I dag føler jeg at jeg har skeiet litt utenfor det vanlige, og det skyldes at det er fredag og vi har fått besøk. Jeg kan jo si det sånn at det har gått i ett siden min kusine ankom, og det for å få en så fin dag som mulig. 

Vi jentene, lillesøster, kusinen min og jeg satte oss derfor i bilen og kjørte avgårde. Hva vi skulle og hvor vi hadde planer om å dra visste vi ikke, men vi endte opp i en annen by enn Tønsberg. Med nærmere bestemt mot retningen Sandefjord så kjørte vi frem og tilbake i sentrum for å se om vi kunne finne oss en plass å finne på noe.

Med gater som jeg aldri kjører i og ukjente biler, følte jeg meg ikke helt komfortable i trafikken der. Dermed satte vi snuten mot hjemover, men stoppe langs veien for å få i oss litt mat. Det å stoppe innom mc donalds var en idé vi ingen var uenige i, så vi fikk slått av litt livløs tid for å fylle den med noe.

Femåringen koste seg i hvert fall masse. Det var jo tross alt et lite lekeland der, og hun hadde jo fått en leke med maten hun fikk. Da vi ble gode og mette gikk turen videre. Vi måtte jo kjøpe litt godteri som vi kunne kose oss med når kvelden kom. Det å få lov til og gå rundt i boksene å plukke sitt eget godteri var stas. Det har også skjedd litt her i kveld, noe jeg tenkte jeg skulle fortelle om senere. Enn så lenge får dere ha en flott fredagskveld!


 


 


 


 

Ser du de bittesmå flekkene som kavler rundt omkring? De hvite prikkene som man kan forestille seg at beveger seg i et stort og blått rom? Det var akkurat sånn jeg følte det da jeg plutselig så opp over meg. Høyt der oppe var de samlet til vorspiel.

Klokken var på vei til å tikke seg inn til den hele timen, klokken tre, da det hele ble et stort spetakkel på himmelen. Jeg kunne ikke unngå å stå der og se på utsikten av et lite teaterstykke de hadde satt sammen, og som nesten kunne minne meg litt om sirkus – der alt går galt. 

En tanke slo meg at de kanskje skulle samles for å reise sørover til varmere strøk? Men hvorfor skulle de det? For det første er det tidlig å reise fra oss, og for det andre er det den fantastiske sommervarmen her hvor både dem og jeg og alle andre kan kose oss i. For å få sagt det så har det vært kjempefine sommerdager i det siste.

Finværet nytes i hvert fall fullt ut, og om jeg ikke har noen planer så ligger jeg ute i solen fra jeg står opp og til den forsvinner bak de lure trærne som suger den til seg. Blir også mye kos med pusen, som er så selskapssyk om dagen. Og han vet hvordan han bruker det for å få det som han vil. Men heldigvis godt at det er jeg som bestemmer.

En ferie med både fugler, katt, kanin og stålormer begynner skremmende å ta slutt. Vi er over halvveis allerede, og jeg vet at helgen og hele neste uke skal nytes, før det braker løs igjen med gode og gamle rutiner. Men for å være ærlig – ved siden av at det er deilig å komme tilbake til hverdagen igjen, så skal det sies at ferie er ganske godt. Nyt fridagene du har, for plutselig er det over!

Dagen i går ble så hett under taket at jeg måtte sette meg i godstolen for å få frustrasjonen ut. For vet dere hva jeg gjorde? Nå har det gått så mange år siden det sist var blitt gjort noe, og i grunn hele sommeren og delvis av våren har jeg vært ekstra irritert på at jeg måtte sitte her og se gresset gro – bokstavelig talt!

Jeg skjønner at vi bor i et lite bortgjemt hjørnet, hvor det har vært ekstra stille med trafikken her etter at de stengte hovedveien. Skiltene for veiarbeid kom opp 17. januar 2017 – og skal jeg hviske dere en hemmelighet? De har enda ikke klart å bli ferdige! Utrolig, men sant. Bare tanken gjør meg litt amper at kommunen klarer svært lite å få i havn prosjekter innen en bestemt tid, og det var en av grunnene for at jeg klaget til kommunen.

For hallo – hvem er det som vil bo på et sted hvor de nesten gror igjen? Det er ikke langt unna før vi kan kalle oss jungelboere, og siden det har fått holde på i så mange år uten vedlikehold av naturen, så klarte jeg ikke å sitte så mye lenger å se på at bakken bare vokste og vokste. For se på dette ufyselige ugresset. 
 


 


 


 

Rimelig pent, ikke sant?
 

Her lagde de det delvis flott med en ny parkering til barnehagen og en ny og flott sti som førte videre til flere retninger. Også klarer dem ikke å holde det fint? Er det rart jeg blir litt amper? Jeg husker så godt de årene gressletten kunne brukes. Men nå, nå er det ikke særlig koselig å ta det i bruk lenger. Jeg vil jo nesten ikke bli sett om jeg hadde satt stumpen min på et piknikteppe for å nyte sommeren på solsletten.

Jeg er ikke særlig stolt av det heller, å se meg selv gro igjen på mitt eget hjemsted. Men til morgen i dag trodde jeg virkelig mailen jeg sendte i går hadde fått fart på sakene, da jeg våknet rundt åtte av at en klipper var i sving. Var dette store ønsket virkelig kommet i boks så fort hos kommunen? Var det så lite av en lang og litt sinna mail som skulle få denne jobben gjort?

“Det har tidligere vært mulighet for å benytte seg av gressletten ved parkeringen. Men nå som gresset snart er høyere enn bilene, begynner vi å føle oss igjengrodde.” Dette er et av avsnittene som ble sendt til kommunen, og det har til og med vært naboer som har brukt sine egne gressklippere for å markere til dem at her må det skje noe snar. Så med en litt oppgitt og sinna-mail som venter i innboksen deres, så håper jeg nå at det endelig kan skje noe!

Og de hagearbeiderne som var i sving rett utenfor her, de gjorde det heller litt finere i barnehagen med de lekre kantklipperne sine. Men hvor var den store kjøreklossen som man kunne kjøre rundt på for å kappe alt det høye gresset med? Nei, de prioriterte ikke budskapet og ønske mitt i dag, men håper om veldig kort tid at de tar seg bryet med å la det gå i oppfyllelse. For sånn her vil jeg ikke ha det!


 


 


 


 

Vi har nå hatt noen fine dager sammen, og at jeg skulle få passe på deg er jeg glad for at jeg ikke takket nei til. For hvem er det som ikke kan bli glad av å se deg? Hvem er det som kan unngå å se hvem du egentlig er?

Gutten er riktig nok ikke min, men på bare fire dager har kjemien virkelig slått til. Da jeg skulle gå etter å ha gjort kveldsrutinene med han i går så trodde jeg at jeg gikk hjem alene. Jeg kjente en bevegelse bak meg, så jeg tittet over skulderen min. Og der gikk han med de lette potene sine. Han fulgte etter meg.

Da jeg så at han forsettet å henge i halen på meg, uansett hvor jeg gikk, så endte det med at jeg måtte følge han hjem igjen. Kanskje han ikke ville være alene? Kanskje han var litt ensom siden familien hans ikke var tilstede? For at han skulle kose seg på den lille ferien han nå har, så ble det til at jeg fulgte han hjem igjen, sånn at han kunne slappe av for kvelden. Og med kroken på døren så virket han fornøyd da jeg gikk.

Men her en annen dag – kanskje det kan ha vært dagen før, så hørte jeg plutselig mitt navn i luften. Søndagskvelden var akkurat kommet, og jeg hadde satt meg ned for å starte en rolig kveld. Med beina godt plantet under dyna, litt film på skjermen og behagelig stemning så hørte jeg plutselig noen rope på meg.

Noen ville ha tak i meg, og det sto rett utenfor rommet mitt. Av min reaksjon spratt jeg rett opp, løftet blikket ut av vinduet for å se hvem det var. Og hvem satt der? Der sto han i innkjørselen, lille Gutten. Han prøvde å få kontakt med meg, og jeg tok hintet med en gang. Han hadde vært mange timer ute på farten, så da var det på tide å ta kvelden til ro og få i seg litt mat.

I dag har han kost seg mye ute, så jeg får vel ta turen innom han for litt selskap før jeg avslutter dagen helt. En nydelig sommerdag har vi igjen hatt, hvor mange av timene har blitt brukt ute i solen. Litt arbeidsoppgaver har det blitt i dag også, og morgendagen inneholder enda flere. Håper dere også har hatt en fin og solrik dag, så må dere ha en flott sommerkveld!

Da jeg så smått begynte å glippe med øynene for en ny dag, så hadde jeg ikke like store planer om å komme meg opp av sengen. Det viste seg nemlig at klokken ikke var sånn veldig mye, og at den bare nærmet seg sju. Hadde ikke akkurat lyst til å starte en ny uke så tidlig, så jeg fikk meg noen timer til med skjønnhetssøvn.

Nå i ferien har jeg stort sett sovet til rundt ti, og jeg er heller ikke så veldig glad i å sove bort dagen. En dag, for ikke å snakke om en uke, flyr jo fort unna i seg selv, så for at jeg like godt skal få noe ut av dagen hopper jeg stort sett ut av sengen på denne tiden. 

