Det startet med litt omrokeringer på detaljer på rommet mitt, og så var det hele i gang. Har til og med gått igjennom og kastet det jeg ikke trenger eller skal ha mer. Og gamle skolebøker og skolepapirer kom til syne. Er utrolig hvor mye en egentlig har, og samler på. Der og da er det viktig å ta vare på det, mens senere, kanskje flere år etter, er det bare til å kaste.
Men jeg tittet igjennom noen permer hvor jeg fant gamle skolepapirer, og det var en spesiell tekst jeg kom over som jeg ville dele her. Gjennom oppveksten på skolen har jeg hatt store utfordringer på veien, og jobbet hard for å komme hit jeg er i dag. Overskriften på denne lille teksten er den samme som på dette innlegget – EN SKOLEDAG.
"Det startet med at jeg gikk bortover på skoleveien. På denne tiden hadde vi på ungdomstrinnet flyttet over til en annen skole som var nedlagt, pga. oppussing av egen skole. Vi ble derfor fraktet med buss til skolen i denne perioden. Jeg satt meg på bussen og så rundt på alle elevene som var med. "Alle er ikke like", tenker jeg, og jeg kommer inn på at jeg ikke lenger er så stresset i kroppen av å være på et sted hvor det er mange folk rundt meg.
Siden vi var så mange elever, kom det flere puljer med bussene. Så da var det bare å vente i klasserommet til alle hadde kommer og skoleklokken hadde ringt. Denne dagen hadde vi norsk i første time. Vi fikk beskjed om å ta frem boken, for så å slå opp på side 254. Der så jeg overskriften "En stille jente". Jeg kom inn i mine tanker på å tenke litt på meg selv. Jeg er jo en av de som er stille, men jeg er kanskje ikke fullt så stille om noen måneder. Ikke visste jeg, for jeg var ikke synsk og kunne se inn i fremtiden.
Vi satt i gang for å ha høytlesning i klassen. En av guttene med navnet "Ola" skulle begynne og lese første avsnitt. Det var ganske langt, og med den stemmen har har, så er det alltid morsomt å høre på han. Så stopper han på et punkt hvor læreren stopper han opp. Læreren ser bort på meg, med det skumle blikket sitt. Munnen hennes åpner seg, sakte men sikker.
Jeg var redd hun skulle bli sint på meg, fordi jeg ikke følte med. Men nei da, det var langt ifra det. Hun spurte om jeg kunne ta over å lese videre. Jeg satte blikket på teksten, samtidig som jeg var litt skjelven. Jeg satte lyd på stemmen og begynte å lese. Merket at stemmen min var litt lav i starten, men den økte og ble kraftigere etter som jeg hadde fått startet ordentlig og kommet i gang.
Da jeg var ferdig å se avsnittet for hele klassen, fikk jeg en følelse i kroppen. Jeg fikk prikker i fingrene, og det var alltid en sånn følelse jeg fikk etter å ha gjort noe som jeg egentlig ikke turte. Kroppen min blir alltid glad når den klarer utfordringer jeg egentlig ikke trodde jeg skulle klare. Siden jeg som person har vært så stille blant folk i så mange år, kunne dette bety at jeg som var inne i denne kroppen, komme ut til den nye verden. På denne tiden skjedde det mange små skritt i den situasjonen jeg var i, og det å lese høyt i klassen, for flere mennesker samtidig, det var et stort skritt på vei!"
Hvis jeg skal se tilbake på denne tiden da jeg selv gikk på ungdomsskolen, har det skjedd utrolig mye de siste seks årene. Føler at jeg har blitt et nytt menneske på en måte. Etter at jeg startet å jobbe høsten for to år siden, med mennesker rundt meg hele tiden, har jeg lært og bare hoppe ut i det, og ikke tenke så mye på frykten som egentlig er og var i kroppen. Jeg hadde en større klump av frykt og usikkerhet som lå langt inn i magen før, men nå er den så og si borte. Selvfølgelig er det noen ting jeg syns er ekkelt eller mer vanskelig. Men sånn er det jo med oss alle mennesker. Hvis du skjønner hva jeg mener. Men jeg har et helt annet liv nå, selv om ikke alt er like perfekt.
