Tilbake til fortsettelsen. Kan ikke fasiten bare sprette ut? Ordene er ferdig sorterte, og de er klare for og skrives ut gjennom fingrene. Hvorfor skal man tenke så fryktelig mye på hvordan en skal stokke ordene sammen for at det skal se bra ut? Og ikke minst bli bra. Greit nok at den lille hjernen som befinner seg i topplokket trenger påfyll av kunnskap.
Gjennom alle disse tjueen årene jeg har hatt mine føtter på denne jord, har jeg både lært og skaffet meg det som trengst rundt å jobbe som student. Og vi lærer hele tiden. Men hvorfor skal det stoppe opp innimellom? Og hvorfor akkurat nå?
Jeg har allerede skrevet masse på denne ungdomsoppgaven – sider opp og sider ned. Men så stoppet det helt opp. Hva var alle disse ordene på sidene? Jeg klarte ikke helt å få med meg helheten i det jeg hadde skrevet. Jeg visste hva det inneholdt, men alt ble bare til at jeg rivde meg i håret.
Alt var bare rot. Men var det i oppgaven det var rot? Eller er det bare opp i hodet mitt fordi det koker “litt” over? Jeg vil så gjerne gjøre det så godt jeg kan. Og det var først da jeg tok frem en tidligere eksamensoppgave at alt krøllet seg til i topplokket på meg. Det var bare en ting å gjøre. Å starte på et nytt dokument. Klippe og lime for å skaffe seg en ordentlig oversikt. Kunne se helheten i alle ordene. Og hva er det som mangler?
Så nå er denne griseoppryddingen i teksten gjort, og så er det bare å skrive videre. Håper det åpner de lukkede dørene til skrivingen, og at jeg nå får fortsette med å fylle ut resten av oppgaven. Med bøkene ved siden av meg, og mange papirer og notater rundt meg må jeg holde tunga litt i munn. Kan kjenne at hodet trekker seg sammen når jeg tenker hardt. Kommer inn i et arbeidsfokus hvor jeg bare konsentrerer meg om skrivingen om at det skal se bra ut. Kan jeg si at jeg gleder meg til å levere fra meg denne oppgaven? Og i hvert fall bli ferdig med eksamen?
