Måned: mars 2017

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er blitt helg nok en gang, og jeg kunne ikke tro at jeg nesten kunne stå da klokken var blitt ti i går kveld. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å finne puta og ta kvelden. Ikke er det vanlig av meg å avsluttet dagen så tidlig heller, og jeg sov godt kort tid etterpå.

Men likevel skulle jeg tidlig opp i dag, så det var vel kanskje like greit at jeg var helt kaputt da jeg la meg. Vekkerklokken hadde blitt stilt inn, men likevel fikk jeg ikke tatt den i bruk. 

Planen var å stå opp i halv åtte tiden, og det på en lørdag morgen. Hvem er det som egentlig står opp da? Også på en fridag? Men på et tidspunkt hadde kroppen fått nok søvn, etter at jeg la meg tidlig. Så, allerede før klokken hadde rukket å bli syv så satt jeg der lys våken.

En time senere var jeg allerede ute på veiene for å cruise litt. Jeg tok med meg lillesøster på en lang kjøretur, på vei til utfluktsstedet. Vi var klare for å komme oss til fjellet. Men veien dit begynte å sette meg på andre tanker.

Når jeg hører ordet “fjellet” forbinder jeg det med at vi må reise langt opp. Et fjell er jo høyt, men veien ditt syns jeg virket litt merkelig. Jeg kjørte en del oppoverbakker, men følte at bilen rullet over enda flere nedoverbakker. I hvert fall til det stedet vi dro.

Vi forflyttet oss nordover, til litt kaldere strøk hvor det var masse snø. Her i Tønsberg begynner det å bli bart og grønne flekker kommer frem, noe jeg håper at det holder seg. Så å se et landskap i høyden hvor det bare var hvitt kom det en tanke som slo meg – godt jeg ikke bor her!

På skisenteret i Kongsberg var vi så tidlig som kvart over ni, og allerede da et kvarter etter åpningstiden var det mange biler å se, men også en del slalom- og snowboardmennesker som allerede hadde rukket en tur ned bakken. 

Men jeg var ikke her for å ha verken ski eller board på beina. Vi fikk gjort unna det vi skulle, og skisenteret fikk vi opplevelsen av å se i fem minutter. Deretter var det å feste beltet og komme seg nedover igjen, stoppe innom å kjøpe seg litt frokost, for så å reise hjemover til Tønsberg.

En ganske fin tur sånn på morgenkvisten. For meg virket det som en liten ferie. Reise et stort steinkast unna byen og oppleve litt nytt. Kan huske at jeg har stått på slalom i Kongsberg kun en gang, men det er mange år siden. Jeg var vel så liten at det var en eller annen gang på barneskolen. Husker ikke helt hvilket år det var. Men i dag ble det en liten ferie på tre timer, selv om store deler av tiden foregikk i bil. Men glad er jeg likevel!

For øyeblikket kjennes det ut at hele hodet skal sprenge. Det er ikke på grunn av at jeg våknet til morgen i dag med en litt sår hals, hvor jeg trodde stemmen hadde sviktet. Som oftest pleier jeg ikke å si et ord, eller snakke med noen om morgningen. Ikke før jeg kommer på jobb.

Jeg kjente noe rusk da jeg sto opp i dag tidlig, men trodde ikke at det skulle være så ille som det var. Eller, på en måte var det jo egentlig ikke så ille som det skulle være, og det er mye som skal stå på spill for å slå meg ut. Da skal jeg være skikkelig dårlig og nesten ikke klare og stå på beina.

Da jeg kom på jobb ble de aller første ordene for dagen sagt, og det var da jeg hørte at det ruske jeg kjente lå i stemmen min var noe. Vet ikke riktig hvordan jeg skal forklare det. Men stemmen var litt grovere enn hva den pleide, og nesen var et ørlite problem. Bare jeg ikke brygget på noe større som slo meg helt ut.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En liten forkjølelse skulle ikke hindre meg i å ligge hjemme i sengen og synes synd på meg selv. Det er mye som skal til, utrolig nok, for at jeg virkelig skal bli slått ut. Faktisk kan det gå så langt at jeg kjører kroppen min over streken og ikke hører så mye etter “faresignalene”. Noen ganger er det lurt å ikke ta det så hardt ut når noe er på gang. Men jeg tror at jeg kjenner kroppen min såpass godt.
 

