For en gang skyld klarte jeg endelig ikke å la være. Tankene gikk nesten i ball bare av å tenke på det. Jeg har kviet meg til å dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vært redd for å bli sett på som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen før.

Det var tidlig på kvelden. Jeg hadde fått somlet meg til å sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.

Alt var mange små sekker med ord. Ord som prøvde å hjelpe meg med å sortere tankene. Om jeg så hadde våget og virkelig hadde tørt å flomme ut med det jeg satt og tenkte på innerst inne, da hadde det nok blitt både fem og seks kapitler med ren tekst – om ikke mer.

Hvorfor skal det være så skummelt? Hvorfor skal det være plundrete med å få frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den låste safen langt der inne i sjelen?

Jeg var på vei til å legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen før jeg hadde fått skrevet det hele ned.

Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om å bære på ord som jeg så sårt skulle ha fått frem til noen – ord som jeg i det minste kunne fortalt til én i hvert fall. Og nå forteller jeg det til “hele” verden. Hvorfor er noen tanker så sårt å få frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke føles bra nok?

Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.

Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det være så vanskelig å få noe frem som man sitter på langt inne med?

Da jeg skrev disse tekstene (her og her) følte jeg at jeg virkelig måte jobbe med meg selv for å våge. Jeg har alltid vært åpen om mine “hinder”, og jeg har alltid følt meg som en av dem andre – til en stor grad. Men det er det å komme seg over det store og tunge fjellet når man virkelig vil nå et mål.

Dette er ikke noe jeg liker å fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan være en del ensom. Også når jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra på det “savnet”.

Ordet er venner. Jeg har familie og sånne mennesker som bryr seg om andre – inkludert meg. Jeg møter mennesker når jeg er på jobb, eller når det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.

Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt på barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme på besøk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med årene minsket det stort gradvis.

Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og måtte derfor finne meg nye mennesker å være litt ekstra glad i da jeg kom over på videregående. Men akkurat her ble det ikke så mye om å bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde på ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker på min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og måtte jobbe på fritiden.

I dag kan jeg føle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart å ta var på noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte høyest, og det var heller ikke meg som blåste ut med en slump av at “her er jeg” for å få oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, på benken, helt alene, i et håp om å bli sett.

Mange ord og mange tanker kommer nå frem når jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at nåtiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle så sårt tørt å våge og komme meg over den store demningen, skrittet for å komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har stått stille i så mange år er det ikke lett å komme seg ut og frem.

Etter en riktig vellykket dag på jobb kan jeg nå kaste buksene som har strammet i mange timer. Det er noe med det å få av seg det trange og få senket skuldrene, så langt ned dem bare kommer.

Og det var jammen godt. For da jeg kom hjem lå det noe som var til meg på kjøkkenbenken. Det hadde plutselig ramlet ned en kilo i min postkasse i løpet av dagen. Det kunne se ut som en murstein, men var nesten like lett som en fjær. 

“Motehuset” sto det på hele pakken, i mange små bokstaver. I den ene tanken sto det helt stille om hva det kunne være, og i sekundet etter visste jeg akkurat hva som befant seg i innpakningen. Og det før jeg hadde rukket å røske papiret av. 
 


 


 

Ja, for det var som jeg bestilte – et par nye sko. Jeg var faktisk ganske så spontan her om dagen. Og det på en helt vanlig torsdag. Hvem er det som unner seg litt ekstra på en slik dag? Ikke visste jeg at det var meg som skulle klikke noe hjem til min postkasse. 

Det hele startet med at jeg kom over et innlegg på det såkalte og kjente nettstedet, facebook. En side jeg følger hadde lagt ut et innlegg om at denne varen var helt gratis. Gratis? tenkte jeg. Ingenting er jo bedre enn som så.

