Jeg ligger vel egentlig langt inne i drømmeland et eller annet sted på veien. Innom et par steder har jeg vært gjennom natten, og flere mennesker har vært involvert i handlingene som har skjedd. Men husker jeg nattens historier nå? Denne gangen, som de aller fleste andre gangene, så har jeg nok glemt hva jeg i nattens tekster var gjennom. Og godt er vel det noen ganger også, å ikke huske alt.
Bare på den siste korte tiden nå har jeg også lagt merke til enda flere tegn på at høsten vil sette flere og flere spor. I dag tidlig plinget det i alarmene, i et håp om å få meg våken. Heldigvis gikk det bra denne gangen også, og før jeg ble tvunget til å ramle ut av huset sånn at jeg skulle rekke jobben, det var da jeg oppdaget hvor plutselig mørke morgningene nå har blitt.
Ut av vinduet stirret jeg en liten stund, akkurat så lenge før jeg måtte hive på meg det siste for å rekke en arbeidsdag. Snikende inn på meg kommer det en tanke som slår. “Tenk at mørket kan være så vakker.” Og da lurer du kanskje på – hva legger hun i det? Ja, for hva er det jeg egentlig prøver å fortelle her?
Gårsdagen var både ukens og helgens ende. Det var søndag, dagen som låser en hel ring på hele syv dagers hendelser. Veldig ofte pleier denne dagen å være stille, og det er en dag hvor det verken skjer det ene eller det andre. Og sånn vet jeg at det er veldig mange andre som føler også, at søndagen er mer som en hviledag.
Kanskje lot du deg unne en hel dag uten planer. Men denne gangen følte jeg at jeg rett og slett ikke orket å sitte der helt for meg selv, trykket inne på et mindre rom. Jeg måtte ut å kjenne på verden. Jeg bare måtte finne på et eller annet? Men hva skulle man ta seg til på en sånn dag når alt, eller det aller meste var stengt?
Å gå gjennom tenkningen av hvor man skulle dra kom jeg ganske så fort frem til. Det var vel egentlig tanken på dette stedet som fikk meg ut på tur. Jeg kom på at det var noen år siden sist hvor jeg utforsket både den lille og den store Gullkronen. Søndagsturen gikk derfor dit denne gangen. Men, helt tomhendt kunne jeg ikke reise dit. Rund halsen var nemlig speilrefleksen på plass.
En sånn tur uten skikkelig utstyr kunne man ikke la være å ha med seg. I dag er det både små og større apparater vi tar i bruk til dokumentering. Og når jeg har et så godt utstyr som et speilrefleks, så kunne jeg ikke la dette ligge igjen hjemme. Det ble derfor en fotorunde i skogens gullkroner.
For å si det sånn – det ble en kjempeflott tur med trasking på stier gjennom skogen. Innom alle stiene ble ikke turen tatt, men mye av skogens rom ble sett. Jeg kom hjem med langt ifra få bilder, og det ble en time før kvelden kom hvor jeg koste meg med bildejobbingen. Gullkronene er virkelig en flott skog for hele familien. Så er du i nærheten av Tønsberg og ønsker deg naturopplevelser – la dere utforske skogens lille perler! Tenk at en så mørk tid kan være så vakker som den er.
