Jeg ville gjerne følt meg som en liten prinsesse i dag. Fått litt ekstra oppmerksomhet og satt litt ekstra pris på noen andre. Mange snakker om valentinsdagen, og flere legger ut koselige bilder.
Det er fint å se de koselige minnene og flotte ordene mange deler med sine. Jeg skulle gjerne gjort det samme, om jeg hadde hatt muligheten. Likevel ble denne dagen tilbringt kun til jobb, og enda mere jobb.
For etter arbeid var det ikke å dra rett hjem og slenge seg på senga for å tenke over hvor fin dag med barna jeg egentlig har hatt. Ikke i dag. Nå har jeg heller ikke lagt så stort merke til denne markeringsdagen tidligere, så på den ene siden føltes den ut som en helt vanlig dag.
Med møte og full pakke med et flott opplegg, selv om fokuset begynte å dabbe av de siste minuttene med en kropp godt plantet på stolen, var det endelig godt å kunne komme hjem fra en lang dag.
Jeg fikk ikke opplevelsen av å leve litt på en rosa sky og røde roser. Ikke i år. Men, om jeg så er heldig, kanskje jeg får lov til å kjenne smaken på hvordan en slik dag egentlig kan være når den kommer igjen til neste år. Hvem vet?
Når du kan forsyne deg og dandere til en slik, og delvis fargerik tallerken, da er det ikke noe annet som står på spill enn å kose seg med det som er av mat. Og det beste av alt er at vi har så mange nydelige og gode retter som vi kan sette sammen, og ofte flere varianter av samme meny.
For oss er det viktig at vi får i oss mat, og jeg kan vel avsløre at jeg ikke er så glad i tørre brødskiver og knekkebrød. Hadde det vært opp til meg kunne jeg spist middagstallerken til alle måltider. Likevel trykker jeg i meg de ekle brødskivene med pålegg en til to ganger om dagen.
Hva er det egentlig som gjør at jeg faller mer for fristelsen av denne typen? Det enkleste som er å slenge sammen i matboksen, eller til måltider i det hele tatt, det er jo å finne en skive og smøre på noe pålegg. Men ser det like fint ut? Og er det like fristende?
Når jeg er ferdig på jobben er det alltid spennende om det er noe på bordet når jeg kommer hjem. Jeg kan også slenge sammen noe og lage meg mat selv, men det skal aller helst være varmt. Det smaker så mye bedre når det kan ryke litt fra det man skal spise, men noe ordentlig svar på det har jeg i grunn ikke. Kanskje noen av dere er glad i varm mat og har noen formeninger?
Men det er bare sånn jeg er. Ikke gjør det meg noen ting om det er middagsrester som kan varmes opp igjen. Jeg er bare en middagsjente, rett og slett!
I dag er dagen. Den ene spesielle dagen som skal hedre alle mødre. Den ene dagen hvor vi skal sette pris på at vi har den mammaen vi har fått, og hvor mye dem egentlig gjør for oss her i verden. Jeg vet at et veldig stort antall av mange små og større barn har en flott klippe de ser opp til. Vi har alle en mamma vi er glad i, men jeg er ekstra glad i den mammaen jeg fikk da jeg kom til verden.
Mamma, i år er det din tjuetredje morsdag, og dette er langt ifra den siste. Det kommer flere år fremover som du skal bli elsket litt ekstra – noe som vi gjør hver eneste dag, langt, langt der inne i oss. Du har fire nydelig og fine barn du har skapt, og du har fire flotte unger som virkelig setter prisen på at du er akkurat som du er!
Du er nummer en, både på en god og dårlig dag. Du har støttet oss opp igjennom årene, fra det første sekundet vi fikk våre første pustedrag og hjerteslag i denne verden. Du gir varme når vi trenger det. Du er flink på dine matretter som du danner til når du rører i grytene. Du er rett og slett flink til veldig mye. Men om ikke alt så er du i hvert fall den aller beste mammaen mine yngre søsken og jeg kunne fått!
