DETTE SKJEDDE UNDER SAMTALEN

Så fikk jeg endelig summet meg sammen. Den glatte isen har nok vært et problem for mange, eller kanskje en ulempe for noen. Og nå er det ganske mye hardpakt og speilblank is langs mange av fortauene. Veiene er overraskende isfritt, men det er på grunn av jobben som blir gjort. Flere ganger har jeg opplevd at gang- og sykkelsti blir mindre prioritert, og det befinner seg fortsatt farlige felt ved siden av hovedveiene. Derfor er jeg glad for at broddene holder meg på beina.

Men med vinter og alt som følger meg der så tror jeg faktisk at jeg har begynt å bli allergisk mot årstiden. I en ukes tid nå har jeg herjet rundt med virus i kroppen, og det var spesielt i helgen som det var verst hvor det bygget seg opp flere hostekuler i løpet av dagen. Nå skal det sies at det går bedre, selv om arbeidsuken min denne gangen mistet mandagen hvor jeg var nødt til å pleie meg selv litt ekstra.

Men hvor går egentlig grensen på å holde seg tilbake fra verden? Noen grenser vet man hvor går. Og noen få antall områder er det vanskelig å se an på forhånd når det kommer til sin egen helse.

Godt har det i hvert fall vært å være blant de faste menneskene som betyr noe i hverdagen. Og etter helgens virus var det godt å være tilbake på arbeid etter den korte runden jeg hadde som var mest ille. Men hva nå?

Etter at jeg ble utsatt av forkjølelse for omtrent en uke tilbake, så har det fortsatt ikke gitt seg. En veldig rolig kveld har det vært de siste dagene, og i dag var ingen unntak. Likevel skulle det vise seg at det samme skulle skje i kveld, som det har skjedd alle de andre kveldene.

Om dagen er det ganske stille når det kommer til helsen min. Selvfølgelig får jeg noen utbrudd når hostekulene samler seg. Men om kvelden skulle man nesten ikke tro at det gikk an for et menneske å samle så mye i “hosterommet”. For utbruddene blir nesten doblet, om ikke mer, når mørket virkelig har satt seg på plass.
 


 

Siden det snart er helg og jeg kjente at kroppen trengte noe salt, så måtte jeg unne meg litt av snacksen som har vært min favoritt for tiden – nemlig popcorn. Jeg hadde nettopp satt meg ned for å kose meg med dette da jeg plutselig får en telefon.

Jeg gjør ikke annet enn å svare på den, og jeg syns det er veldig koselig med en samtale i ny og ned når roen har senket seg. Jeg hadde akkurat tatt meg noen “pop”, og dette skjedde under samtalen.

Det var så vidt jeg hadde utvekslet noen ord med personen i andre enden da det store monsteret bryter ut. Jeg fører samtalen, men jeg holder også igjen hostekule etter hostekule. Er det ikke typisk at alt bygger seg ekstra på under slike tilfeller? For ikke å bli rød i toppen og til slutt full av eksplosjoner, så kommer hoste etter hoste etter hoste ut på løpende bånd.

Det var ikke gått ett minutt omtrent før jeg kjente det knyttet seg i halsen. Og der satt jeg med en på øret og fikk ikke frem en hel setning en gang før alt låste seg på grunn av utbruddene. Du kan si jeg var pent nødt til å avslutte etter tre og et halv minutt. Så samtalen, den får vi ta en annen gang.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg