JEG VÅKNET TIL FULL PANIKK

Hvor skal jeg starte? I hvilken ende skal jeg begynne og fortelle fra, og i hvilken sjanger skal jeg vinkle det? Istedenfor at jeg skal gruble meg frem og tilbake så går jeg for den kjente og kjære skriverstilen min som jeg er så glad i. Om det er sakprosa, fortelling, kåseri eller en av de andre sjangerne, det vet jeg ikke. Bare la oss kalle den for “Pernilles skriverstil”.

 For i dag var det ingen hvilken som helst dag. Det var allerede blitt onsdag, og vi er om bare et par dager halvveis igjen til et nytt år. Men denne dagen i dag hadde et navn, eller et tema, og det er at den 13. desember er markert som luciadagen. I dag skulle det markeres i barnehagen med at de eldste gikk i luciatoget, hvor det også var mulighet for barna til å kose seg litt ekstra på morgenkvisten sammen med foreldrene.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg hadde en vakt hvor jeg ikke fikk med meg så mye av dette, noe som gjorde meg ingenting. I natt var jeg også tydeligvis langt inne i drømmeland. Jeg hadde en drøm hvor jeg var i en barnehage, men mer klarer jeg ikke å beskrive da jeg ikke klarer å få noen ord ut av bildene som sitter i hodet. Det var i det minste en fin drøm, og ganske spennende også.

Men så skjer det. Jeg våknet i full panikk! Jeg visste at jeg startet på jobb klokken kvart over åtte. Jeg pleier alltid å ha både en og to og tre klokker som plinger på meg på morgenkvisten, sånn at jeg skal få litt tid på å våkne om morgen. Men hvor var egentlig disse alarmene blitt av? Jeg kan ikke en gang huske at jeg hadde hørt dem, for så å ha slått dem av. I min villeste fantasi eller hukommelse hadde jeg ingen anelse om hva som hadde skjedd.

Kanskje ikke så rart at jeg spratt ut av sengen i en superfart da det bare var tre kvarter til jeg startet på jobb. Er det noe jeg virkelig hater så er det å ha dårlig tid. Og du kan jo si at det virkelig var varmt i jernet, samtidig som pulsen slo i en superfart når jeg hadde forsovet meg en hel time! Jeg så for meg at jeg skulle komme for sent på jobb for aller første gang. Heldigvis satte jeg på torpedofarten og var ute av huset et kvarter etter at jeg våknet.

En fordel var det at jeg har den veien jeg har til jobb. Strekningen er ikke allverdens lang – kun maks ti minutter på sykkel, eller tjuefem minutter å gå. For å klare og rekke frem til jobb med et litt småvondt kne med en liten skade som jeg pådro meg på jobb i går, så slang jeg meg på sykkelen i håp om at det ikke var glatt. 

Med null tegn til den mest stressende morgen jeg har hatt, så rakk jeg å komme meg på jobb i tide. Ja, jeg var der til og med før jeg startet. Det er ganske godt jobbet etter en slik morgen. Håper bare ikke at jeg får flere slike dager.