Jeg kan ikke gi deg et høyere tall en seks på terningen. Men du fortjener så mye mer ♥
Du har nå samlet opp mange morsdager i ditt minne. Jeg har prøvd å finne den beste gaven jeg kan gi deg hvert eneste år. Men hva skulle jeg finne på denne gangen? Hva ville du blitt glad for at jeg kjøpte til deg? Etter mye frem og tilbake på hva jeg egentlig skulle gjøre, kom jeg plutselig på en god idé.
Du fortjente et lite minne. Noe som fortalte hvem du er og hvorfor du er akkurat deg. Jeg løp ikke febrilsk rundt i alle butikkene du elsker for å finne den perfekte gaven. Jeg orket ikke tanken en gang med å slite på runden med å velge i så mange fine ting. Derfor tok jeg saken i mine egne hender.
Jeg satt sammen litt mønster, tekst og bilde for å kunne gi deg den aller fineste gaven du noen gang kunne fått. Og det som er litt stilig er at det kun er du som har denne flotte rammen med den fantastiske teksten inni. Det finnes bare et eneste eksemplar av akkurat denne utgaven, og denne er bare din!
Du er ganske heldig. Flott på alle måter og har de fantastiske sidene. Og takket være det er bare fordi du er akkurat som du er! I dag er det morsdag, en dag som du deler med mange andre kvinner som også har sine barn. Både du og de herlige besteforeldrene mine skal bli feiret på familiens vis – med god mat og hyggelig selskap. Gratulerer med morsdagen, mamma, og til alle andre mødre der ute!
Når du våkner og er uthvilt om morgen fordi du har sovet godt. Den følelsen var det første jeg møtte da jeg glimtet til med øynene for å se hvor mye klokken var.
Den var ikke mer en rundt ti da jeg sjekket. Jeg lot meg ligge litt under den varme dynen, bare for å våkne til litt først. Jeg visste jeg hadde litt å gjøre i løpet av dagen, og for ikke å dra planene utover formiddagen, ettermiddagen og kvelden startet jeg med en god og varm dusj.
Den følelsen! Den følelsen av å føle seg ren og frisk for en ny dag. Jeg fant frem musikklisten, økte volumet og kastet meg over skurebøtta. Nå skulle det bli skinnene rent og helgevaska skulle tas.
Og når jeg først var i sving fikk jeg også gjort rent hos kaninen. Forrige helg fikk jeg gjort unna det lille buret hans, mens i dag fikk jeg tatt et skikkelig godt tak i det andre. Og glad var han for å se meg med nytt høy som han kunne boltre seg i.
Det ble plutselig litt rart for Pompel da alt var borte og det eneste som var igjen var tregulvet. Han syns det ikke føltes så veldig mykt og behagelig lenger, og så på meg med de små triste øynene sine. Men alt ble så mye bedre og godt igjen da det ble fylt på med nytt og frisk underlag, og han hoppet frem og tilbake og ble så glad!
Så var denne dagen her, og denne datoen har limt seg godt fast i minnet. Jeg husker hver eneste detalj om hva som skjedde fra det første sekundet. Hva jeg måtte igjennom på legevakten, hvilke operasjon jeg måtte igjennom to dager senere og fysiotaerapeuttimene hvor jeg kløyp meg hardt i armen for å minske smertene. Og dette skjedde i 2013. I senere tid har jeg tenkt litt – 2013, det “måtte” bety ulykke, altså ren uflaks fra min side.
Det er altså gått fire år siden jeg fikk brudd ute på håndballbanen, ikke mange minuttene ute i en kamp. Historien kan du blant annet lese her. Heldigvis er jeg helt fin i dag, men en gang i blant kan jeg kjenne små rykk av et lite ubehag – spesielt når det er kuldegrader ute og jeg blir litt ekstra kald. Men utenom det er den nesten hundre prosent normal som den var før.
Ellers har jeg hatt en veldig fin dag. Timene flyr fortere enn du aner, for ikke å snakke om selve uka. Det er endelig fredag og helg – igjen. I mitt hodet kjennes det ut som alt går helt rundt. Så med andre ord er det ingen hinder for at det er et par dager med fri. Synd de bare går så fort.