Mere snø kom i natt, og det er av snøen som jeg tror jeg blir syk eller dårlig form av.
 

Men over til noe helt annet. Selv med noen basselusker om bord skulle det heller ikke stoppe meg i å leke med barna. Litt mildere og mere slaps har det blitt, og likevel er det morsomt å ake for de små. Og kanskje de store også?
 

Jeg går for å bruke denne dressen til neste sesong igjen. Det er jo bare snakk om et lite hull i sidesømmen.

Jeg befant meg ute i den flotte og hullete dressen man noen gang kunne ha hatt. To av barna var ute og koste seg dem også, med hvert sitt akebrett som de suste nedover bakken med. Noen ganger syns jeg det kan gå veldig fort, og kan se litt skummelt ut. Men så må jeg jo ikke glemme at jeg selv har vært et barn og hadde det helt topp med fart og spenning. Det er litt rart det der, hvor gøy man kan ha det selv, samtidig som man blir litt redd når man ser andre små barn gjøre det samme.

Og det stoppet forsåvidt ikke der. De ville ha meg med på moroa. De ville ha meg med opp i bakken, for så å suse ned i en fart på flere museknop. Jaja, hvorfor ikke komme seg litt opp i bakken, tenkte jeg. Men betingelsen var at jeg ikke skulle kjøre alene. Jeg fikk sitte på sammen med barna, og de så ut til å kose seg – helt til jeg ble kastet utenfor!

Jeg spilte kanskje litt ekstra med over hvor skummelt det var, og hver gang endte det i en latter og noen lure glis om munnen deres. Og det som er så flott når jeg er sammen med de barna som kan ha litt ekstra med humor, er at jeg kan tulle og tøyse litt mer, samtidig som dem skjønner hva som er alvor og ikke. 

“En god latter forlenger livet”, heter det visst. Og med så mye humor som det jeg kan få frem hos noen, så kommer vi til å ha et godt liv foran oss. Men uansett, utenfor stupet ble jeg kastet. Barna insisterte på at jeg måtte sitte foran på aketuren ned bakken, og så skulle de hoppe på for å få mere fart. Trodde jeg.

Det viste seg nemlig at de skulle ha det veldig moro med å late som de skulle bli med på turen, for så å stå igjen på toppen av bakken å le av meg der jeg humpet nedover i en nokså stor fart. Om jeg hadde lagt på litt ekstra med alvor hadde de nok fått en skikkelig dose med latterkrampe, og det er som oftest ikke så mye som skal til for å få det ganske moro sammen!

En uke som føltes å være i gang for bare noen timer siden, har nå gått så fort at vi er kommet halvveis i en arbeidsuke allerede! Noen ganger skulle jeg ønske livet var en film som kunne settes på pause når vi følte for å ta en pust i bakken.

Flere muligheter har blitt prøvd og testet ut, i et håp om å få klokketimene i løpet av en dag til å gå litt saktere. Men når både du og jeg har det fint, og egentlig har det ganske så bra sammen, da er det lite å få gjort til å få noen ekstra timer sammen.

Og litt sånn kjente jeg litt på at dagen gikk i dag. Det går som regel i ett, og gjør alt du kan for å gi de du har rundt deg en fin og god nok dag. Noen ganger må du igjennom en haug av alternativer for å finne en match som interesserer den yngre generasjonen.

Men i dag klaffet det. I dag klaffet det også for meg, og det å sitte der sammen med en liten gruppe med barn rundt seg var fantastisk å kjenne på. Med både ark og fargeblyanter foran oss kunne vi gå langt inn i oss selv og bare slippe tankene fri.

