også en god del som har havnet utenfor minnemappen – altså blitt slettet for godt.

Jeg begynte å se igjennom det jeg hadde lagret på den tiden, men jeg var ekstra nysgjerrig på de bildene jeg så var relatert til da jeg gikk på skole sist gang. For ett år siden var jeg i full gang med studier igjen. Og arbeidet startet allerede første skoledag. Både i den ene og andre klassen fordi jeg tok vg1 og vg2 på ett år for å gå veien til å bli barne- og ungdomsarbeider. 
 


 

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende når det kommer til skole. Men spesielt i fjor når jeg satte meg på skolebenken igjen var jeg ekstra interessert i å lære mer om mitt yrke, samt annet som vi måtte igjennom. Jeg husker jeg koste meg masse på skolen, og lærte kanskje litt fortere ettersom jeg kunne dra med teorien rett inn i jobben jeg hadde ved siden av. Og omvendt.

Selv om det bare var to skoledager i uken, ble det også mye skriving hjemme. Veldig mye egentlig. Jeg kunne sitte flere dager i uken å lese og skrive oppgaver, opptil flere timer per økt. Jeg var opptatt av å ville lære så mye som mulig, og ikke minst gjøre det bra på skolen. Og som alle de andre skoleårene mine, hadde jeg svært lite fravær. Jeg var vel kun syk én gang i løpet av dette året, og ellers var jeg på skolen hver eneste økt vi hadde.
 


 

Jeg kunne sitte og sjonglere med to oppgaver samtidig, og tekstene vokste med utallige avsnitt og mange sider. Mye research ble funnet på nett og i teoribøkene, men jeg var aldri fan av å skrive rett av. Kanskje en setning eller to, men ellers jobbet jeg hardt med å formulere meg med mine egne ord og uttrykk. 
 


 

Sånn som alle andre hadde jeg mine stunder og tider hvor jeg virkelig var lei. Hvorfor måtte jeg sitte her og studere? Hvorfor måtte jeg igjennom teori om de unge og eldre, når det eneste jeg ville er å jobbe med barn? For ikke å snakke om alle de teoretikerne og deres mening. På en siden skjønner jeg at det er nyttig å vite om det ene og det andre. Men ikke alt var like morsomt å lære der jeg satt på skolebenken.

Men når jeg først hadde valgt og sette meg ved studiepulten igjen, var det ingen vei tilbake enn å jobbe mot målet. For noen kunne et slikt år med jobb og studier vært tungt og vanskelig. Men for meg gikk det aldri så langt at jeg følte at dette ble tøft. Jeg tok heller tak i utfordringen og gjorde mitt beste. Og mer kunne jeg ikke få gjort. 

Jeg kan huske at jeg så frem til dette studieåret, og at jeg gledet meg til å lære om det meste jeg skulle igjennom. Men jeg gruet meg spesielt til eksamenstiden. Litt ekstra skummelt var det når jeg sto midt oppi den praktiske prøven. Men med mot og kraft klarte jeg dette også, og jeg har et fantastisk studieår å se tilbake på!
 

Da jeg kom hjem fra jobben i går slang jeg meg over skurebøtta. Jeg fikk kanskje denne vaskeånden over meg, som tok tak i arbeidet og plutselig var det rent. Deilig var det å være tidlig ferdig med vaskingen, sånn at kvelden kunne brukes til å gjøre alt annet. Egentlig har jeg lagt vaskejobben min til lørdager, så i dag har jeg rett og slett sluppet å ta tak i skurefillene for å få et nyvasket hjem.

I dag har det også skjedd noe helt uvanlig som ikke er meg. Jeg har i hvert fall ikke vært sånn på..? Gud vet hvor lenge. Alltid i helgene pleier jeg å være delvis tidlig oppe. Jeg våkner et sted mellom ni og ti og starter dagen da. Men når jeg tittet på klokken da øynene spratt opp, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. 