Helgen min består ikke av store planer, men litt skjer som jeg skal igjennom når det ikke er jobb. Men mest av alt skal jeg bare kose meg, slappe av og samle opp en ny oppladning med energi for en ny og spennende uke som venter på meg når jeg har vært igjennom alt jeg vil og skal i løpet av helgen.
Jeg håper også at dere har hatt en fin og spennende uke, med dager som har blitt fylt opp med både det ene og det andre. Dere fortjener en helg like mye som meg, og så får dere kose dere masse!
Jeg var småtrøtt og sliten da jeg ble vekket av den gamle og kjente lyden ved min side. Men jeg visste hva den ville si ifra om, og de mange nok timene igjennom natten med søvn var over før jeg visste ordet av det.
Som en gammel vane er det første jeg gjør, når jeg får de blå gluggene av noen øyner opp, å koble meg til nettet. Jeg må alltid inn å sjekke siste nytt i nyhetsverden, og kanskje finne ut om det har skjedd noe i løpet av natten som jeg ikke har fått med meg.
Og det var da det var i gang. Jeg våknet til sjokk! Det var ikke få varsler som poppet opp for å si ifra om at det hadde vært fest etter at jeg hadde lagt meg. I går fikk jeg frem ganske sterke ord, ord som var litt personlig og var synet på min ene del av verden.
Jeg kan fortsatt ikke tenke tanken om at det hele er virkelig. Er det virkelig sant? Det var flere kommentarer og en haug med likes som hadde strømmet inn etter at jeg gikk offline. Og hvem skulle tro at akkurat denne teksten skulle strømme ut til dere der ute?
At det var du og alle andre som hadde trykket deg inn på innlegget som jeg skrev så blodet nesten sprutet. Fingrene gikk i et formel-løp over tastaturet her for et par kvelder tilbake, men som ikke våget seg ut for det store nettet før i går. Bare det at jeg gjorde det var et hinder.
Flere likes og kommentarer hadde jeg fått, fine og flotte tilbakemeldinger på min åpenhet som plutselig spratt ut og som jeg ikke lenger klarte å holde for meg selv.
Jeg måtte blunke et par ganger, klype meg i armen og virkelig se godt etter. Jeg kunne ikke tro det. Først vil jeg si tusen takk til dere alle, til dere som fikk med dere dette innlegget her. Det ble så stort engasjement rundt det hele at jeg til og med bikket en kjemperekord på antall sidevisninger på innlegg.
Det var kjempemoro å se at det ikke bare var en tekst jeg hadde sittet der og skrevet for meg selv. Jeg håper jo selvfølgelig at min åpenhet er til stor hjelp for mange andre som ikke har så mange venner rundt seg dem også. Og at jeg kunne vise dem at de er ikke alene der ute i den store verden om å være ensom!
For en gang skyld klarte jeg endelig ikke å la være. Tankene gikk nesten i ball bare av å tenke på det. Jeg har kviet meg til å dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vært redd for å bli sett på som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen før.
Det var tidlig på kvelden. Jeg hadde fått somlet meg til å sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.
Alt var mange små sekker med ord. Ord som prøvde å hjelpe meg med å sortere tankene. Om jeg så hadde våget og virkelig hadde tørt å flomme ut med det jeg satt og tenkte på innerst inne, da hadde det nok blitt både fem og seks kapitler med ren tekst – om ikke mer.
Hvorfor skal det være så skummelt? Hvorfor skal det være plundrete med å få frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den låste safen langt der inne i sjelen?
Jeg var på vei til å legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen før jeg hadde fått skrevet det hele ned.
Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om å bære på ord som jeg så sårt skulle ha fått frem til noen – ord som jeg i det minste kunne fortalt til én i hvert fall. Og nå forteller jeg det til “hele” verden. Hvorfor er noen tanker så sårt å få frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke føles bra nok?
Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.
Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det være så vanskelig å få noe frem som man sitter på langt inne med?
Da jeg skrev disse tekstene (her og her) følte jeg at jeg virkelig måte jobbe med meg selv for å våge. Jeg har alltid vært åpen om mine “hinder”, og jeg har alltid følt meg som en av dem andre – til en stor grad. Men det er det å komme seg over det store og tunge fjellet når man virkelig vil nå et mål.
