.
 


 

Kanskje ikke den beste arbeidsstillingen. Men det får duge. 
 

Av en eller annen merkelig grunn har jeg vært ganske flink til å skru av ovnen min på rommet når jeg drar på jobb om morgen. Har kanskje et håp om at det blir sommer og varmt snart, sånn at jeg kan slippe og fyre. Derfor var det ekstra kaldt på rommet mitt da jeg kom hjem fra arbeid.

Men nå har rommet fylt seg med god og varm luft igjen, og bøkene har blitt dratt frem igjen. Nå har det vært veldig mye skriving de to siste dagene, hvor jeg har jobbet hardt med oppgaveskriving og forberedelser til den store prøven. For nå er det ingen vei tilbake!

For øyeblikket sitter jeg midt oppi det. Omringet av fagbøker, store permer med notater og annet nyttig informasjon, og denne maskinen for å skrive ned alt sammen. For i dagens samfunn sitter man ikke like mye med penn og papir. 

Litt energi av søtsaker blir det også, bare for å prøve og holde blodsukkeret oppegående til jobbing. Jeg prøver og lure til meg litt motivasjon for å arbeide, og hittil har det fungert bra. Fingrene går over tastaturet i en fei etter å ha funnet riktig informasjon som skal bli med i oppgaven.

Men det å skrive om tre deler i en oppgave er ikke bare bare. Det er så mye teori som skal plottes inn, samtidig som man skal prøve og forstå tekstene selv. Å ta opp litt lesing av teori blir det også, men nå konsentrere jeg meg mest med å skrive det jeg kan sterkest, og så blir det å finne frem resten av detaljene etter hvert. 

Jeg tar meg med andre ord ikke helt fri i kveld heller. Nå som jeg er så godt i gang syns jeg det er viktig at jeg klarer og holde det gående. Mer som blir gjort nå, er bedre enn å sitte med alt for mye arbeid mot slutten. Heldigvis har jeg fått tips og idéer fra kjente, og dette gir meg inspirasjon. Ukene fremover nå blir det en smule av overdose med forberedelser og jobbing, og så er det å finne en balansegang sånn at jeg kommer meg igjennom alt som skal skje.


 

Da jeg var ung – eller det vil si den tiden før jeg klippet ned på hårstråene, lagde jeg alltid sånne fletter på meg selv. Jeg husker det veldig godt, at denne fletten var noe jeg kunne slenge på meg i en fei bare for å få håret bort, samtidig for å se litt ekstra fin ut.

Men fredag 3. juni i fjor sommer var det hele over. I hvert fall med ekstra langt hår. Jeg hadde nettopp vært oppe til eksamen. Sittet mange timer og jobbet hardt i en gymsal som var så full av elever. Ingen mulighet til lufting var å se, og jeg satt der konsentrert med min oppgave i et innestengt rom. 

Vel fornøyd med innsatsen som ble gjort, samtidig som jeg var litt usikker på om jeg hadde fått med meg det aller viktigste for å skrive en god nok oppgave, gikk jeg hjemover og hadde litt rare sommerfugler i magen. Sånne spente små kryp som bare gledet seg til resultatet av den teoretiske eksamen.

Men det ble ikke bare eksamenssommerfugler som flakset rundt. Dette ble også min aller siste dag med ekstra langt hår. Hår som nesten var ned til rompa. For det viste seg nemlig at jeg fikk en tanke som plutselig ramlet ned hos meg. En tanke som skulle skape forandring.

Det ble så spontant som det bare kunne, og en times tid senere satt jeg klar i stolen. Med svart kappe over meg og en dame kledd i svart bak, var det nå ingen utvei eller å se seg tilbake da det første kuttet ble gjort. 

Håret ble etter hvert saksekutt kortere og kortere. Med et så langt hår som det er på bildet over her, noe som jeg skal forklare om litt lenger ned, var det en stor forandring som ble gjort da håret plutselig rakk meg ned til skuldrene. Og det morsomste av alt – ingen visste om den store kontrasten jeg gjorde i forkant!

Jeg husker jeg ble så fornøyd, samtidig som jeg kom til å savne det lange håret. Det eneste jeg kunne trøste meg med var at det vokste ut igjen. Nå er det snart gått elleve måneder siden jeg satt i frisørstolen, og håret har vokst mye. Men langt ifra så mye som det lange håret som lillesøster har.

