Det er rart å tenke at på denne tiden av dagen for ett år siden skulle jeg spille en helt vanlig håndballkamp. Jeg gledet meg masse. Reiste avgårde til hallen i nærområdet for å kaste ball med jentene. Banen var opptatt da vi kom, og vi brukte den lille gangen i Hårkollhallen til å bli varme i hele kroppen og alle ledd. Det var en del snø på denne tiden også i fjor, så det var vanskelig å varme opp utendørs. Hadde ikke blitt så mye oppvarming av det.
Da kampen før oss var ferdig løp vi rett ut på banen for å varme opp keeper, og noen spurter rakk vi akkurat før vi måtte finne plassene og kampen var i gang. Jeg startet på min høyre ving, og hadde selvfølgelig med meg mine medspillere hvor vi satte inn mål. Og forsvarte vårt eget mål også. Husker ikke alt nøyaktiv av kampen av det jeg spilte, men det jeg husker aller best – og som sitter som et veldig sterkt og fastlimt bilde i hodet mitt, er hendelsen som fikk meg helt ut av spill. Jeg la merke til den store luken jeg hadde på min kant da vi var i angrep. Jeg ga stor fart inn mellom spillerne, men i det øyeblikket jeg var hengene i luften fikk jeg en skikkelig dytt og kom i ubalanse og mistet helt kontroll på kroppen. Tok selvfølgelig meg i mot med armen, og fikk dermed hele kropsvekten over den. Husker alt som skjedde av hver minste detalj som om det var i går, og hvis du vil lese hva som skjedde videre, og reaksjoner som kom fra oss kan du gå inn her.
I dag sitter jeg fortsatt igjen med et ledd som er lite bøyelig pga platen og skruene som er operert inn. Smerter har jeg også, hvis jeg prøver å bøye håndleddet. Får vel håpe at en innkallelse til sykehuset kommer snart (det skulle komme i løpet av høst/vinter), sånn at de kan få sett på det og evt hva som skal gjøres videre om det ikke blir helt bra. Det jeg vet er at jeg ikke får tilbake håndleddet slik som det var før, men at det skal bli så bra som mulig.
Her hadde jeg fått en midlertidig gips på før det to dager senere ble operasjon.
Jeg så rimelig fornøy ut både før og etter at jeg hadde ligget på båren.
Var spesielt og ekstra vondt da både to og tre leger dro alt de kunne i mine fingertupper for å få beinet på plass.
Var mange meldinger fra håndballen som ventet på meg da jeg var på vei hjem, og som lurte på hvordan det gikk.