Så, jeg valgte å være litt gal – klikket dem hjem til meg, i håp om at alt skulle passe. Med bare en liten slump med fraktpenger kunne jo ikke dette skade verken meg eller andre. Men det store spørsmålet var om det kom til å passe meg? Ville tennisskoene kle meg i det hele tatt?


 

Jeg hadde i hvert fall håpet at jeg kunne gå med slike sko. Men om de passer til føttene mine – det er en helt annen ting. Jeg syns de er fine og enkle, og har ikke sko som er noe i mellom joggesko og pene hverdagsstøvletter. Jeg finner på en måte ikke det “perfektet” paret. Ikke må de være for flate, og ikke må de være for smale, ettersom jeg er en bredfot. 

Jaja, tenker jeg. Litt spenning må man selv skape, og spenningen skapte jeg ved å sende meg selv disse skoene hjem. De beste skoene er dem ikke – langt ifra. Den ene lisseringen løsnet med en gang jeg skulle tre i lissene. Så noen langvarige sko er det faktisk ikke.
 


 

Det kryr av tekster både på det ene og det andre i det bittelille hodet jeg har vært så heldig å ha fått. Det er bare det å orke og sette seg ned for å skrive dem ut.
 


 

Igjennom en dag når jeg er på jobb diktes det opp og produseres det store deler av tekster. Og alt dette ved siden av arbeidet jeg gjør både med, rundt og for barna – og alt som måtte høres med i den jobben jeg har.

Egentlig er jeg utslitt for dagen. Helgen forsvant plutselig ut av det blå, og før jeg visste ordet av det var hverdagen her igjen. Og før jeg rakk og tenke noen tanker om hvordan denne mandagen ville bli, så sitter jeg nok en gang her og venter på en ny dag. Hvor ble denne dagen av?

I utgangspunktet hadde jeg planer om å droppe og dele et eneste ord. Men jeg kjenner meg såpass godt – det er ikke lett å unngå og skrive en liten tekst i hvert fall. Så, da ble man sittende her og finne frem noen tanker jeg kan dele.

Selv føler jeg det hele blir litt meningsløst – men herregud så deilig det er å finne frem barnet i seg selv som man har liggende langt der inne. Det er ikke i mange yrker du virkelig kan legge frem barnetankene dine og virkelig bruke fantasien du sitter med.

Sånn som i dag for eksempel. I helgen kom det en liten mengde med snø som ble liggende. Det var ikke et tynt og hvitt støvteppe, noe som jeg aller helst hadde håpet på når det kom snø, men akkurat nok til å finne frem rompeakebrettene. 

Det å se barna kose seg i akebakken gir meg litt blandede følelser. For det ene må jeg innrømme at jeg får en liten klump i magen og hjertet i halsen der jeg ser de små kroppene komme i en susende fart ned den lange bakken. Du har så lyst til å be barna om å starte litt lenger ned i bakken, sånn at ikke farten blir så stor.

Jeg var tidlig ute på morgen i dag. Klokken var vel så vidt rukket å bikke halv ni før jeg allerede sto ute i full kjeledress og passet på en liten gruppe barn. De ville ake. Ikke nederst i bakken, men fra toppen. Jeg lot dem prøve, men da jeg allerede så det første barnet komme ned i en stor nok fart måtte jeg virkelig gå inn i meg selv.

Jeg måtte tenke over hvilke konsekvenser en slik fart kunne få, hva som kunne skje med de små kroppene. Men i det jeg skulle si ifra at nå måtte dem starte i en lengde som ga litt roligere fart – det var da jeg måtte gå inn i meg selv.

For hva var det egentlig vi likte da vi var yngre? Hva var det som skulle til for å få litt action og spenning i hverdagen? Jo, det var å finne den lengste bakken og ake helt fra toppen. Jeg husker det som den dagen i dag. Med meg hadde jeg akebrett som ga meg ekstra fart. Jeg løp mot brettet og kastet meg over for å kjøre i en hei dundrende fart.

