Hit, men ikke lenger. Høsten spirer om dagen, men har enda ikke blomstret helt ut. Jeg gleder meg til å se alle de gule, oransje og røde fargene enda mer – om bladene lar seg henge lenge nok og ikke faller alt for fort ned.
Men det er ikke bare fargene som endrer seg. Fuglelivet har latt seg nærmest hyle ut, og det fikk jeg oppleve i dag da mange hundre fugler hadde flokket seg for å reise sammen sørover til varmen. Jeg skulle gjerne hengt meg på dem jeg, for jeg trives ikke så godt i denne temperaturen her.
Mens det var full fuglekor i skogen her, så satt plutselig denne stakkaren ganske stille og rolig her i hagen min. Jeg tittet bort på den, og kunne skimte at det var et eller annet. Kunne den fly? Var den skadet?
Jeg nærmet meg sakte bort etter å ha observert den litt. Men da jeg bare er noen få meter ifra begynner den å flakse, og deretter sprette avgårde. Jeg oppdager da med en gang at det er noe i veien, og vingene bretter seg så vidt ut hvor den flyr et par meter i høyden, og bare et lite stykke fremover.
Og så hiver jeg meg over den. Labbene når ikke helt rundt med det første grepet, men hamrer meg etter og får ordentlig tak til slutt. Og deretter ble det fuglefangst i kveld. Lille duen var nå tatt hånd om – i hvert fall for et lite øyeblikk.
Det å se fuglen på så nært hånd som dette, og ikke minst se deres detaljer og farger, det var virkelig fint. Jeg husker da jeg pleide å gå over torget her i byen om sommeren, hvor mange duer samlet seg på den store plassen blant alle bodene man kunne kjøpe mye spennende ved – de flyttet fort på seg da, eller begynte å trippe fort bortover for å ikke bli “tråkket på” blant folkemengden når dem kom for nærme.
De er jo egentlig veldig lite redd, med mindre man prøver å fange dem. Men jeg klarte det, og det fordi det må ha vært noe i veien med den. Etter en liten runde foran kamera – for dette måtte jo dokumenteres litt, så fikk den lov å komme fri for å se om den klarte seg.
Den trippet noen trappetrinn ned fra terrassen, i et lite under over hvor den hadde tenkt seg. Hagen var et fint sted å spasere litt rundt, og ikke så lenge etterpå ble den stående ved komposten hvor det var litt busskasser og løv og rot.
Der jeg sto og så på karen undret jeg litt i hva den egentlig tenkte. Hadde den egentlig vondt, siden vingene ikke slo ut for å flakse avgårde? Ville den klare seg? Til slutt var et lite gjemmested trygt og godt nok, blant små busker hvor andre ikke kunne se. Ikke utenom meg, som så hvor den gikk.
Her fikk den fred og hvile, i hvert fall etter at jeg hadde vært fremme med kamera. Jeg trengte jo noen nye bilder å jobbe med, og det er jo ikke hver gang man får en slik due på besøk.
Hvordan det går med vesle duen nå er jeg ikke riktig sikker på, med tanke på at jeg lot den være i fred etter dette. Men får satse på at alt ordnet seg, og en litt annen start på kvelden ble det.