Etter å ha vært noen småturer på farten på formiddagen i dag, havnet jeg også i en kø midt på dagen. Det viste seg nemlig sånn at det var ikke bare jeg som hadde planer om å fylle drivstoff på bilen i dag. Veldig mange hadde planlagt akkurat det samme, og var like tidlig ute sånn som meg. Heldigvis kom jeg meg igjennom sånn at jeg kunne fortsette dagen min videre.

Men arbeidsoppgavene stoppet ikke der. Store deler av ettermiddagen har jeg vært i full sving med hagejobb. Med saksen i hånden har hekkene våres fått sin klipp, og det er så moro å gjøre en sånn “kjedelig” jobb når man virkelig ser forandringene. Armene har vært både høyt og lavt, og de har fått kjørt seg litt mer enn vanlig. Men jeg kommer ikke til å bli like støl sånn som jeg ble da vi gikk Merkedammen rundt!

Jobben som sto på listen og som skulle gjøres er jeg nå ferdig med for i dag. Utover uken så venter det flere småjobber på meg, men mest av alt gleder jeg meg til den kjempestore jobben som skal gjøre den største forandringen på utallige mange år. Kan ikke huske å ha sett noe annet enn det jeg har planer for fremover. Så, det er bare å glede seg til å følge med videre, så skal jeg ta deg med på spenningen.
 


 


 


 


 

Jeg vil ikke si at jeg er så veldig opptatt av det, og har heller aldri vært interessert i det. Mote er noe som veldig mange kan være opptatt av, og mange hamstrer seg inn på det siste som kom ut. Nå vil jeg ikke si at jeg er der, og jeg er heller ikke i nærheten.

Her om dagen ble det en liten tur til byen. Før jeg ankom kjøpesenteret hadde jeg ikke noe spesielt på listen som jeg måtte se etter, eller for den saks skyld handle. Men nå kommer man sjelden ut fra butikker tomhendt, og det er som oftest en hensikt med hvorfor man tar seg en tur med lommeboken i hånden.

I det vi går både med og mot strømmen i finværet dukker det opp noe jeg hadde hatt bruk for. Så da ble det en ting på listen som jeg trengte likevel. Men jeg kom hjem med mer enn det. Litt nytt i klesskapet er aldri feil, og det er jo alltid spennende med noe som er nytt sånn sett.

I bunn og grunn skulle jeg ønske at jeg var litt mer “jentete”. Var hun som slo ut håret litt ekstra for å passe inn i gjengen. Men for å være ærlig så er jeg ikke helt den typen. Ikke enda i hvert fall. Om jeg blir det er jeg ikke riktig sikker, i så fall i hvilken grad det da blir.

Innimellom de få kjøpene jeg fikk gjort kom jeg også hjem med noe helt annet. Jeg er jo klar over at jeg har en veldig enkel liten veskesak som er enkel å drasse med seg. Der får jeg plass til det mest nødvendige når man skal på farten – av både kort man drasser med seg, telefon og litt annet pjus.

Jeg har jo også hørt det tidligere at jeg skulle ha investert i meg noe som var litt mer finere. Men så har jeg aldri åpnet ørene for å høre på det som har blitt sagt. “Hva skal jeg med det da?” har jeg alltid tenkt. “Trenger man mer enn det man behøver?”. 

Men endelig – endelig kunne jeg dra kortet for noe som plutselig var litt meg, og som jeg likte godt. Og det er jo noe av det viktigste når man kjøper noe til seg selv, at man må like det selv også. Hvor mye jeg får brukt mitt nye innkjøp vet jeg ikke. Men håper jo å få bruk for den flere ganger enn bare en luftetur.
 


 


 


 


 


 

Ganske fin, ikke sant? Denne ble funnet på Lindex, og det er en av butikkene jeg er fast kunde hos hvor jeg pleier å finne fine klær og litt andre godsaker hos. Kanskje har du en som er lik, eller som kanskje ligner? Og det som er så kjekt med den er at den har innebygd speil. Et sånt lite sminkespeil som mange jenter kan være glad for. Nå er jeg ikke så opptatt av å se hvordan jeg ser ut til en hver tid, så hvor mye jeg får bruk for det vet jeg ikke. Men kjekt likevel, da.

Da jeg våknet i dag tidlig, etter en veldig merkelig drøm, innså jeg plutselig hvor langt vi var kommet i ferien. Siden dagene bare har sust , hvor de også har blitt fylt opp med et eller annet, har vi nå kommet oss til midten av ferien. Om jeg liker det eller ikke, så er det nå bare femten dager som kan nytes fullt ut med sommer og sol.