I bakom suste det en stemme som fortalte oss noe. En behagelig stemme som fikk ned roen hos barna – inkludert meg selv. Det virket så interessant av det vi lyttet til. Skuldrene sank, og fargene gjorde jobben uten å la barna og meg tenke. 

Jeg har både lært og erfart på mange områder at “barna gjør ikke som du sier, men som du selv gjør”. Det å sitte der og bare konsentrere seg om fargene førte til at barna gjorde det samme. Jeg fikk en god opplevelse. Jeg fikk se nye sider hos de små, og jeg fikk også kjenne på stillheten og roen man kan klare og skape i en barnehage.

På det blanke og hvite arket stiftet det til seg mange fine og flotte farger. Mange streker som laget små historier, og plutselig begynte jeg å tegne kruseduller. Jeg valgte meg ut ulike farger, og etter hvert så jeg at de rundt meg gjorde akkurat det samme. Noen små ord ble vekslet, og så ble det helt stille igjen. Ark og fargerstifter er ikke så mye – men det lille kan gjøre så mye likevel!

Du skriker kanskje et lite hyl når du ser dette, eller du får deg kanskje en god gammeldags latter kastet ut gjennom lungene og magemusklene. Kanskje tenker du at “fy så dårlig bilde”, eller at “dette kunne jeg gjort mye bedre”.

Jeg vet at det finnes mange flinke der ute til å bearbeide bilder, og kanskje har noen enda kulere triks i et eller annet bildeprogram. Jeg kan vel avsløre med en gang at dette var det beste jeg fikk til, og det ble ikke like stilig som jeg så det for meg før dette resultatet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alt ser så mye bedre ut i hodet noen ganger, og så kan det ende med at man blir litt irritert på seg selv fordi man ikke får til akkurat det man har lyst til. Men uansett – bilder har sine forklaringer, og dette er ingen unntak!

Nå kommer disse barna frem igjen, og det er her jeg har hentet akkurat dette fra. 

På avdelingen holder vi stadig på med prosjekter, utenfor lek og alt annet, og i en veldig stor grad med frie veier å gå har vi valgt å legge fokus rettet mot ekorn og kråke for øyeblikket. Og i den anledningen har vi da vært så heldige å få to nye venner på besøk, kråka og ekornet.

De har knapt rukket å komme inn til oss, da barna viser stor interesse for å dra med de kommende bestevennene inn i våres liv. Det er utrolig hvordan reaksjoner og handlinger barna får når det dukker opp “bare” noen kosedyr – for ikke å snakke om hvilke følelser vi voksne også får for dem sånn etter hvert. Vi kan leve oss ganske godt inn til å tro at bamser er ekte!

Men videre til virkeligheten. Jeg plukker stadig opp et eller annet sammen med barna, eller at jeg fanger noe de sier eller gjør i andre sammenhenger hvor de står en eller flere alene. 

Både kråka og ekornet er i fin lek med to gutter, og de blir alltid tatt godt vare på. Jeg beveger meg rolig og forsiktig mot guttene, kråka og ekornet før det plutselig detter ned en tanke til meg. Jeg ville skape noe. En samtale, en handling. Bare det var et eller annet.

“De to var skikkelig rampete mot meg i sta”, kom det fra meg. Guttene så mot meg og traff blikket mitt. “Hva gjorde de?”, var spontansetningen som kom tilbake. “De sa jeg var 6 år”.

Jeg lurte fælt på hvordan samtalen ville ta veien videre, og så at guttene var virkelig inni til å tro at på en eller annen måte så er disse bamsene ekte. Uten en villeste anelse om hva jeg ville få som svar, eller som respons, hadde jeg ingen anelse om å tro det jeg hørte dem sa. “Men du er jo bare 120 år!”

Jaja, jeg vet jeg begynner å krype oppover på aldersstigen. Men at det skulle gå så fort som dette, det trodde jeg ikke! Ser jeg virkelig så gammel ut for de små fem- og seksårsøynene? Kanskje det er på tide å ta et tak med seg selv, og kanskje få en forandring? Får da inderlig ikke håpe det, og noen ganger føler jeg meg selv mye yngre enn det jeg er.

