JEG VET IKKE HELT HVA JEG FØLER

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Legge meg ned på gulvet i fosterstilling, gjemme meg under dyna eller bare være glad. For det er jo litt skummelt dette også, det jeg nå akkurat har gjort. Det jeg nå har gått igjennom for aller første gang i mitt liv, det er jo ikke noe farlig i det hele tatt. Og hva er egentlig det skumleste som kan skje? Det verste er jo at jeg får avslag og et nei rett i trynet, og såpass skal jeg nok tåle. Bare se på alt det jeg har vært igjennom!

Ofte her i livet må man virkelig by på seg selv for å våge på noe som er nytt. Vise hva man kan og hva man er god for. Vise hverandre om hva vi kan klare alene, men også hva vi kan klare sammen. Jeg har nå vært ute i arbeid siden 2011, og har aldri søkt en eneste jobb. Jeg har rett og slett vært ganske heldig frem til nå, for akkurat nå har jeg tatt det skrittet som “vanlige” mennesker stort sett gjør.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

På forhånd hadde jeg ingen anelse om hva eller hvordan jeg skulle gjøre det. Hvordan jeg skulle slenge sammen ordene på en ordentlig og høflig måte, samtidig som jeg skulle by på meg selv. “Det er jo bare å skrive sånn som du gjør på bloggen din” fikk jeg høre. Men det var letter sagt enn gjort – helt til alt løsnet seg.

Her på denne plattformen føler jeg meg helt fri. Jeg har nå skrevet min aller første søknad, noe jeg ikke hadde trodd at jeg skulle klare. På forhånd var jeg helt svart. Måtte klikke meg rundt på nettet for å finne tips og maler for hvordan en søknad skulle bygges opp. Men sannheten er at det ikke finnes en ordentlig fasit på oppsett, og jeg skal nå si at jeg ble rimelig fornøyd etter å ha formulert meg så godt jeg kan for å virke interessert nok til jobben jeg nå har søkt.

Ja, for det er det jeg akkurat har gjort. Jeg har søkt på min aller første stilling, helt alene, med litt støttehjelp i min venstre hånd. For når det er noe man ikke har vært borti før, da er det jammen godt med noen som i det minste har litt erfaring med det man skal igjennom. Så, nå er første steget tatt ut i den virkelige verden, og så er det bare å bygge videre oppover trappetrinnene på den uendelig høye stigen.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Alt står på en måte helt stille ettersom det er noen baller ekstra i luften. Men når disse ballen har funnet sin plass, havnet i riktig hylle og tankene roet seg litt ned – da skal det bli godt å ta noen friske pustedrag for kanskje å nyte stillheten. Men kan det egentlig bli helt stille?