Jeg hadde store planer om å se dagens senkveld med Thomas og Harald da fredagskvelden kom. Noe opptatt av hvilke personer som skulle komme og sitte i sofaen deres var jeg ikke så opptatt av, men var nok mer interessert i hva som skjedde videre i Camp Senkveld. 

Men spørsmålet var om jeg kom så langt. For også denne kvelden ble jeg veldig tidlig trøtt. Hva er det som egentlig har skjedd denne uken? Tredje gangen på en hel hverdagsuke hvor jeg bare har hatt lyst til å legge meg. Og dette lenge før den normale tiden jeg vanligvis pleier å legge meg på.

Håndkle måtte kastes inn, og jeg rakk aldri å sitte lenge nok oppe for å få med meg det store for kvelden. 

Deretter følte jeg meg våken som en sol da jeg glippet til med øynene for å se morgningens lys, og dette før klokken rakk å slå ni. Er jeg på vei til å bli gammel? På vei til å bli en av dem som legger seg tidlig og står opp før nesten solen har klart å lyse opp? 

Uansett, meg skader det ikke. Deilig var det å stå opp da jeg våknet, selv om jeg ble liggende i senga en stund. Det er alltid litt vanskeligere å stå opp i helgen, enn det er når man skal på jobb.

Jeg benyttet derfor tiden jeg hadde til å sette i sving skurebøtta. Nå skulle det vaskes! Støvet skulle tørkes bort, gjenstander skulle settes på plass og gulvene skulle skinne. Men de skulle ikke bare vise seg at det var gjort rent, de skulle lukte. Så med en duft av grønnsåpe i luften kan nok dette bli en fin lørdag.


 


 

Det så litt kaotisk ut i en liten periode. Alt som var på gulvet ble kastet opp der det var plass til å få vekk rotet. 


 

Såpevann og skurekost fikk en skikkelig omgang med gulvflaten. Nå skulle smuss og bøss bort, og dette for en liten stund. Syns det er litt dumt at det skal danne seg mange små molekyler som blander seg sammen til hybelkaniner og andre småtroll, hvor de velger å “gjemme” seg i kriker og kroker i et rom.

Kan dem ikke bare bli ute og leke videre der? Det er jo ikke noe hyggelig å være hos meg uansett. Mye større plass og boltre seg på er det ute også. Så hvorfor skvise seg sammen inne hos akkurat meg?
 


 

Nå er jeg glad for at det er helg. Jeg kjente på kroppen at jeg trengte det etter en veldig flott uke, og i går kveld var jeg helt slått ut. Til slutt var jeg så utslitt at jeg så vidt klarte å holde meg våken. Så da klokken bikket kvart over ni for snart tjuefire timer tilbake, da var det ikke annet enn å legge hodet på puta.

Deilig var det å våkne opp uthvilt da den ulende lyden vekket meg i dag tidlig – klar for en ny dag på jobb. Endelig var det fredag, og om ikke mange timene, etter å ha utført et godt stykke arbeid, da var det endelig litt fri.

Helgen er med andre ord hjertelig velkommen, og jeg hadde så vidt rukket å komme hjem da jeg fikk lillesøster løpende etter meg. Hun viften med hånden hvor hun hadde et grep om noe. En lapp. Men ikke hvem som helst lapp.

Hentelappen fra posten! Jeg hadde nesten helt glemt denne pakken også. For det har seg sånn at jeg la inn en bestilling over nettet for noen uker tilbake. Og i dag var det på tide å få hentet varen. Og hva er vel ikke mer spennende enn å hente noe som det er surret masse papir rundt?

Men det var ikke bare jeg som var spent. For det var hun som kom løpende med lappen som egentlig var aller mest ivrig etter å hente det som ventet på oss. De gode nervene var så høyt oppe i skyene at vi ikke kunne noe annet enn å dra med en gang for å hente pakken.
 


 


 


 


 


 


 

Selfie ringlight – du lyste meg opp!