Plutselige sa det pang – også satt vi her igjen! Jeg har en setningen som går igjen veldig ofte, og føles litt ut som jeg skriver den hver eneste dag – men hvor ble disse fridagene av? Fredagskvelden og begge pause-fra-jobb dagene forsvant, og her sitter jeg og er allerede godt i gang med en ny uke.

Lite likte jeg at jeg ble vekt både en og to og tre ganger, for så å ramle ut av sengekanten for å stå opp. Klærne som ble lagt frem i går kveld hadde jeg lyst til å legge inn i skapet igjen, og matpakken som ble gjort klar kvelden før ville jeg bare kaste.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tenk å kunne gjøre akkurat sånn som man ville? Tenk om vi ikke hadde denne tiden som suste all energi ut av oss? Ja, for ofte så syns jeg den gjør det. Vi må gjøre ting og rekke oppgaver før et viss tidspunkt – en slags ramme og plan for dagen. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg følte meg litt mer friere.

Men drømme om det, det kan vi tenke på når man blir gammel. Fra en ganske tidlig alder av livet og frem til vi går av med pensjon så må vi slite og jobbe for oss igjennom dagene. Noen dager bruker man veldig lang tid på å komme seg igjennom, mens som oftest flyr dagene bare rett igjennom ens egen kropp.

Det hele er en jobb med å komme seg igjennom en dag, for ikke å snakke en uke eller et tidsrom. På en måte føler jeg litt at jeg lever etter planer, på en annen side tar jeg en dag av gangen. 

Men det er ikke bare livet som er en jobb. Det er en stor jobb også det jeg driver med i min egen jobb. Jeg trives veldig godt med å gjøre akkurat det jeg gjør. Jeg elsker jobben min i barnehage. Men jeg elsker også jobben med å sitte her og skrive tekster!

Men tekstene kommer ikke alltid plutselig til meg. Stort sett sitter jeg sjelden igjen med å bare sprette ut en tekst til et innlegg fra løse luften. Det er ingen hemmelighet om at jeg liker å leke og bygge med ord og setninger. Det å lage mine egne tekster, å skrive generelt, det er noe jeg trives med.

Sånn som det ser ut på denne siden kan det kanskje virke som om innleggene nesten publiseres ferdige. På en måte hadde det vært noe, men på den andre siden er sannheten at det tar tid.

Det tar tid å komme i mål med en tekst. Sånn er det for mange, og sånn er det også for meg. Andre dager kan jeg sitte på store deler av en tekst som er ferdig, men som er bearbeidet i mitt hodet. Og det er her jeg er glad for at jeg har den jobben jeg har.

Jeg har aldri tenkt på det før jeg satte meg ned for å skrive med det jeg har endt opp med nå. Hele tankeprosessen for en tanke satte i gang da jeg gikk hjemover fra jobb i ettermiddag, i et nydelig “vårvær” i omgivelser av snø rundt meg.

“Hva skal jeg egentlig skrive om i dag?” gikk jeg der og grublet på. “Hadde det skjedd noe spennende på jobben i dag som kunne sette i gang en tanke til dagens innlegg av tekst?”. Jeg hadde ingen anelse tidligere i dag om hva jeg skulle plukke opp fra dagen min, og barna som stort sett gir meg masse inspirasjon klarte jeg ikke å grave så mye ut av i dag.

Men alt i alt klarte jeg å grave frem noen ord og setninger i dag også, og da er jeg fornøyd. Ingenting er bedre enn å få skrevet med fingrene klikkene over tastaturet, for så å se at det bygges opp noe interessant og spennende. Eller kanskje ble dagens tanker skjøvet helt ut av en annen veden? En tekst ble det i hvert fall!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det gir seg ikke, og igjen har en eller annen vippet på bryteren for å gi oss enda mere snø. Som om det ikke var nok fra før? 