Sent i går kveld var jeg nemlig så heldig å få lov til å flette henne, etter et ønske fra meg. Det var en frisyre jeg måtte teste ut, ettersom det er en frisyre jeg skal lage senere. Til slutt endte det med at hun ønsket seg en flette – en sånn fiskebeinsflette hun kunne gå med dagen etter, og det ble denne fletten over på bildet her.

Selv om det blir veldig sjelden hvor jeg kan flette noen her hjemme, er det ekstra stas for småjentene på jobben. Flettene som kommer frem blir ikke alltid hundre prosent perfekte, sånn som de flinkeste frisørene kan. Men de blir fine nok til at jentene spør om å bli flettet i en senere anledning.

Først det ene beinet, og så det andre etter…
 

Jeg skal ikke legge skjul på at det var tungt å stå opp da de rare lydene viste at de fortsatt var i live. Etter den første hadde slått sin klang på at nå var det på tide å stå opp, var det likevel tungt å gi kroppen liv.

Først var det å få den støle kroppen til å komme seg ut av sengen. Det var ikke bare bare skal jeg si deg! Etter jobben som ble gjort i går kunne jeg kjenne at kroppen fikk kjørt seg mer enn den pleide – og kanskje på litt andre måter også.

Men opp måtte jeg. Jeg hadde tross alt en jobb som ventet på meg, og som jeg ikke kunne sluntre unna. I det jeg vred på bein og armer kunne jeg kjenne den milde smerten som så smått var litt sterk. Så en god morgen hadde jeg ikke med andre ord.

En god natt har jeg heller ikke fått meg. Jeg er den som pleier å sove natten gjennom, men ikke denne gangen. En uro i kroppen vekket meg flere ganger, og hva det kom av er jeg ikke riktig sikker på. Skulle tro at kroppen var uttørket også, for hver gang jeg våknet måtte tørsten dempes med påfyll av væske.

Til tross for en uregelmessig og delvis søvnløs natt har denne dagen vært overraskende fin. Veldig deilig med langfri, noe som sårt har vært trengt. Men alltid deilig å komme tilbake til jobben og den vanlige hverdagen igjen. 


 

Jeg så virkelig frem til alle disse fridagene som sto foran meg. Jeg hadde gledet meg til å virkelig kunne nyte noen dager hvor jeg kunne ta flere pust i bakken for å samle opp en ny runde med energi. Litt medkraft som skulle seile meg videre.

Men etter en dag som dette med hardt arbeid skulle det vise seg at jobben venter på meg igjen allerede i morgen. Plutselig var alt over. Hvor ble det av påsken? De siste årene har jeg mistet stemningene til høytidtradisjoner, men et snev av feriefølelse hadde vært noe. 

I morgen tilkaller hverdagen igjen. Tilbake til de fine barna og herlige menneskene. Gjelder å nyte og kose seg på jobb nå fremover, for nå ramlet det ned en tanke om at det bare er to og en halv måned igjen med jobb! Det er så skummelt – hvor har dette året blitt av?
Håper dere har hatt det fint – og alltid koselig å høre hva påsken deres har tatt dere med på.


 

Overskyet og kjølig ute resulterte i at jeg oppdaget noen små fnugg av frossent regn. “Ånei”, tenkte jeg. For er det noe jeg ikke vil ha nå så er det snø. Den kalde nedbøren kan få holde seg oppe på fjellet, der det hører hjemme, for jeg er forsynt med snø for lengst.

Siden været er som det er tenkte jeg at jeg skulle benytte meg av litt selvpleie. Sette av tid til bare meg. Egentlig hadde det vært lurt å fortsette med forberedelsene som må gjøres, men jeg skal gjøre dem også. Bare ikke akkurat nå. Ut i skogen kunne jeg tenkt meg også – bare ikke akkurat nå.

Nå skal jeg bare bruke tiden til meg selv. Høre på fuglekvitteret som er utenfor, kanskje spille av noe musikk. For noen ganger er det viktig å sette av sånn tid også. Legge alt annet til side et lite øyeblikk, og bare koble seg helt ut fra tanker og stress. 

Kunne senke skuldrene og drømme seg bort. Jeg har nå hatt fri de siste fire dagene, og før jeg vet ordet av det flyr de siste røde dagene bort. Og plutselig står man der – “klar” for en ny dag på jobb. Kan du skjønne hvorfor vi elsker fridagene, og at det er disse dagene som skal suse forbi?

