JEG HADDE JO IKKE VÆRT DER FØR

Categories Hverdag


 

Plutselig ble planene helt forandret. De planene som var spikret på forhånd. Men når forandringen var så enkel som å reise en dag tidligere enn spikeren som var banket ned, så gjorde det meg ingenting. Så, dagen etter 17. mai pakket vi bilen og kjørte vestover og opp mot fjelltoppen.

Så og si hele dagen av fredagen ble brukt i bilen. Litt stopp på veien ble det, ettersom vi tok med oss litt nødvendig som vi trengte. Og med både de timene vi var i fart, og med de stoppene vi hadde, så brukte vi rundt fem timer til fjellet før vi var fremme. Og når vi kommer frem til Vrådal Panorama hytteplass, da var det godt å kunne ta seg en rolig kveld etter så mye kjøring.
 


 

Da vi kom frem ble jeg overraskende over hvor fint det egentlig var. Jeg hadde jo ikke vært der før, og jeg hadde heller ikke sett bilder av stedet. Det var rett og slett veldig trivelig der, og jeg kunne gjerne vært der i flere dager. Men med en fredagskveld, hele lørdag og søndag, samt noen timer av denne mandagen, så har jeg virkelig kost meg. 

Så kom lørdagen. Den startet med en kort gåtur bare for å utforske plassen. Mamma, tante og jeg skrittet oss forbi et badevann og endte opp på en liten plass ved slusene. Det var egentlig ganske fint der, og det endte opp med at vi alle tok bilder av plassen. Vi tok tak i det vi hadde rundt oss av natur, og knipset en del.
 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 

Bare å se den farten vannet hadde gjennom kanalen som gikk under bruen, det var fascinerende. Og spennende på samme tid. Sånt vann med mye bevegelse er noe jeg virkelig liker, og jeg kunne sikkert laget en hel bildeserie av bare det – men også av mye annet. Men så måtte vi runde av den lille turen vi hadde på formiddagen, for vi måtte jo opp til hytta igjen for å få med oss prinsebryllupet av prins Harry og Meghan.

Lørdagen var fortsatt her, og senere på ettermiddagen bestemte tante og jeg oss for å pakke sekken med drikke og komme oss ut og videre opp i fjellet. Bak hytta lå det nemlig et ganske så høyt fjell. Nå har jeg ikke klart å finne ut hva denne fjelltoppen heter, den som kan ses en liten del av på første bildet i innlegget her. Men la oss kalle den Vrådal Panorama Toppen.

Dette fjellet var ganske høyt, og vi gikk frem og tilbake oppover veien. Vi hadde noen korte pauser for å senke temperaturen med drikke, for om lørdagen var det ganske så varmt. Det var med andre ord på med shorts og singlet, og på det varmeste denne helgen så har det ligget på rundt, eller noe og tredve grader i sola. 


 


 


 


 


 

På det siste bildet over her var vi kommet til toppen. Eller, det var nesten toppen. Vi hadde vel da gått opp til en høyde på ca. 715 meter, og brukte rundt en og en halv time opp. Vi hadde et lite stykke igjen før vi nådde målet helt. Men beina var rimelig slitne, og den tanken som var sterkest hos meg der og da var å bli hentet med bil. Men jeg kunne jo ikke feige ut når vi først hadde kommet så langt. Så for å sikre at jeg hadde nok energi til å trampe meg ned igjen, så valgte vi å la toppmålet gå fra oss, og sliten og tung trampet jeg ned igjen. Beina gikk godt for å si det sånn.
 


 


 


 

Her var vi et godt stykke på vei opp i fjellet på bildet over her. Utsikten var det ikke noe å skjemme seg over, og det var vakkert å se på. Om du så er i nærheten eller befinner deg på denne hytteplassen – bind på deg gode joggesko, et lett antrekk i varmen og noen flasker i sekken. Det er tungt, men så verdt å nå målet på toppen.

Så kom søndagen. Og kan du gjette hva jeg følte da? Eller følte og følte. Jeg kjente i hvert fall på kroppen at den var på en lang og bratt langtur dagen før. Kroppen var til dels sliten, men mest av alt kjente jeg det i både rompe og lår at stølheten hadde slått ut. I dag er jeg fortsatt litt nummen, men det går jeg av.

Men vi kom ikke opp til fjellet bare for å kose oss og plutselig bestige et høyt fjell. Kvelden begynte å nærme seg, og med oss i kofferten hadde både tante og jeg pakket med oss lekre antrekk. Ikke at jeg trengte å ha med meg så mye på tur. Også kort tid på forhånd hadde vi bestemt oss for å ha med oss badetøy, så vi kunne jo ikke reise hjem igjen med et antrekk som ikke var brukt.

Så mens pappa fikset søndagsmiddag, så gikk vi jentene ned til vannet. Med kjolen trådd over meg og håndkle i bæreposen, gikk vi ned på den lille stranden og steppet ut på bryggen. Da vi kom lå det allerede to jenter der i sola. Vi brydde oss svært lite og gjorde oss klare til å bade. I mine tanker før badeturen hadde jeg i mitt hodet tenkt å hoppe rett ut i vannet.


 

Badeplassen var ikke så alt for stor, men å bade måtte vi bare. Men jeg våget ikke å ta steget med å ta løpefart og hive meg rett i vannet likevel. Jeg gikk nemlig rett i fellen med å la de små tærne gi fra seg et skrik først. Det var ikke så varmt som jeg skulle ønske, og det var nokså kaldt. Men jeg kunne jo ikke feige ut allerede da. 
 


 


 


 


 

Så da var det gjort! Årets første bad skjedde 20. mai i år, og det ble ikke bare et hopp. Uten å tenke over hva jeg egentlig gjorde, så endte jeg opp med å hoppe i det kalde vannet hele tre ganger. Heldigvis våget jeg ikke å hoppe langt uti, så det var kort avstand til stigen for å komme seg opp igjen. Det var iskaldt i vannet, men overraskende deilig når jeg kom meg opp igjen. Men nå blir det nok en stund til neste dukkert. Da skal det få lov til å stige litt i vannkanten før jeg gjør det en gang til – om det så blir mer bading i år.

Alt i alt har det vært en veldig fin pinse. Det har vært stille og rolig, men samtidig har det skjedd noe. Det var godt å komme seg litt bort, la tankene sveve på andre veier og la kroppen hvile litt bedre. For det skal sies at jeg har hatt noen gode netter på fjellet. Sovet litt lenger, men også litt bedre. Nå er det bare å lade opp til en ny uke med fart og spenning.

4 kommentarer

4 thoughts on “JEG HADDE JO IKKE VÆRT DER FØR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *