Måned: november 2016

Du kjenner beina går som trommestikker. De korte beina som tar ett skritt etter hverandre for å få den lave kroppen fra den ene siden til den andre. Opp gjennom livet har flere millioner skritt blitt tatt og en haugevis med mil blitt gått.

Likevel gjør det vondt! Hvorfor nå? Hvorfor vil du være min venn? Akkurat nå er vi uvenner. Ja, for det er akkurat det jeg er nå – uvenn med deg. Liker ikke at du nå har kommet tilbake. I hvert fall ikke at du har plantet deg hos mine bein.

Beina kan du ikke unngå å få brukt. Om du ikke hadde kunnet gå, kan du alltids bruke dem til å tilby andre et fang å sitte på blant annet. De er da alltid bruk til et eller annet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter at jeg her om mandagen gikk ut av huset og syklet til jobb, skulle det vise seg å være den siste. For denne gangen. Det er ingen tvil om at vinteren er her og bakkene hvite. Men under et støv av snø fantes det også andre godsaker. Isen, den som er så glatt og kan bli så blank at man kan speile seg i den. Heldigvis kan jeg ikke se hver eneste detalj av meg selv, men jeg kan skygge meg så vidt i den.

Men denne dagen hadde jeg ikke den samme farten som jeg ellers pleide. Jeg kunne rett og slett ikke. Jeg hadde ikke kjangs. Jeg følte meg som en snegle med stive bein der jeg kom meg fremover på sykkelsetet. Jeg holdt tunga rett i munn og hadde hjertet i halsen. Var så vidt jeg ga fra meg noen drag med pusten. 

Heldigvis kom jeg meg på jobb innen tiden, men det var så vidt. De siste dagene har jeg derfor latt tohjulingen stå og beina har fått spinne. Kanskje ikke akkurat løping på ise – men stive ledd, det har det i hvert fall blitt. Alt for å prøve og holde balanse på isen, i et håp om å ikke ramle og få et skrubbsår eller brudd.

Nå har jeg kommet meg frem og tilbake på jobb til fots. Tidligere i mitt liv slet jeg med beinhinnebetennelse når jeg var en ivrig håndballspiller for noen år tilbake. Nå er det tros alt over tre år siden jeg la ballen på hylla og pakket bort skoene, men plagen er der. 

Men du skal ikke tro at disse vonde smertene bygget seg opp litt etter litt. Nei, den aller første dagen denne uken hvor jeg begynte å gå til jobb var det som om det sa pang. Der var du ja. Det var ingen tvil om hva dette var. Jeg hadde kjent deg før, så jeg var ikke redd for å kjenne deg igjen. 

Du bare kjenner av fremsiden av leggene strammer seg på et eller annet vis. At leggen bare presser seg fremover. Hva har jeg nå gjort for at du skal være her hos meg? Hvorfor vil du i det hele tatt være her og plage meg? Har du ingen andre?

I dag har jeg prøvd og la være og tenke på deg. Har kjent at du har vært der, og har kjent ut som jeg har gått mye på tå. Det føltes i hvert fall sånn ut. Men snart så håper jeg at du kan gå og bare la meg være. Dine smerter og plager er ikke godt for meg, men jeg skal nok klare og stå med strak rygg og sterk mot på at du ikke skal gjøre det verre.

Du ville heller ikke gi slipp på meg da jeg endelig kunne senke skuldrene etter en endt arbeidsdag. På forhånd hadde jeg tenkt frem og tilbake med meg selv. Hva var lurt? Og hva var best? Jeg gikk for fornuften min. Gikk ut porten og startet stoppeklokken. Nå skulle jeg se hvor lang tid jeg egentlig brukte på å gå hjem fra jobb.

Om jeg så skulle gått i mitt eget tempo hadde det gått litt fortere. Istedet spaserte jeg rolig og var helt borte i mine egne tanker fra jobb og helt til jeg var hjemme. Vanligvis bruker jeg ikke mer enn ti minutter på sykkel, og rundt tjue minutter å gå. Men i ettermiddag kom jeg senere hjem. 