Da jeg våknet til et rimbelagt Tønsberg i går var det så utrolig vakkert ute. Det var nesten litt magisk, og lurte litt på om noe magisk ville skje med meg også. Jeg håpet på et under med det flotte landskapet vi hadde rundt oss, men det var visst bare en tanke.
 


 


 


 


 

Hvor var du da jeg trengte deg mest? Jeg ville bare stoppe opp og se på alt som var rundt meg. Isen som hang fast på trærne, og rimet som hadde lagt seg på alle stenger, kriker og kroker på gjerdene. Det var det flotteste jeg noen gang på lenge hadde sett. Og så sto jeg der med mobilen som var det eneste jeg hadde som kunne ta bilder.

Jeg har bygd opp et fotoøyet opp gjennom årene, og lærte utrolig mye da jeg gikk foto på skolen en gang i tiden. Jeg har lekt mye med innstillinger et speilrefleks har, og jeg elsker rett og slett å knipse vilt.

Sur og irritert ble jeg på meg selv da naturens skjønnheter møtte meg i går. Så jeg pakket med meg utstyret og tok det med meg på jobben i dag. Sluttet litt tidligere i dag også, og endelig er vi så heldig å få høre mer til fuglesangen uten. Det begynner så smått og nærme seg vår, noe som betyr at det blir lysere ute.

På vei hjem etter endt dag benyttet jeg derfor sjansen til å bruke litt ekstra lang tid hjem fra arbeid – bare for å få tatt noen fine og flotte vinterbilder. Jeg var litt skeptisk på om jeg fikk til det jeg hadde sett for meg, for da jeg gikk til jobben i dag regnet det faktisk litt. Ville rimet fortsatt bli liggende? Det var bare å krysse fingrene, og heldig som jeg var ble det liggende sånn at jeg fikk dokumentert litt og jobbet med bildene i ettertid.
 


 


 


 


 


 

Når andre dagen i uka er forbi – da går det jammen fort til helg. Og nå er det ikke lenge igjen!

Klokkene ringte til morgen i dag for å vekke meg. Etter dagen i går sovnet jeg i det jeg la hodet på puten, og lite hadde jeg lyst til å stå opp i dag. Jeg ville bare ligge der i senga. På puta. Under den gode og varme dynen som var så god å ha.

Men en ny dag ventet meg, og det gjorde barna også. Det er så koselig å bli satt pris på, og det å tulle og tøyse med femåringene er nokså morsomt. Og det beste av alt – veldig mange av dem skjønner hva som er tøys og ikke. Da er det alltid ekstra morsomt å legge inn humor i hverdagen deres.

Dagen på jobb har vi vært veldig mye ute. Det har faktisk vært veldig deilig. Det å se barna virkelig kose seg er noe man blir glad for å se, og ikke minst har det vært en bra dag for meg også. Når man kler på seg og er ute før halv ti om morgen og ikke går inn før rundt fire timer senere – da kan vi si oss fornøyde. 

Den store vinteraktivitetsdagen sto på planen for alle store og små. Det ble kanskje ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg, sånn som det var da vi hadde aktivitetsdag da jeg selv gikk i barnehage. Men dagen ble mer enn nok vellykket for min del, og mange smil, latter og glede var å se hos de små.

Lunsjen ble spist ute i vinterværet, og sammen satt vi rundt bålplassen vi har. Vi koste oss rundt varmen før det var tid for enda mer lek. Noen barn har mye glede i hverandre, og det har forsåvidt alle sammen. Men en barnegruppe på noen barn fikk overtalt meg til enda flere sprell.

“Kan du dra oss på akebrettet?”, var det en som sa. Jeg prøvde og snike meg unna, men disse gutta var det ikke like lett å lure. Så, med den klumpete vinterdressen på hadde jeg ikke stort valg. Jeg ville jo tross alt ikke skuffe dem når de lyste der med glisene sine.

Det ble ikke bare en eller to runder rundt huset, men opp til flere “race”. Ja, for hadde det vært med flere deltagere hadde det vært det. På brettet satt det to tre barn og var så glade. “Løp, Pernille. Løp!”, ropte dem.