I natt da jeg skulle legge hodet ned på puta og pakke meg inn under dynen for å avslutte en fin og rolig lørdag, var det fortsatt hvitt ute. Alt var lyst der i mørket, selv om jeg ikke så noen verdens ting.

Nattens drøm befant jeg meg på en strekningsvei hvor det skjedde morsomme og rare ting. Finner ikke helt ordene for å beskrive disse tankene, men store deler av handlingen svever rundt nå på ettermiddagen.

Og det er ikke bare drømmer som svever. Snøen svever ute denne dagen også, og mitt store håp var å våkne til vår igjen. Men jeg har lært for lengst, uansett om jeg tror det eller ikke, at været kan man ikke styre selv.

Siden snøen velger å være her en stund, så tok jeg derfor turen ut til min bestekompis som bor hos meg. Har mange fine minner med kaninen, og et håp om å skape enda flere minner i dag var noe jeg så for meg.

Jeg tok med meg båndet hans ut, sånn i tilfelle han skulle lure seg unna. Heldigvis holdt han seg til meg og der jeg var når han fikk komme seg ut i snøen. Han fikk kjenne på følelsen av å få et møte med en kald bakke, noe som han har gjort hvert år.

Men i år var et helt annet år. Før kunne han hoppe rundt og være glad når han fikk kjenne på det hvite underlaget, men i dag sto han bare der og så veldig dumt på meg. “Hva er det du tror om meg?”, tenkte han nok sikkert.

Det hadde vært så deilig å få synet av varme og flotte farger av en fantastisk vår da jeg våknet og så ut av vinduet til morgen i dag. Jeg orket ikke tanken på hvor lenge vinteren vil være hos oss nå, og ser frem til sommeren med mye mindre klær. Så det at både Pompel og jeg ikke liker snø og vinter, så er jeg helt sikker på at vi er enige om at snø ikke er noe for oss!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Da var det gjort, og det var ikke så mye som skulle til. Bare en tur innom butikken i går hvor jeg gikk forbi en liten kjøledisk var alt. Den var fylt opp med sånne små og søte flasker, og jeg plukket med meg noen.

Det var tross alt elleve kroner for dem. Dessverre så fant jeg ikke min favoritt, og det kom noen sukk for at jeg ikke kunne se den i en liten flaske. Det var vel tre forskjellige typer liggende der, og jeg tok et spontant valg og røsket med meg noen av et slag.

Kunne dette bli en ny favoritt? Tidligere når jeg har hatt lyst på ferdig smoothie fra butikken har det alltid gått i kun en smak, og den smaken kan jeg ikke huske i hodet. Men den er i hvert fall veldig god.

Blåbær og eple sto det på de jeg kjøpte. Hvordan ville dem smake? Og ville jeg i det hele tatt like den?

Å smake noe helt nytt fra samme merke er ikke alltid en hit. I hvert fall ikke når man har en favoritt som man har hatt hele tiden. Det er som å prøve noe helt nytt i en jobb du har, hvor du alltid har hatt samme oppgaver. Plutselig må du ta over en oppgave som en annen har hatt ansvar for. Du må bare hoppe i det, og tenke at alt går bra. 

Etter min mening var denne med blåbær og eple utrolig god, så nå vet jeg hva jeg skal ha neste gang jeg er innom en dagligvarebutikk. Og kanskje jeg skal prøve og lage meg en annen type hjemmelaget smoothie enn bare med jordbær. Det er så mye godt, men det er det når man har holdt fast ved én favoritt.

Jeg var langt inni drømmeland. Så langt som det nesten går an å komme, og det er ingen tvil om at jeg har et godt sovehjerte om natten. Likevel skulle det bli turbulenser med å komme seg opp.

Etter andre gangen lyden som vekker meg hadde slått ut var kroppen min så tung og sliten at jeg knapt hadde lyst å stå opp. Å klare var verre, men jeg fikk da slengt både det ene og det andre beinet utenfor sengekanten. 