Vi har lett for å se for oss konsekvensene som kan skape ulykker – enten om de er bittesmå eller store. Men hva så? Da jeg var liten kom jeg stort sett alltid hjem med et blåmerke eller skrubbsår. Jeg klatret både høyt opp i trærne og var med på det som kunne skape sprell. Jeg kjenner jo litt på den utryggheten i kroppen selv når jeg ser barna gjøre noe “farlig”. På en måte forstår jeg det, men på en annen måte gjør jeg det ikke.


 

Du runde, store og orange frukt, hvorfor skal du være så god? Eller er du egentlig det? 
 


 


 

Jeg har virkelig fått sansen for appelsin, i hvert fall i mitt hodet. Jeg kan se for meg de saftigste fruktene foran meg, ta en bit og legge merke til den gode og friske smaken frukten gir. Tidligere i uken var jeg innom butikken fordi jeg fikk så lyst på akkurat dette, men så..

Rett mot fruktdisken gikk jeg, søkte etter det jeg så gjerne ville ha. Og lenger kom jeg ikke. Jeg fikk plutselig ikke lyst på appelsin likevel, fordi absolutt alle så litt stygge ut. Og bare det å kjenne om den var bra nok for meg – det var den ikke.


 

Men nå hadde jeg virkelig lyst til å kose meg. Tidligere i uken hadde jeg spist noen som var veldig gode, så jeg så på en måte at disse også skulle smake like godt. Jeg kuttet dem opp i biter som jeg kunne sitte og tygge i. Jeg tok den første biten, og enda en bit. Og et par biter til.
 


 

Men det var skikkelig nedtur! Det er virkelig farlig å se for seg noe på forhånd, når det absolutt ikke blir, føler eller ser sånn ut i virkeligheten. For å være ærlig smakte disse appelsinene.. Ja, hva jeg nå skal kalle det. Gode var det i hvert fall ikke, selv om jeg gomlet i meg noen biter ekstra.


 

Jeg begynner så smått og våkne. Bevege meg stille og rolig ut av den drømmen jeg var langt inni. En ganske koselig drøm også, hvor jeg har fine og klare bilder delvis festet på hjernen. Men kjenner jeg meg rett er dette en sånn drøm som forsvinner fort ut igjen. Like fort som den kom.

Tankene var allerede i gang å surre for dagen i det jeg ga et blikk opp mot det lille vinduet jeg har over sengen min. Også i dette vinduet har jeg samme persienne som jeg har i det store vinduet, og blikket stoppet plutselig opp da jeg så noe suste noe utenfor og ned fra himmelen. 

Morgenkåpen ble kastet på, og med små skritt trippet jeg bort, ga en glipe for å få tittet ut. Hva er det jeg ser?
 


 

Øynene blunket både to og tre ganger. Jeg børstet bort gammel sovebøss i øyekroken for å skarpe inn synet på det jeg virkelig så. Jeg hadde jo et gammelt bilde på tinningen fra i går kveld. Det begynte å snø, og både bilen, bakken og alt annet ble helt hvitt i løpet av kvelden.

Med mine ønsker skulle jeg så sårt ønske og ha sett bar bakke og grønt gress da jeg våknet. Men det var nok ikke min tur til å ha denne flaksen i dag. Det at snøen ønsket å komme visste jeg også. Men om den er velkommen? Langt ifra!


 

Jeg sto der i vinduskarmen helt for meg selv. Sammen med mine helt egne tanker som suste like fort som snøen dalte ned. Hvorfor? Hvorfor ønsker du å legge dine mange tusen spor hos oss akkurat nå? Du kunne jo kommet i jula når du virkelig trengtes for mange. Jeg ønsker ikke deg nå!

Verden blir nå dekket av et fint og flott hvitt teppe – for ja, det er fin å se på, men likevel liker jeg ikke at den er her. Jeg vil ha vår. Jeg vil ha fuglekvitter og fuglesang tilbake. Farger på trærne og mange fantastiske farger på bakken som danner et flott maleri av mønster. Jeg vil ha vår.
 