Jeg tørte jo ikke annet enn å gjøre som dem sa – ville jo ikke skuffe dem heller. Og attpåtil syns jo jeg det var litt morsomt selv. Og det å slå to fluer i en smekk er jo ingenting bedre enn det. Så mens jeg løp rundt med barna på slep, følte jeg meg litt som en søppelsekk med murstein i føttene. Det var litt tungt.

Når tiden har gått og alle fikk være med, og noen flere ganger, måtte jeg kaste inn håndkle til slutt. Nå var jeg virkelig sliten, og hvis jeg kjente litt ekstra godt etter kunne jeg kjenne en bitte liten smak av melkesyre i leggene. Men det brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Jeg setter meg ned for å få tilbake hvilepulsen. En av guttene gjør det samme. “Jeg er så sliten at jeg kunne spist opp Pernille!”, utbrøt det fra den ene barnemunnen. “Men, hva skulle dere gjort hvis ikke jeg var her da?”, spurte jeg.

“Vi kunne bare tatt en kopi av deg og laget en robot”, var det en som responderte med. Barn er virkelig kloke, og de kan få sagt det!


 

Jeg ville gjerne følt meg som en liten prinsesse i dag. Fått litt ekstra oppmerksomhet og satt litt ekstra pris på noen andre. Mange snakker om valentinsdagen, og flere legger ut koselige bilder.

Det er fint å se de koselige minnene og flotte ordene mange deler med sine. Jeg skulle gjerne gjort det samme, om jeg hadde hatt muligheten. Likevel ble denne dagen tilbringt kun til jobb, og enda mere jobb.

For etter arbeid var det ikke å dra rett hjem og slenge seg på senga for å tenke over hvor fin dag med barna jeg egentlig har hatt. Ikke i dag. Nå har jeg heller ikke lagt så stort merke til denne markeringsdagen tidligere, så på den ene siden føltes den ut som en helt vanlig dag.

Med møte og full pakke med et flott opplegg, selv om fokuset begynte å dabbe av de siste minuttene med en kropp godt plantet på stolen, var det endelig godt å kunne komme hjem fra en lang dag.

Jeg fikk ikke opplevelsen av å leve litt på en rosa sky og røde roser. Ikke i år. Men, om jeg så er heldig, kanskje jeg får lov til å kjenne smaken på hvordan en slik dag egentlig kan være når den kommer igjen til neste år. Hvem vet?


 


 


 

Dagens middag: Ris med laks, bønner og béarnaise.
 

Når du kan forsyne deg og dandere til en slik, og delvis fargerik tallerken, da er det ikke noe annet som står på spill enn å kose seg med det som er av mat. Og det beste av alt er at vi har så mange nydelige og gode retter som vi kan sette sammen, og ofte flere varianter av samme meny.

For oss er det viktig at vi får i oss mat, og jeg kan vel avsløre at jeg ikke er så glad i tørre brødskiver og knekkebrød. Hadde det vært opp til meg kunne jeg spist middagstallerken til alle måltider. Likevel trykker jeg i meg de ekle brødskivene med pålegg en til to ganger om dagen.

Hva er det egentlig som gjør at jeg faller mer for fristelsen av denne typen? Det enkleste som er å slenge sammen i matboksen, eller til måltider i det hele tatt, det er jo å finne en skive og smøre på noe pålegg. Men ser det like fint ut? Og er det like fristende? 

Når jeg er ferdig på jobben er det alltid spennende om det er noe på bordet når jeg kommer hjem. Jeg kan også slenge sammen noe og lage meg mat selv, men det skal aller helst være varmt. Det smaker så mye bedre når det kan ryke litt fra det man skal spise, men noe ordentlig svar på det har jeg i grunn ikke. Kanskje noen av dere er glad i varm mat og har noen formeninger?

Men det er bare sånn jeg er. Ikke gjør det meg noen ting om det er middagsrester som kan varmes opp igjen. Jeg er bare en middagsjente, rett og slett!