Jeg så opp på veggen der klokken min hang. Så jeg feil, eller stemte denne klokken? Jeg så på de to andre digitale klokkene jeg hadde. De viste akkurat det samme. Elleve? 

Egentlig kan jeg vel forstå hvorfor jeg sto opp litt senere enn vanlig. Det hadde seg nemlig sånn at jeg var borte i går kveld. Jeg var litt på vift. Eller rettere sagt på et besøk som endte mye lenger enn jeg trodde. I går kveld kjørte jeg min søster opp til familie fordi hun skulle sove der. Plutselig ble jeg sittende der, og klokka tikket og timene gikk.

Ganske så sliten ble jeg også utover kvelden, etter en flott og fin uke. Men da jeg så at klokken var over halv ett, da var det på tide å komme seg hjem – for min egen del. Ville jo ikke risikere og sovne bak rattet på veien, for alle vet at jo hvordan det ender. Stille og rolig var det på veiene i natt, og da klokken slo ett hadde jeg akkurat kommet inn døra. Selv er jeg ikke den som er ute så sent, og jeg sover alltid på denne tiden av døgnet. Også i helgen. Så da jeg kom hjem i natt var det å slenge fra seg sakene og komme seg rett i seng.

I og med at jeg sto opp så sent har denne dagen gått ganske så fort syns jeg. Og med en bytur i tillegg har tiden gått enda fortere. Jeg hadde noen planer i byen i dag. Noe jeg skulle se etter. Skulle se om jeg fant både det ene og det andre, men tror du jeg fant det jeg skulle ha? Istedenfor fant jeg alt annet enn det jeg hadde på listen min, og kom derfor hjem med noen topper og litt hårprodukter.
 


 

Topp fra KappAhl


 

Topp fra KappAhl
 


 

Topp fra KappAhl
 

Shampoo fra H&M

Plutselig satt vi her igjen på en fredag. Sliten etter en lang og fin uke og er virkelig klar for litt fri. Mange har vel gått ut i ferie, og har en hel uke med late dager og kanskje noen ferieplaner. Mens jeg har ikke hørt om høstferie i år. På en side hadde det vært deilig med en uke fri, men på en annen side elsker jeg jobben min og har ikke noe i mot å arbeide litt mens andre har fri.

Men, i et døgn nå har jeg hatt noe stående og gå. Et lite eksperiment som jeg bare måtte teste ut selv også. I og med at vi har om realfag på jobben, fikk jeg i går se et lite forsøk med glass, papir og vann med konditorfarge. Det var interessant og spennende, så da jeg kom hjem i går satte jeg i gang. Jeg kunne ikke la være og prøve. Dette måtte jeg gjøre selv.

Fremgangsmåten er ganske så enkel. Du har tre glass inntil hverandre. I de to ytre glassene har du lik mengde med væske med ulik farge i hver. Ettersom jeg ikke tok i bruk av konditorfarge for å skille ut vannglassene, brukte jeg gul og rød saft. Det fungerte like fint. Så brettes papir slik du gjør når du lager vifter (jeg brukte vanlig tørkerull). Det glasset i midten er tomt, og fra hvert væskeglass henger du papiret over til det tomme glasset, slik du ser på bildet under. 

Så skal noe magisk skje. I løpet av en time hadde det skjedd veldig mye da vi gjorde forsøket på jobben. Men da jeg prøvde ut dette hjemme gikk det ikke like fort kan du si. Nå har forsøket stått i 24 timer, og du kan jo se hvor mye som har skjedd på et døgn. Dette er ganske enkelt å gjennomføre, samtidig som det er veldig spennende å følge med på. Du kan jo gjøre et lite forsøk selv, om du vil det etter å ha sett hva jeg har fått til.
 


Slik skal det se ut når du starter eksperimentet.

 


 


Det begynner å skje noe…

 


Slik ser det ut etter 24 timer når jeg prøvde det. Hva vil skje hos deg når du tester ut dette her?