Jeg fikk plutselig en idé. En idé som jeg svært sjelden kan finne på å gjøre selv. Jeg kan foretrekke at andre kan finne frem ingrediensene og slenge sammen noe i bollen. Men nå var det jeg som ville stå på kjøkkenet og røre i mikseren. 

Hvem skulle tro at jeg skulle stå noen timer for meg selv, helt alene? Og hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Jeg liker jo egentlig å lage mat. Slenge sammen noe ingredienser for så å få et resultat som man kan gomle i seg etterpå.

Men uansett – jeg fikk litt tid for meg selv. På menyen sto det bollebaking. Ikke de vanlige og enkle bollene. Ikke de bollene med krem, og ikke skillingsboller heller. Selv om det er veldig godt alt sammen. Nei, her ble det andre boller.

Tanken som slo meg her i går var at jeg ville lage noe som jeg selv ikke hadde laget før. Hvorfor tanken kom til meg vet jeg ikke. Den bare falt rett ned og traff akkurat meg. Så, jeg gjennomførte det lille bakeprosjektet mitt og fikk resultater!

Boller med sjokolade i midten!
 

Mens jeg holdt på med produksjonen fikk jeg også med meg to håndballkamper samtidig. Både en herrekamp, Elverum – Falk Horten, og kvinnekampen mellom Byåsen – Sola.
 


 


 


 


 


 

Du våkner opp om morgen. Mobilen som ligger på nattbordet ved siden av deg ringer både en og to og tre ganger, alle på sine ulike tidspunkt. For å få en rolig start på dagen er dette min løsning å komme meg opp om morgen når arbeidet venter meg. Heller det enn å bare kaste seg ut for så å haste videre i ren stress. Jeg hater det!
 


 

I mitt liv akkurat nå har jeg det utrolig bra når jeg er på det beste stedet jeg liker aller mest. Arbeidsplassen min, det er der jeg trives. Jeg elsker stort sett alt ved jobben min. Jeg liker det jeg holder på med og ser at det jeg gjør blir satt pris på.

Du får som regel noen barn du knytter deg ekstra til, men er åpen for at alle kan komme til deg hvis det er noe. Det gjelder å se alle slik som dem er, og gjøre på den beste måten at du formidler til de små kroppene som skal vokse seg store at du er der for dem.

Hverdagen min består av at når jeg går ut av døren om morgen og er på jobb, da skal fokuset være til stede for at barna skal få en fin og trygg hverdag i barnehagen sin. Det er mye å tenke over når du først går inn på tanken. Men når du har jobbet en del så går veldig mye av seg selv etter noen år – selv om det er mye å tenke på for det.

Du elsker jobben din, de du samarbeider med og barna du er sammen med hver dag. Det knyttes bånd av ulike styrker, men har alltid i tankene at du er der for alle. 

Opp gjennom årene har jeg mange fine og flotte minner, og mange bilder å se tilbake på. Det som også er koselig er at jeg blir elsket. Jeg blir elsket for å være den rollemodellen jeg er. Både jeg og alle står på så godt vi kan for å skape minner også for barna.

En dag fikk jeg virkelig kjenne på følelse av at jeg virkelig betyr noe. Jeg betyr noe for de barna jeg er sammen med. Du knytter deg til alle de ulike kontaktene som henvender seg til deg. 

Jeg var ferdig for dagen og var på vei til å komme meg hjem. På veien ble jeg stoppet av et barn som ville gi hadeklemmer, og jeg satte meg ned for å gi fra meg noen. Ut spaserer jeg videre og finner frem skoene. Bak meg hører jeg noen skritt. Det var ikke nok klemmer, og barnet slenger seg rundt halsen min.