Husk at også du må nyte den stille tiden du får, eller som du kan finne plass til. Prioriter deg selv en liten stund, for du har også godt av det. Sop den tunge asken bort til siden og finn den energien som gjør deg glad. Om det så er med en god bok i godstolen, en tur i naturen eller rett og slett med en god film eller serie. Du vet at du har lov!

Det har vært vanskelig. Det har vært tungt. Det har ikke vært lett dette her! Motivasjonen til å sette seg ned med oppgaver på skolebenken igjen er noe jeg ikke har villet, helt siden den dagen jeg fikk mitt vitnemål med fullført fag på helse og oppvekst, samt barne- og ungdomsarbeiderfaget. Og ikke minst fått bestått på eksamener. 

Jeg var så glad for at jeg endelig ble ferdig. Jeg jobbet som bare det fra august til juni, og kjente at jeg ble veldig lei da det bare gjenstod noen uker igjen av skoleåret. Og når du da består både teori- og praktisk eksamen, da føler du deg flink nok og er klar for det “frie” livet. Ut på egne veier, og bort med lærebøker.

Ikke nok med en prøveeksamen i tillegg, men så har du selve fagprøven også. Den store testen som du må igjennom for å virkelig kalle deg en profesjonell barne- og ungdomsarbeider. Kunne det ikke holdt med de prøvene jeg allerede sitter på, og som jeg hadde klart å bestå? 

Nå er det ti måneder siden jeg ble ferdig på skolebenken, og motivasjonen for å starte på med forberedelser mot den avgjørende prøven er ikke lett. Noen ganger har jeg tenkt på hvorfor jeg har drøyd det så lenge. Hvorfor har jeg ikke startet før? Men sannheten er den at det ikke har vært lett å sette seg ned for å bla opp studiebøkene igjen.

Men så kom påskeaften, som “overraskende” nok havnet på en lørdag igjen. Hva skulle jeg finne på? Planer hadde jeg ikke likevel, så jeg bestemte meg for å dra meg i nakkeskinnet og fant frem lesestoff og den alt for store studiepermen. 

Papirene for oppmelding til det hele har jeg også fått sendt unna, så nå er det ingen vei tilbake. Nå er det bare å vente på svar om når dette skal foregå, forberede seg så godt man kan, og til sist yte det siste man har for å få dette gjennomført. 
 


 


 


 


 


 


 


 

Med null påskestemning og et hode som må vri seg inn på andre tanker igjen for å grave frem kunnskapen, var det godt og kunne sitte der helt for seg selv. Sitte der blant hvitveis og gammelt løv og bare se utover kilden.

De siste dagene har jeg begynt å ta en tak i denne skogen vår, for å få ned masse kvist og greiner før det blir helt grønt. Til nå har jeg fått ned masse, og enda godt var det da jeg gikk til innkjøp av ny grensaks og en sånn flott kvistsag. Nå gleder jeg meg til å jobbe masse i skogen fremover!

Mitt store håp er at det skal bli fint der når sommeren kommer – i hvert fall finere enn det er nå. Og naturen i seg selv er jo flott. Så, kom deg ut i skogen og nyt det du har foran deg. Benytt mulighetene du har i området rundt deg, eller reis avgårde til et sted du liker deg godt, eller la deg utforske nye plasser.


 

Jeg kan ikke skjønne at jeg bare har lagt dette bak meg? Hvorfor jeg i det hele tatt ikke har vært mer frampå enn det jeg ellers har vært. For nå begynner det virkelig å haste, om jeg så skal komme i mål. Hadde jeg bare stolt enda mer på meg selv, så hadde dette vært i boks for lengst.

Jeg kan ikke bare stå å stange i den samme veggen hele tiden, og ikke komme meg lenger på veien. Om jeg bare hadde visst hva jeg ville, og hvilken vei jeg ville gå som sekstenåring, så hadde jeg sittet med enden av kjærligheten for flere år siden. På en måte er det bortkastet at jeg seilte avgårde på en annen linje, men samtidig er jeg glad for alt det jeg lærte tidligere på denne vei.

Men nå har jeg endelig tatt grep i saken og et stort bitt i nakkeskinnet. Men – hjelp, hva har jeg gjort? Jeg er enda ikke fullutdannet og har ikke et yrke på papiret. Så nå i kveld har jeg endelig fått orden på alle papirene jeg må ha kontroll på for å kaste meg ut i det store og skumle.