Jeg satte meg opp, i et håp om å kvikne til. Over meg kjente jeg en uggen følelse, en følelse som hadde tatt tak i kroppen min – eller rettere sagt den smale halsen. Jeg tok noen svelg, og det var da jeg kjente det. Den var ubehagelig og vond.

Jeg ble fysisk syk av noe som jeg ikke visste om allerede. Ut av vinduet hadde jeg ikke rukket å se enda. Og ville jeg i det hele tatt se? Sjokket ble stort da jeg så en helt ny verden utenfor husets fire vegger.
 

Hva i svingende..? Mange og enda flere ufyselige ord gikk igjennom mitt hodet. Den snøen som kom for to dager siden, og som samme dag hadde rukket å smelte, hadde nå kommet tilbake. Store og tette fnugg raste ned i en fart jeg ikke likte, og det viste seg at det hadde holdt på en stund.

Bakken var ganske så hvit, med et par centimeter sånn på øyemål. Jeg følte meg liten, kald og litt svak. Mine såre halssymptomer var kommet av den grunn at det ute hadde ramlet ned mye snø de siste timene før jeg våknet. Og dette luktet surt.

Endelig kunne jeg kaste meg over en helt ny sykkel på vei til jobb i går, mens i dag måtte de ekstra varme vinterstøvlene og vinterjakken tas frem. Og attpåtil måtte føttene fysisk bli brukt til å ta ett skritt av gangen for å komme seg fremover til arbeid. 

De høye timberlandstøvlene måtte dras frem fra en hylle inne i boden, samt den ekstra lange vinterjakken. Det var ikke dette jeg ville nå! Det er så typisk at denne snøen skal lure deg med å forsvinne noen dager og et par uker før, og så skal det plutselig slå til sånn når vi minst vil ha den.

Jaja, det er ikke noe vi får gjort, og den er i hvert fall ikke velkommen hos meg denne gangen heller. Men bortsett fra det – nå er det endelig helg, og den kom overraskende på meg da jeg skulle hjem fra jobb. For i mitt hodet, der har det vært langt ifra noe fredagsfølelse. Så nå er det en overraskende helg i vente!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Bildene taler sitt, og endelig har denne jenta fått sin sykkel som ble kjøpt i helgen. Å vente i hele fire dager har virkelig tatt på, hvor det har følt ut som mange flere år etter hverandre. Men sånn blir det når man venter på noe stort, og nå er det store på plass.

Da jeg var på jobb i går hadde jeg, som sjeldnere enn noen gang, fått inn et tapt anrop. Det er jo som regel ganske kjekt å vite hvem som vil ha tak i meg. Men da det ikke verken var noen på kontaktlisten eller et nummer det gikk an å søke seg frem til, ja da ble det ganske vanskelig. “Ukjent” innringer er veldig vanskelig å få seg til kjenne.

Jobbedagen gikk, jeg trippet på mine tær, og enda hadde jeg ikke hørt noe. Jeg hadde akkurat skrittet meg hjem, slengt meg litt nedpå og hivd i meg mat da jeg purret litt på selgeren. Og etter det, da kom det virkelig en susende sving på saken. 

Det gikk så fort, at selv etter bare en halvtime var mitt store kjøp klar for henting. Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok bort på de få meterne til butikken, for så å rulle meg hjemover med mitt nye glis.

En splitter ny sykkel kunne tas med hjem, og den var bare min! En ganske plain tohjuling har jeg nå på min kappe, og gleden var stor da jeg endelig kunne slenge meg på sykkelsetet igjen da jeg kjørte avgårde til jobb i dag tidlig.

Litt uvant var det å trå pedalene frem og sitte rett i ryggen – eller rettere enn jeg har sittet på veldig lenge. Men det er kanskje ikke så rart når en litt større utgave av størrelse på sykkel har blitt brukt tidligere. Men alt i alt så er jeg superfornøyd, og den triller godt bortover veien. Ikke vet jeg om det ukjente anropet hadde noe med sykkelen å gjøre. Eller om noen bare ville tulle med meg. Eller kanskje jeg har blitt millionær?