I det jeg hadde plantet mine føtter innenfor husets fire vegger fant jeg stopperklokken for å avsluttet tidtakeren. Jeg overlevde dagen, og jeg overlevde hele turen hjem. På skjermen sto det noen tall, en tid på hvor lenge jeg hadde gått. Så fra å sykle på ti minutter, hadde jeg i ettermiddag gått samme strekningen på 35 minutter til fots. Ja, ja. Jeg ramler ikke ned av den grunn!
 

Det ble dystert og trist allerede da mørket hadde sluket seg inn som en svamp allerede i fem-tiden i ettermiddag. Mørkt og trist ute, og jeg merker på kroppen at det er forandringer med naturen. Jeg har bare lyst til å grave meg ned, akkurat sånn som bjørnene og andre dyr, nå som kulden sniker seg mer innpå og det blir et værskifte.

Men i kveld fikk jeg et stort ras over meg. Det er nemlig litt opprydning her i huset, og det er rart hvor mye en egentlig samler på. Samler vi på det fordi vi ikke klarer å kaste det? Er det ulike minner som ligger bak? Eller lar vi det ligge for så å komme tilbake senere (noe som kan ta flere uker, måneder og kanskje år)?

Jeg ble sittende å se på det “lille” som jeg hadde foran meg. Det var jo ikke en stor haug, men like vel var det en del. Har jeg virkelig så mye? Hva er det jeg egentlig har spart på og tatt vare på her? Hva var grunnen til at jeg på den tiden ikke klarte å kvitte meg med det?
 

Uansett hva grunnen var til at jeg valgte å ta vare på det på den tiden, forandrer forklaringene seg stadig vekk. Flere år på rad har jeg gått igjennom kurvene med de gamle sakene i. Jeg har alltid tatt vare på gamle skolebøker – sånn som arbeids- og skrivebøker. Sist gang jeg tok et røsk i dem fikk jeg kastet mye som jeg hadde liggende fra barneskolen.

Nå har skrivebøkene fra ungdomsskolen og videregående fått gjennomgå. De bøkene jeg så sårt ikke klarte å kvitte meg med fra forrige opprydning. Men så lot jeg meg ta en titt igjen på gamle skrivesider. Fikk litt oppfriskning i engelsken, fremmedspråk og matematikken. Ikke at jeg bruker så mye av det nå. Ikke bevisst i hvert fall.

Jeg husker også en “klar og tydelig” beskjed fra en lærer vi hadde i både norsk, samfunnsfag og RLE (religion, livssyn og etikk som det het på den tiden). Hun “oppfordret” oss til å pynte og gjøre litt stas på arbeidsbøkene. Hvorfor, husker jeg ikke. Men jeg likte å være kreativ, noe som jeg fortsatt er, og lot meg rive med ved å putte noen fargeklatter litt her og der. 
 

Det kunne kanskje bli litt overdrivelser eller litt vel løsrivelse her og der, men det ble aldri for mye med tegninger for å gjøre sidene fine. Men så lenge jeg var fornøyd og likte dekorasjonen, kunne det vel ikke bli så ille. Saken var vel det om læreren min likte det hun så da bøkene ble levert inn for en sjekk. Husker første gang jeg hadde ganske høye skuldre. Hva ville hun si? Likte hun det hun så? Men etter disse kommentarene kunne jeg bare senke kroppen og vite at jeg var på riktig vei.
 

En del kasting måtte det bli. Eller jeg valgte å la det gå i søppelbøtten. Hva skal man egentlig med alt? Vi kan jo ikke ta vare på alt en har heller. Hadde jeg gjort det kunne jeg fylt opp flere store rom for å få plass til mine eiendeler. Så, nå blir nok søppelmannen glad når han kommer neste gang og tømmer søppeldunkene våre. De er allerede ganske fulle, så håper de snart kommer og henter det sånn at jeg kan kaste enda mer.

Her er det som ble kastet:
 

Og dette er det jeg ble sittende igjen med av minner fra ungdomsskolen:
 

Har du tatt vare på gamle skolebøker?

Jaja, så var vi her igjen. Helgen fløy fortere avgårde enn jeg hadde trodd. Like overrasket hver gang, selv om jeg vet at de to dagene med fri ikke har noen ekstra timer. Men skulle sårt trengt litt lenger helg, sånn at hverdagen ikke kom like plutselig hver gang.