I dag er dagen. Den ene spesielle dagen som skal hedre alle mødre. Den ene dagen hvor vi skal sette pris på at vi har den mammaen vi har fått, og hvor mye dem egentlig gjør for oss her i verden. Jeg vet at et veldig stort antall av mange små og større barn har en flott klippe de ser opp til. Vi har alle en mamma vi er glad i, men jeg er ekstra glad i den mammaen jeg fikk da jeg kom til verden.

Mamma, i år er det din tjuetredje morsdag, og dette er langt ifra den siste. Det kommer flere år fremover som du skal bli elsket litt ekstra – noe som vi gjør hver eneste dag, langt, langt der inne i oss. Du har fire nydelig og fine barn du har skapt, og du har fire flotte unger som virkelig setter prisen på at du er akkurat som du er!

Du er nummer en, både på en god og dårlig dag. Du har støttet oss opp igjennom årene, fra det første sekundet vi fikk våre første pustedrag og hjerteslag i denne verden. Du gir varme når vi trenger det. Du er flink på dine matretter som du danner til når du rører i grytene. Du er rett og slett flink til veldig mye. Men om ikke alt så er du i hvert fall den aller beste mammaen mine yngre søsken og jeg kunne fått!
 

Jeg kan ikke gi deg et høyere tall en seks på terningen. Men du fortjener så mye mer ♥
 

Du har nå samlet opp mange morsdager i ditt minne. Jeg har prøvd å finne den beste gaven jeg kan gi deg hvert eneste år. Men hva skulle jeg finne på denne gangen? Hva ville du blitt glad for at jeg kjøpte til deg? Etter mye frem og tilbake på hva jeg egentlig skulle gjøre, kom jeg plutselig på en god idé.

Du fortjente et lite minne. Noe som fortalte hvem du er og hvorfor du er akkurat deg. Jeg løp ikke febrilsk rundt i alle butikkene du elsker for å finne den perfekte gaven. Jeg orket ikke tanken en gang med å slite på runden med å velge i så mange fine ting. Derfor tok jeg saken i mine egne hender.


 

Jeg satt sammen litt mønster, tekst og bilde for å kunne gi deg den aller fineste gaven du noen gang kunne fått. Og det som er litt stilig er at det kun er du som har denne flotte rammen med den fantastiske teksten inni. Det finnes bare et eneste eksemplar av akkurat denne utgaven, og denne er bare din!
 


 

Du er ganske heldig. Flott på alle måter og har de fantastiske sidene. Og takket være det er bare fordi du er akkurat som du er! I dag er det morsdag, en dag som du deler med mange andre kvinner som også har sine barn. Både du og de herlige besteforeldrene mine skal bli feiret på familiens vis – med god mat og hyggelig selskap. Gratulerer med morsdagen, mamma, og til alle andre mødre der ute!

Når du våkner og er uthvilt om morgen fordi du har sovet godt. Den følelsen var det første jeg møtte da jeg glimtet til med øynene for å se hvor mye klokken var.

Den var ikke mer en rundt ti da jeg sjekket. Jeg lot meg ligge litt under den varme dynen, bare for å våkne til litt først. Jeg visste jeg hadde litt å gjøre i løpet av dagen, og for ikke å dra planene utover formiddagen, ettermiddagen og kvelden startet jeg med en god og varm dusj. 

Den følelsen! Den følelsen av å føle seg ren og frisk for en ny dag. Jeg fant frem musikklisten, økte volumet og kastet meg over skurebøtta. Nå skulle det bli skinnene rent og helgevaska skulle tas. 

Og når jeg først var i sving fikk jeg også gjort rent hos kaninen. Forrige helg fikk jeg gjort unna det lille buret hans, mens i dag fikk jeg tatt et skikkelig godt tak i det andre. Og glad var han for å se meg med nytt høy som han kunne boltre seg i. 
 


 


 


 


 


 


 


 

Det ble plutselig litt rart for Pompel da alt var borte og det eneste som var igjen var tregulvet. Han syns det ikke føltes så veldig mykt og behagelig lenger, og så på meg med de små triste øynene sine. Men alt ble så mye bedre og godt igjen da det ble fylt på med nytt og frisk underlag, og han hoppet frem og tilbake og ble så glad!
 