Dette er ikke noe jeg liker å fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan være en del ensom. Også når jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra på det “savnet”.
Ordet er venner. Jeg har familie og sånne mennesker som bryr seg om andre – inkludert meg. Jeg møter mennesker når jeg er på jobb, eller når det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.
Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt på barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme på besøk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med årene minsket det stort gradvis.
Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og måtte derfor finne meg nye mennesker å være litt ekstra glad i da jeg kom over på videregående. Men akkurat her ble det ikke så mye om å bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde på ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker på min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og måtte jobbe på fritiden.
I dag kan jeg føle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart å ta var på noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte høyest, og det var heller ikke meg som blåste ut med en slump av at “her er jeg” for å få oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, på benken, helt alene, i et håp om å bli sett.
Mange ord og mange tanker kommer nå frem når jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at nåtiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle så sårt tørt å våge og komme meg over den store demningen, skrittet for å komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har stått stille i så mange år er det ikke lett å komme seg ut og frem.
Etter en riktig vellykket dag på jobb kan jeg nå kaste buksene som har strammet i mange timer. Det er noe med det å få av seg det trange og få senket skuldrene, så langt ned dem bare kommer.
Og det var jammen godt. For da jeg kom hjem lå det noe som var til meg på kjøkkenbenken. Det hadde plutselig ramlet ned en kilo i min postkasse i løpet av dagen. Det kunne se ut som en murstein, men var nesten like lett som en fjær.
“Motehuset” sto det på hele pakken, i mange små bokstaver. I den ene tanken sto det helt stille om hva det kunne være, og i sekundet etter visste jeg akkurat hva som befant seg i innpakningen. Og det før jeg hadde rukket å røske papiret av.
Ja, for det var som jeg bestilte – et par nye sko. Jeg var faktisk ganske så spontan her om dagen. Og det på en helt vanlig torsdag. Hvem er det som unner seg litt ekstra på en slik dag? Ikke visste jeg at det var meg som skulle klikke noe hjem til min postkasse.
Det hele startet med at jeg kom over et innlegg på det såkalte og kjente nettstedet, facebook. En side jeg følger hadde lagt ut et innlegg om at denne varen var helt gratis. Gratis? tenkte jeg. Ingenting er jo bedre enn som så.
Så, jeg valgte å være litt gal – klikket dem hjem til meg, i håp om at alt skulle passe. Med bare en liten slump med fraktpenger kunne jo ikke dette skade verken meg eller andre. Men det store spørsmålet var om det kom til å passe meg? Ville tennisskoene kle meg i det hele tatt?
Jeg hadde i hvert fall håpet at jeg kunne gå med slike sko. Men om de passer til føttene mine – det er en helt annen ting. Jeg syns de er fine og enkle, og har ikke sko som er noe i mellom joggesko og pene hverdagsstøvletter. Jeg finner på en måte ikke det “perfektet” paret. Ikke må de være for flate, og ikke må de være for smale, ettersom jeg er en bredfot.
Jaja, tenker jeg. Litt spenning må man selv skape, og spenningen skapte jeg ved å sende meg selv disse skoene hjem. De beste skoene er dem ikke – langt ifra. Den ene lisseringen løsnet med en gang jeg skulle tre i lissene. Så noen langvarige sko er det faktisk ikke.
Det kryr av tekster både på det ene og det andre i det bittelille hodet jeg har vært så heldig å ha fått. Det er bare det å orke og sette seg ned for å skrive dem ut.
Igjennom en dag når jeg er på jobb diktes det opp og produseres det store deler av tekster. Og alt dette ved siden av arbeidet jeg gjør både med, rundt og for barna – og alt som måtte høres med i den jobben jeg har.
Egentlig er jeg utslitt for dagen. Helgen forsvant plutselig ut av det blå, og før jeg visste ordet av det var hverdagen her igjen. Og før jeg rakk og tenke noen tanker om hvordan denne mandagen ville bli, så sitter jeg nok en gang her og venter på en ny dag. Hvor ble denne dagen av?