Men, det er jo ikke noe jeg kan styre. Jeg kunne jo valgt å bli hjemme i dag og tatt meg fri. Men tviler på at jobben hadde likt det. Selv om vi nå har gått forbi enda en helg, som det ikke er så mange igjen av dette året, kom det opp en tanke hos meg her om dagen da jeg kom over dette nylige bildet som ble tatt.
 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Herregud!”, tenkte jeg. Hvordan er det mulig? Hvorfor er det akkurat jeg som skal ha dette her? Jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som “sliter” med dette problemet. Jeg kjenner flere som har det samme, og jeg har også sett andre har det. 

Jeg har heller ikke gått rundt og tenkt på det, samtidig som jeg har irritert meg helt grønn noen ganger. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid hatt store poser – og da snakker jeg ikke om de store handleposene man får på butikken. Nei, de henger midt i ansiktet, akkurat der aller ser. Akkurat det punktet alle oppsøker først når de treffer på meg, men også andre mennesker.

Blikket. Øyepartiet. Ja, for vi ser automatisk inn i øynene på oss mennesker når vi søke kontakt. Blikket har ganske mye å si – både i kommunikasjonverden og som kroppsspråk. Det er ikke alltid vi tenker over det selv, men vi kommuniserer også veldig mye med blikket, og øynene våres.

Selv om mine øyner har store poser under seg har jeg alltid, eller veldig ofte hørt at det er noe med øynene mine. Ikke noe vondt ment så klart, bare hyggelig kommentarer og tilbakemeldinger om at de lyser opp. Jeg har vel kanskje sett det selv, men mest av alt legger jeg bestandig merke til den lille ekstra huden jeg har under mitt syn.

Og tvert i mot, jeg har heldigvis ingen negativ syn på akkurat dette selv. Mine øyner ser sånn ut, og de er laget for akkurat den jeg er. Ikke har jeg lyst til å gjøre noe med “posene” heller. En må godta seg selv som man er, å være fornøyd med den man har blitt!
 

Etter det første snøfallet i går som ikke ble liggende, ble jeg i dag tidlig vekket av en småirriterende lyd. Jeg lå der og lurte på når denne lyden skulle gi seg. Den kom utenfra, rett utenfor det lille vinduet jeg har ved sengen min. Men jeg visste hva det var. Jeg kjente igjen lyden.

Klokka var på vei til å passere åtte. Øynene hadde glipet seg opp, og med dråpene som tappet ned fra taket og traff søppeldunkene som sto helt inntil soveromsveggen min var det ikke kjangs å få i seg et par ekstra timer med skjønnhetssøvnen sin. Så, da var det bare å starte dagen med slumring i senga før en fikk kommet seg opp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utover formiddagen forsatte det å regne. Og siden været var som det var, fikk jeg også startet på helgvasken. Så nå lukter det såpe i overetasjen, og jammen fikk jeg glansgulv på rommet mitt også. Godt å få tatt et tak en gang i blant.

Men plutselig i det jeg legger fra meg vaskemoppen og får ryddet bort, da fikk jeg et rusk i sidesynet. Jeg liker ikke det jeg ser! Det var et fnugg. Hvit snø av et korn. Jeg håpet at det var bare det lille jeg så, men der tok jeg feil. Ikke så lenge etter var luften dekket av små luftperler, og nå er hele Tønsberg hvit. 

Om værvarselet stemmer skal det komme mer snø i løpet av ettermiddagen og kvelden. Det er rene nachspiel utenfor, men håper det snart gir seg og smelter bort. At det blir liggende har jeg ikke lyst til. Får satse på at det forsvinner, akkurat sånn som det gjorde med det bittelille snøfallet vi hadde i går.
 

En ny hverdagsuke blir nå lukket og satt kroken på. En ganske rolig men hektisk uke. Siden jeg skrev her sist har vi nå rukket å starte på en ny måned. Vi har takket oktober for seg og ønsket november velkommen. Og siden motivasjonen for å skrive og dele tekster med dere ikke har vært der, har det derfor vært stille på denne fronten fra meg.

