Hvordan ser egentlig en dag ut hos meg? Hva slags innhold er det jeg fyller dagene mine med? Når jeg tenker over disse spørsmålene så finner jeg ut at dagene mine er nokså rolige og kjedelige. Og da er det kanskje noen som tenker “Men å jobbe i barnehage er vel ikke akkurat så rolig som kontorarbeid i et aleneselskap?”. Å nei, det er det langt ifra, og jobbedagen er som en berg-og-dalbane hvor man aldri får holde seg helt i ro.
Det skjer noe konstant hele tiden, og det er alltid noe å henge fingrene i. Du gir barn oppmerksomhet og omsorg ved å være tilstede. Være sammen om å spise. Delta i barnas lek eller være oppmerksom på at de får utfylle sine kunnskaper igjennom leken med andre barn. Kanskje må du inn å veilede om deres handlinger skulle skeie litt ut, eller at du må bygge opp en lek eller aktivitet fra bunn for at de små skal kunne handle videre. Dette er bare noen pekepinner på det vi gjør.
Du må gå inn i krangler for å løse konflikter. Noen slosskamper er enklere å gjøre opp for seg enn andre, men du må også være oppmerksom på om leken skulle gå fint for seg. For barn kan være skumle, og barn er skumle. For du vet aldri hva dem finner på om du snur ryggen bort et lite sekund eller tre.
Jeg husker godt jeg hadde ryddet et rom for leker, og det gjorde jeg flere ganger i uken. Det var fint og ryddig, men det var bare å nyte de minuttene hvor alt fikk stå helt i fred. For da du endelig hadde fått alle lekene på plass og alt rot bort fra gulvene, ja da risikerte du at alt ble dratt ut like fort som det kom på plass der det skulle være.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi går rundt og plukker opp søppel eller annet bøss, rydder i rotet og styrer og ordnet. Det er bare sånn det blir når man er mange mennesker på et sted, sammen.
Barnehagelivet er rett og slett helt topp, for dem som liker innholdet av hverdagen og ordningen som man følger. Det finnes selvsagt ulike ordninger man kan gjøre, og som gjør hverdagen lettere. Men så lenge man har en “plan” på hvordan dagen skal gå, så går det meste av seg selv ellers. Kanskje ikke alltid. Men gjennom dagen kommer man seg nok uansett.
Selv om man trives med det man gjør, og det man har rundt seg, så er det fortsatt noe som plager meg. Det plager meg veldig. I hvert fall i de rommene når jeg først får kommet inn på tanken og får tenkt over det. For det er ingen hemmelighet med at jeg er oppvokst med mine problemer – eller utfordringer hvis jeg kan si det på en pen måte.
Det er mange som kjenner til min historie, og det er mange som vet hvordan jeg har hatt det i min oppvekst (om du vil finne ut hvorfor, klikk her). Om diagnosen kan ha satt igjen noen spor, det vet jeg ikke. Men jeg er nå den jeg er hvor jeg er ganske stille og forsiktig av meg. Jeg står aldri foran en stor forsamling og prater høyt for flere mennesker.
Jeg er ikke den som tar ordet først for å si det sånn! Det er ikke jeg som leder mannskapet fra øverste hylle og skriker ut av den høyeste stemmen jeg har. Jeg kan rope og hyle når jeg er hjemme, men ikke ellers andre steder. Jeg har dialoger og kommuniserer i hverdagen. Men da tanken plutselig slo meg, så skulle jeg ønske jeg klarte, eller hadde vært litt mer pratsom.
Jeg prater rett og slett ikke mer enn det jeg trenger, og jeg er veldig dårlig til å dele tanker. Er det fordi jeg har mistet så mange år av den sosiale biten med jevnaldrende mennesker? Vet jeg rett og slett ikke hvordan man skal “oppføre” seg når man kommuniserer muntlig med hverandre i en sosial setting? Jeg har selvfølgelig en del tanker om dette, men syns det er vanskelig og la det som svever oppe i topplokket til å få det frem og ut.
Tankene jeg går rundt med, og som kommer sterkere frem en gang i blant, er ikke sånn at det plager meg så mye at det går utover livet. Det er bare sånn jeg er, og det er nok godt for miljøet og ha noen stille og rolige mennesker også. Alle er jo ikke like. Og om alle hadde vært det – ja, da hadde vi ikke klart å utfylle hverandre sånn som vi gjør i dag.
<3