ØYNENE SPRATT UT

Jeg har nesten ikke ord for hvor fin denne “vinterdagen” har vært. Er så glad for at jeg ikke er noe fjelljente og har hytte langt opp mot skyene. Jeg har heller ikke den kjedeligste jobben, og er rett og slett heldig som får bruke jobbetimene mine til å være sammen med de fantastiske barna.

Vi er over halvveis igjennom februar. Faktisk er vi i den siste enden av denne måneden. For allerede om en uke kan vi rope hurra for mars og den aller første vårmåneden. Deilig var det å kunne sette seg i gammel isgrus sammen med noen barn i dag og bare nyte og kjenne solen som varmet i ansiktet.

Vinterfølelse i vinterferien? Tror ikke det. Jeg har i hvert fall ikke noe vinterfølelse, men derimot påskestemning. Jeg ser virkelig frem til tiden som er i vente, og et håp om at det fortsetter riktig vei. Jeg er så klar for vår!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Deilig blir det å kaste fra seg den tjukke barnehagedressen – og forresten går den på dynga når den skal legges bort. Den har jeg brukt veldig mange ganger i de årene jeg har jobbet i barnehage, så her for noen uker siden oppdaget jeg at hele den ene siden hadde åpnet seg helt. Det startet med et lite hull, men nå er det nesten sånn at jeg kan stappe en unge inn der. På tide med ny dress? Ja, eventuelt til høsten igjen.

Men alt i alt har jeg kost meg med mitt arbeid. Enda en dag med få barn og mye tid til hver av dem, og attpåtil det nydelige været. Vi kan virkelig ikke klage på tiden vi går inn i, og bare de to tre siste dagene har snøen smeltet utrolig mye. Snart er bakken helt bar for nye kapitler. 

Det å se frem til tiden vi har foran oss er veldig deilig, men det var først til morgen i dag at øynene spratt ut. Jeg var på vei til jobb og gikk den faste stien igjennom skogen. Jeg var på vei til å sveve meg inn i mine egne tanker da det plutselig lyste opp rett foran meg.

Å nei, det var ikke en engel med lysende glorie, men heller ikke den peneste og kjekkeste gutten som sto der. Blikket braste fort ned på bakken. Jeg måtte kikke om det virkelig var det jeg så. Tittet rundt meg for å se om noen var i nærheten, og som kanskje så meg. 

Heldigvis var jeg alene i skogen på akkurat det tidspunktet. Det var tomt, og bare jeg som var tilstede. Jeg strakte labben i en lynrask bevegelse ned mot bakken. Grep tak i det som jeg fant og puttet den rett i lomma. 

“Dette må være min dag. Denne dagen kommer til å bli fin”, tenkte jeg. Og sannelig ble den det også. For det jeg fant på min vei til jobb, midt i skogen, var en lapp. Ikke en vanlig papirlapp med eller uten skrift. Det var en lapp som hadde verdi – en pengesum.