 


 

Så var denne dagen her, og denne datoen har limt seg godt fast i minnet. Jeg husker hver eneste detalj om hva som skjedde fra det første sekundet. Hva jeg måtte igjennom på legevakten, hvilke operasjon jeg måtte igjennom to dager senere og fysiotaerapeuttimene hvor jeg kløyp meg hardt i armen for å minske smertene. Og dette skjedde i 2013. I senere tid har jeg tenkt litt – 2013, det “måtte” bety ulykke, altså ren uflaks fra min side.

Det er altså gått fire år siden jeg fikk brudd ute på håndballbanen, ikke mange minuttene ute i en kamp. Historien kan du blant annet lese her. Heldigvis er jeg helt fin i dag, men en gang i blant kan jeg kjenne små rykk av et lite ubehag – spesielt når det er kuldegrader ute og jeg blir litt ekstra kald. Men utenom det er den nesten hundre prosent normal som den var før.

Ellers har jeg hatt en veldig fin dag. Timene flyr fortere enn du aner, for ikke å snakke om selve uka. Det er endelig fredag og helg – igjen. I mitt hodet kjennes det ut som alt går helt rundt. Så med andre ord er det ingen hinder for at det er et par dager med fri. Synd de bare går så fort.

Helgen min består ikke av store planer, men litt skjer som jeg skal igjennom når det ikke er jobb. Men mest av alt skal jeg bare kose meg, slappe av og samle opp en ny oppladning med energi for en ny og spennende uke som venter på meg når jeg har vært igjennom alt jeg vil og skal i løpet av helgen. 

Jeg håper også at dere har hatt en fin og spennende uke, med dager som har blitt fylt opp med både det ene og det andre. Dere fortjener en helg like mye som meg, og så får dere kose dere masse!


 

Jeg var småtrøtt og sliten da jeg ble vekket av den gamle og kjente lyden ved min side. Men jeg visste hva den ville si ifra om, og de mange nok timene igjennom natten med søvn var over før jeg visste ordet av det.

Som en gammel vane er det første jeg gjør, når jeg får de blå gluggene av noen øyner opp, å koble meg til nettet. Jeg må alltid inn å sjekke siste nytt i nyhetsverden, og kanskje finne ut om det har skjedd noe i løpet av natten som jeg ikke har fått med meg.

Og det var da det var i gang. Jeg våknet til sjokk! Det var ikke få varsler som poppet opp for å si ifra om at det hadde vært fest etter at jeg hadde lagt meg. I går fikk jeg frem ganske sterke ord, ord som var litt personlig og var synet på min ene del av verden.

Jeg kan fortsatt ikke tenke tanken om at det hele er virkelig. Er det virkelig sant? Det var flere kommentarer og en haug med likes som hadde strømmet inn etter at jeg gikk offline. Og hvem skulle tro at akkurat denne teksten skulle strømme ut til dere der ute?

At det var du og alle andre som hadde trykket deg inn på innlegget som jeg skrev så blodet nesten sprutet. Fingrene gikk i et formel-løp over tastaturet her for et par kvelder tilbake, men som ikke våget seg ut for det store nettet før i går. Bare det at jeg gjorde det var et hinder.

Flere likes og kommentarer hadde jeg fått, fine og flotte tilbakemeldinger på min åpenhet som plutselig spratt ut og som jeg ikke lenger klarte å holde for meg selv. 

Jeg måtte blunke et par ganger, klype meg i armen og virkelig se godt etter. Jeg kunne ikke tro det. Først vil jeg si tusen takk til dere alle, til dere som fikk med dere dette innlegget her. Det ble så stort engasjement rundt det hele at jeg til og med bikket en kjemperekord på antall sidevisninger på innlegg.

Det var kjempemoro å se at det ikke bare var en tekst jeg hadde sittet der og skrevet for meg selv. Jeg håper jo selvfølgelig at min åpenhet er til stor hjelp for mange andre som ikke har så mange venner rundt seg dem også. Og at jeg kunne vise dem at de er ikke alene der ute i den store verden om å være ensom!