Men jeg lever fortsatt. Tro det eller ei, jeg er her. Endelig er det fredag. Den kommer like fort som alltid, samtidig som jeg har ventet på denne dagen lenge. Nå er det endelig helg. Og hvordan den blir er jeg ikke riktig sikker på enda. Får ta det som det kommer. Vet i hvert fall at det blir noen stille og rolige stunder for å lade opp til en ny og flott uke.

Etter at klokken ble stilt har jeg så og si sloknet i det jeg har lagt hodet på puten om kveldene. Jeg har gått inn i drømmeland med en gang jeg har lagt meg godt til rette og pakket meg inn i dyna. Da vekkerklokken ringte før seks til morgen i dag, var jeg ganske så sliten og trøtt. Jeg lot meg derfor få meg noen ekstra minutter på øyet. Hadde jeg ikke fått den lille blunden etter at klokken hadde ringt, hadde jeg aldri opplevd det jeg gjorde i dag.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En drøm blir virkelig! 

Nå som vi kommer nærmere og nærmere desember og jul, er det også fare for å oppleve et værskifte. Og det opplevde vi i dag. Klokken 09:40 fikk vi den aller første smaken på vinter. Himmelen åpnet seg, og ned dalte små hvite og frosne regndråper. Der kom snøen. Jeg kjente jeg fikk en stor klump i magen som bare vokste. Snø? Allerede nå?

Jeg visste at dette været var meldt, men det kom likevel overraskende på meg. Kunne det ikke være høst litt lenger? I seks syv uker til i hvert fall. Kunne vært litt snø på julaften og nyttårsaften. Men utenom det kunne jeg gjerne tenkt meg at det var bart. Men, det er mye en kan styre, men været, det har vi nok ikke noe med.

Stor jubel blant barna var det i hvert fall. Det var som om mange av dem kastet det de hadde i hendene rett ut, og så var plutselig dressen på. Det var ingen tvil. Vi skulle ut. Både store og små ville ut for å oppleve det første møte med sesongens første snøfall. Jeg likte virkelig ikke det jeg så, men lot sinnet over været holdes igjen. 

Da jeg så at snøen dekket et tynt lag på bakken begynte jeg å tenke. Jeg begynte å snuse litt på smaken, og fikk litt sjokk i det hele. Heldigvis kom det bare reaksjoner inni meg, så ingen andre fikk se hva som egentlig skjedde der jeg satt og så rett igjennom vinduet på snøen.

Det var jo litt som å oppleve det hele på ny. Og det var jo bare noen få timer siden jeg opplevde nesten det samme. I løpet av det lille kvarteret jeg sovnet på morningen etter at vekkerklokken ringte i dag, falt jeg rett inn i drømmeland igjen. Og dette skjedde i drømmen:

Jeg lå der i sengen min og sov. Hadde fått nok timer med søvn og våknet uthvilt neste morgen. Noen klær hadde jeg slengt på meg, og videre rusler jeg ut med trøtte føtter og opp i stuen. 

Av en automatisk bevegelse gikk jeg rett mot døren ut til terrassen. Jeg stoppet opp, fikk et skarpt blikk i øynene og ble rasende over det jeg så. Var det virkelig sant? Hadde alt dette skjedd bare på de få timene jeg hadde fått med søvn i løpet av natten? 

Sint, frustrert, sur og lei meg ble jeg – alt på en gang! For foran meg viste det seg nemlig at det hadde skjedd et stort værskifte i løpet av natten. Hele bakken var blitt helt hvit. Hvit av masse snø. Og det var ikke bare et tynt lag. Det var opp mot 1 meter med ren og tung snø. Jeg kunne kjenne at hele meg ble tung, for dette likte jeg virkelig ikke!

Du kan da si at jeg fikk litt sjokk… Eller ble satt ut da det virkelig kom snø i dag. Jeg hadde akkurat vært inne i en drøm hvor det ble full vinter, og plutselig sto jeg der på jobb med mange barn rundt meg da det aller første snøfallet la seg over Tønsberg.

Heldigvis var det et lite laken med snø bare, sånn at det smeltet fort da det frosne regnet stoppet. Værskiftet får vente en stund til. Jeg er ikke klar for å fryse og være kald enda, selv om vinterdressen er tatt frem på jobb. Jeg vil se bar bakke og fine og flotte høstfarger litt til!