I utgangspunktet hadde jeg planer om å droppe og dele et eneste ord. Men jeg kjenner meg såpass godt – det er ikke lett å unngå og skrive en liten tekst i hvert fall. Så, da ble man sittende her og finne frem noen tanker jeg kan dele.
Selv føler jeg det hele blir litt meningsløst – men herregud så deilig det er å finne frem barnet i seg selv som man har liggende langt der inne. Det er ikke i mange yrker du virkelig kan legge frem barnetankene dine og virkelig bruke fantasien du sitter med.
Sånn som i dag for eksempel. I helgen kom det en liten mengde med snø som ble liggende. Det var ikke et tynt og hvitt støvteppe, noe som jeg aller helst hadde håpet på når det kom snø, men akkurat nok til å finne frem rompeakebrettene.
Det å se barna kose seg i akebakken gir meg litt blandede følelser. For det ene må jeg innrømme at jeg får en liten klump i magen og hjertet i halsen der jeg ser de små kroppene komme i en susende fart ned den lange bakken. Du har så lyst til å be barna om å starte litt lenger ned i bakken, sånn at ikke farten blir så stor.
Jeg var tidlig ute på morgen i dag. Klokken var vel så vidt rukket å bikke halv ni før jeg allerede sto ute i full kjeledress og passet på en liten gruppe barn. De ville ake. Ikke nederst i bakken, men fra toppen. Jeg lot dem prøve, men da jeg allerede så det første barnet komme ned i en stor nok fart måtte jeg virkelig gå inn i meg selv.
Jeg måtte tenke over hvilke konsekvenser en slik fart kunne få, hva som kunne skje med de små kroppene. Men i det jeg skulle si ifra at nå måtte dem starte i en lengde som ga litt roligere fart – det var da jeg måtte gå inn i meg selv.
For hva var det egentlig vi likte da vi var yngre? Hva var det som skulle til for å få litt action og spenning i hverdagen? Jo, det var å finne den lengste bakken og ake helt fra toppen. Jeg husker det som den dagen i dag. Med meg hadde jeg akebrett som ga meg ekstra fart. Jeg løp mot brettet og kastet meg over for å kjøre i en hei dundrende fart.
Vi har lett for å se for oss konsekvensene som kan skape ulykker – enten om de er bittesmå eller store. Men hva så? Da jeg var liten kom jeg stort sett alltid hjem med et blåmerke eller skrubbsår. Jeg klatret både høyt opp i trærne og var med på det som kunne skape sprell. Jeg kjenner jo litt på den utryggheten i kroppen selv når jeg ser barna gjøre noe “farlig”. På en måte forstår jeg det, men på en annen måte gjør jeg det ikke.
Jeg har virkelig fått sansen for appelsin, i hvert fall i mitt hodet. Jeg kan se for meg de saftigste fruktene foran meg, ta en bit og legge merke til den gode og friske smaken frukten gir. Tidligere i uken var jeg innom butikken fordi jeg fikk så lyst på akkurat dette, men så..
Rett mot fruktdisken gikk jeg, søkte etter det jeg så gjerne ville ha. Og lenger kom jeg ikke. Jeg fikk plutselig ikke lyst på appelsin likevel, fordi absolutt alle så litt stygge ut. Og bare det å kjenne om den var bra nok for meg – det var den ikke.
Men nå hadde jeg virkelig lyst til å kose meg. Tidligere i uken hadde jeg spist noen som var veldig gode, så jeg så på en måte at disse også skulle smake like godt. Jeg kuttet dem opp i biter som jeg kunne sitte og tygge i. Jeg tok den første biten, og enda en bit. Og et par biter til.
Men det var skikkelig nedtur! Det er virkelig farlig å se for seg noe på forhånd, når det absolutt ikke blir, føler eller ser sånn ut i virkeligheten. For å være ærlig smakte disse appelsinene.. Ja, hva jeg nå skal kalle det. Gode var det i hvert fall ikke, selv om jeg gomlet i meg noen biter ekstra.