For i mitt lille hodet er det skummelt. Men innerst inne vet jeg at dette er jeg klar for, og jeg vet jeg kommer til å klare det. Nå gjenstår det bare å jobbe og stå på fremover, for stien til målet er ganske kort nå om alt går som det skal. Nå må jeg bare få gjort det, og kaste meg ut i den store folkemengden!

Jeg har lenge gått rundt og tenkt tanken. Tanken av å investere noen nye eiendeler som sårt har vært trengt. Nå som jeg har muligheten driver jeg og sparer store deler av inntekten jeg tjener, og har summer fordelt utover noen kontoer. Mye penger renner inn, men noe må også tappes ut.

Med en liten tur til byen i går for å ordne et par småting, kom jeg overraskende ikke tomhendt hjem. I mine tanker hadde jeg ingen planer om å dra kortet, og jeg tar heller ikke turen inn til byen så ofte. Men en pose med et par plagg fikk bli med, og har nå tatt plassen i skapet.
 


 


 

To fine bukser fikk jeg kjøpt meg, og nå kunne jeg endelig kaste den slitte og godt brukte buksa som hadde fått høl mellom beina. Riktig nok var dette min favorittbukse, så jeg har gått rundt med høl en veldig lang stund. Og når jeg da skal kjøpe bukser så vil jeg at de skal sitte godt og være behagelige å ha på seg.

Så da jeg kom til byen i går visste jeg hvor jeg skulle finne disse buksene. Selv om jeg ikke eier så veldig mange bukser så er jeg veldig fornøyd med jeansene fra Molly. God straight er noe jeg liker, samt at de sitter godt inntil anklene. Med andre ord jeg er veldig fornøyd med disse buksene!
 


 


 

Etter en alt for lang dag i går, med både jobb og familiebursdag, var det godt å kunne ta seg fri og starte ferien i dag. Det var som å stupe i et hav full av soveputer da jeg takket for meg og la meg for å sove i går kveld. Og når du da hadde våknet så tidlig som halv seks de to første dagene av denne uken, så sier det seg selv at man blir sliten.

Men nå er det langfri, og påsken skal brukes til å slappe av gjøre akkurat det man vil. Nesten i hvert fall. For jeg måtte gå til angrep! Heldigvis ikke noen farlige og store dyr ute i naturens landskaper som jeg møtte på, eller noen som ville komme og ta meg. Det var jeg som måtte ta fatt og virkelig sette giret på fullt.

Alt dette måtte gås igjennom.
 

Du ser kanskje hva som ligger her? En stor og fargerik haug av alle mine permer med viktige papirer, samt annet rusk. Når arkivet roper er det viktig å ta fatt på problemene. Og siden jeg hadde et ørlite problem av noe viktig som jeg ikke fant, og som jeg har lett etter i flere uker, så måtte alt rives ut.

Jeg kunne ikke fatte og begripe hvor jeg hadde gjort av et av de viktigste papirene jeg hadde. Jeg visste at jeg ikke hadde kastet det, fordi det var så viktig. Og sist jeg hadde fingrene mine i det var for snart et år siden. Så da måtte det jo ligge på samme plass. Men i hvilken arkivperm eller mappe befant det seg i?

Desperat etter leting fikk jeg også gjort en stor jobb i samme slengen. Noe som jeg skulle gjort for lenge siden var å gå skikkelig til verks i både de røde, grønne, svarte og blå permene. Så når alt var kastet ut på gulvet kunne jeg endelig sette i gang.

Det gjelder å ikke gi seg! Jeg bladde i omtrent hvert eneste ark og papir i alt det jeg eide og hadde. Når man først setter seg ned med et så stort arbeid, det er da man virkelig finner ut av hvor mye man egentlig har gjemt bort. En del av det er selvfølgelig viktig, men det var også gamle saker jeg fikk slengt ut sånn at søppelbilen kan ta med seg dette videre.

Alt i alt fant jeg det jeg trengte, og som jeg så etter. Jeg har nesten vært litt sint på meg selv fordi jeg hadde klart å rote det vekk – uansett hvor godt jeg visste at jeg hadde lagt det på et godt oppbevaringssted. Heldigvis endte det godt, sånn at jeg slapp unna å sette inn ekstra ressurser av mannfolk til å hjelpe meg. Nå er alt på plass igjen.
 

Heller system i rotet enn rot i systemet.