Som et stort smell fra en klar himmel så var vi plutselig her igjen. Startskuddet for en ny uke ble fyrt av for flere timer siden, og nå skal det sies at jeg sitter her i kveld og gjesper på nesten alle inn- og utpust. Hva er det som egentlig skjer? Hvorfor er det sånn at man blir fortere sliten når det så mye mørkt ute? Solen som pleier å varme er ikke til å se så ofte lenger, og det er vel derfor søvndyret åpner seg mer og mer både hos meg og mange andre. For jeg er vel ikke alene?
Ikke sliter jeg bare med trøttheten som svever over meg. Jeg har også klart å sette meg selv i knipe. Riktig nok ikke noe som er farlig, men som irriterer meg over at jeg ikke klarer. Det skal sies at slike oppgaver som jeg holder på med er ganske enkle å gjøre. Og det er jo det når man kan det – og jeg klarer jo dette her.
Men hva gjør man når alt stopper opp? Jeg kan sitte med dette foran meg samtidig som jeg irriterer meg helt rød over at jeg ikke får det til. Og alt dette på grunn av det lille hodet. For sannheten er at alt sitter i hodet, og jeg vet så godt hvorfor ting er som det er, og hvorfor. Likevel klarer jeg ikke å dele tankene ut for å få et resultat.
Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor skal slike kniper oppstå? Har du noen gang opplevd noe av det samme? Du skal for eksempel skrive et kapittel i en bok. Du har tankene og handlingen tydelige og klare i din store database – hodet. Men så stopper hele kapittelet under tittelen opp fordi du ikke klarer å formulere deg godt nok igjennom fingerspissene og ned på papiret.
Uansett hvor mye jeg grubler over en klo med knipen, så skal jeg gjøre så godt jeg kan. Ser for meg at hodet vrenger seg og det kommer noen stygge gloser – som heldigvis ingen andre kan høre. Men jeg er vel ikke den eneste som kan ha det sånn?
håper det blir bedre 🙂
Lykke til! <3
sunnivaccskaug: Tusen takk <3