Ser her på den lille mørke karen her som ikke var så veldig liten likevel. “Liten jeg? Langt ifra.” I år har det vel ikke vært den største fangsten av den store interessen jeg har for disse krypene.
Til vanlig pleier jeg å finne den første for sesongen allerede midt i april – det er da dem pleier å krype frem. Men i år så fant jeg ikke den første før den første dagen av mai selv om jeg hadde dandert ut disse fellene mine litt tidligere enn det.
Jeg husker en gang noen sommere tilbake da jeg var nesten oppe i sytti slike stålormer som ble funnet gjennom sesongen fra start til slutt. Men i år har det visst ikke vært et godt år for at dem har villet vise seg frem, og ikke like mange har havnet en snartur innom på besøk hos meg.
Jeg har også notert meg ned når dem har tatt seg turen innom, og hvor mange som har havnet i klypene mine. Hmm, men hvor mange har det blitt i år? Jeg blar meg gjennom noen sider i notatene mine for å finne ut av det.
77? Det kan vel ikke stemme? Jeg som sitter igjen med en følelse av at det har vært enda færre som har blitt funnet. Men det må jo være riktig når jeg har skrevet det ned. Jeg trodde bare ikke at det var så mange som hadde havnet i fellene mine denne sommeren.
Men, det vil jo si at en ny rekord har trappet opp på stigen. Tidligere har jeg huket av i samme skjemaet jeg har hatt, og det meste jeg har vært oppe i da har vært sekstiseks. Og i år ble det elleve mer.
Moro er det, selv om interessen ikke er like høyt oppe som det den var da jeg var yngre. Nå har jeg holdt på med dette i så mange år, og det er som oftest ekstra kribling i fingrene i starten på det meste av alt som er nytt for en.
Men det at det ikke er like spennende den dag i dag betyr ikke at jeg kommer til å slutte med og fange dem igjen til neste år. Disse krypene er fortsatt like fascinerende.