Du kjenner litt på den følelsen at du så gjerne skulle vært der lenger, at jobben skulle vært ditt liv på heltid. De korte barnearmene holdt fortsatt rundt halsen min. Hardt. Jeg hørte på stemmen at barnet ikke ville at jeg skulle dra, og jeg forklarte så godt jeg kunne med å si at jeg kommer tilbake. Det er vondt der og da, men så går alt over ganske så fort.

.
 

Jeg tror jeg er ganske sikker på hva det skal være.

Jeg er en elsker! Hvem skulle tro at det fantes så mye godt. Med litt tid til overs, noe som jeg alltid har, kunne jeg ikke lure meg unna et besøk i dagligvarebutikken her i går kveld. Det var et eller annet jeg hadde lyst på. Nesten hva som helst. Men det var spesielt en ting jeg var ute etter.

Med handlevognen foran meg kunne jeg ikke unngå å gå forbi disken til halv pris. Jeg stopper der hver gang jeg er der. Nå er jeg ikke og handler hver dag, men en gang i blant. Hva for noe spennende er det som har havnet der i dag? Hva slags fristelser ligger der og venter på meg?

I mange år har jeg vært en elsker av denne retten, eller maten. Mange spiser dette i jula, og forbinder kanskje grøt med denne tradisjonen. Men det kanskje ikke mange vet er at jeg liker det veldig godt. Jeg elsker det faktisk. For meg smaker det like godt hele året som det dét gjør i jula. 

Vi kjenner også til at man kan gå fort lei av mat som man spiser ofte. Men så kommer det kanskje an på hvor mye man spiser. Jeg kommer nok aldri til å bli lei av skålene med grøt med kanel, sukker og en smørklatt på toppen. Derfor klarte jeg ikke å gå forbi disken da disse sto til 10 kroner.

Her sitter jeg fint.
 


 


 


 


 


 

Jeg har prøvd å lære at han må ta seg en tur på badet om han skal gjøre fra seg. Men det fungerer like dårlig hver gang!


Den lille tassen var så heldig å få komme inn i dag også, etter at jeg var ferdig på jobb. Det var ganske så koselig å få de kaninkyssene han ga. Bare det å se han ligge der og kose seg på pleddet som han gjorde var et flott syn.

Ikke fikk han bare komme inn på rommet. Han fikk lov å bruke meg som klatrestativ. Dette er noe han tidligere likte å gjøre, og noe som han fortsatt syns noe om når han først finner veien opp på ryggen. Så for leken sin skyld la jeg meg flat på gulvet og lot lille herremannen, Pompel, holde på. Det er jo ingenting som er bedre enn å komme hjem til masse kos.

Etter å ha ligget ganske lenge og holdt på og ordnet for seg selv, kjenner jeg plutselig noe som ikke helt passet inn. Han sitter der på ryggen og koser seg, med den beste utsikten. Plutselig kjenner jeg en varm stråle rennende nedover ryggen. Snakk om uflaks. “Du kunne vel ikke gjort det der på gulvet i det minste, Pompel? I verste fall gått på do!


 


 


 


 


 

Mens man bruker kvelden til å få med seg håndballkamper, nyter jeg kaninkosen. For, se på denne karen her da. Det er svært sjelden han er inne og får løpe rundt, så i dag fikk han lov til å boltre seg på litt større plass.

Han løper ikke akkurat rundt sånn som jeg hadde sett for meg, og som han gjorde før. Tidligere har han snust i alle kriker og kroker inne på rommet mitt. Ja, til og med prøvd å snike seg under sengen min for å sikre seg at han ikke blir sett. 

Et godt og varmt teppe har han fått til å ligge på, og der ligger han fortsatt og koser seg for kvelden. Han orker ikke akkurat så veldig mye, og kanskje det har noe med at han begynner å dra på åra. For når jeg tenker meg om så begynner han faktisk å bli eldre. Måtte nettopp finne gamle bilder for å regne ut alderen – og han ble hele 4 år i desember!