Riktig nok er det verken regn eller overskyet her i dag. Solen stråler som bare det, men så finnes det alltid en liten ulempe ved nesten alt. Vinden blafrer i de grønne kronetoppene, og jeg hadde planlagt å grille meg litt mer for å bygge opp den brune kroppen alle drømmer om. Jeg har i det minste vært i selskap med solen litt i dag, og kan jo ikke klage på at man i det minste får noen økter i løpet av dagen.

Varmen er der, men vinden ødelegger den gode temperaturen vi er så heldig å ha. Derfor tenkte jeg å komme med et tips til dere med langt hår i sommervarmen. Det kan hende noen har laget den fra før, men for meg er den helt ny og jeg fikset den til helt av meg selv – uten noe inspirasjon eller annet å se etter.
 


 

Fletten er i utgangspunktet tatt ut ifra noe jeg allerede kan, men videreutviklet for å få litt variasjon på frisyren. Hvordan det falt meg inn i å lage den er jeg ikke riktig sikker på. Men plutselig sto jeg der med noe helt nytt.
 


 

Det jeg gjorde var å flette en fiskebeinsflette utover – og du kan også flette andre veien ved å ta den innover. Jeg begynte å bli lei av å bare sette håret opp i en dott for å få det bort fra varmen, så at denne falt ned og igjennom fingrene mine var bare fint. Selv syns jeg fletten er enkel å lage, samtidig som den er kledelig.

Og slik gjør du det:
1. Lag en fiskebeinsflette slik du ønsker den.
2. Ta tak nederst i fletten og begynn å rulle den oppover fra innsiden av fletten.
3. Fest så “dotten” med et par fliseklemmere.


 

Om du pleier å flette mye fra før så skal denne her være ganske enkel å sette opp. Om du likevel ønsker en flette, men ikke helt har teknikken inne, da har jeg bare et tips til deg: prøv flere ganger til du tilslutt får det til. Det er sånn jeg har lært å flette meg selv, og klarer jeg det, så klarer du det også!

Den følelsen når du har jobbet hardt for å formulere deg på best mulig vis. Du nærmer deg ferdig med innlegget og skal bare runde av med noen ord. Plutselig kommer du borti en knapp som skaper et stort sinne hos meg. Alle ord og alle bildene jeg hadde dandert opp forsvinner, og den eneste muligheten er å starte forfra. Da blir du sur da!

Men, hvor skal jeg starte? Jeg ble vel nærmest kastet ut i det hele etter en spontan tanke som dukket opp i familien. Men selv var jeg villig til å ta risken. Vi ble en liten jentegruppe på tur, i en alder fra fem til de unge tjueni. Jeg føler nå at motivasjonen for å bygge opp en hel tekst sånn som den var da den forsvant, er ikke noe jeg har lyst til å bruke tiden min på, så da får vi gå for kortversjonen.


 

Vi ble en liten gjeng som møttes med tursekkene våres og et stort smil. Nå var vi klare for å samle noen minner som vi kunne se tilbake på. Sammen ble vi enige om hvilken løype vi skulle gå, og for å slå litt på stortromma så gikk vi for Merkedammen rundt. Hallo, 4.5 km kan jo ikke være så ille?
 


 


 

Vi starte fra en sti hvor vi gikk videre langs vannet. En vei som kunne by på utfordringer. Vi gikk en god stund i vannkanten, før vi klarte å forville oss oppover mot en sti. Det å gå “utenfor” stien skapte litt problemer, små hindringer vi måtte igjennom for å komme oss fremover. En tung sekk på ryggen var det også, men det tenkte jeg ikke stort over. Frem skulle vi, og rundt skulle vi klare.
 


 


 

Men for å komme med litt informasjon om Merkedammen, så er dette et stort vann som ligger i Aulielvvassdraget i Re kommune her i Vestfold. Med mine ord kan jeg si at dette er et veldig fint sted, så om du har lyst til å ta med deg familie eller venner – eller begge deler, så er dette et sted dere burde ta turen. Mange fine stier å gå, og en flott tur for alle! 
 


 

I mål kom vi tilslutt på den 4,5 km løypen som vi gikk. Før vi startet så jeg på klokken, bare for moroskyld finne ut av hvor lang tid vi brukte rundt. Med “bare” to og en halv time fra start til til mål, så var ikke dette så verst. Leste faktisk på nettet etterpå at de som hadde testet løypen, de brukte to timer og tjue minutter. Så med tiden vi klandret oss igjennom, så skal vi være ganske stolte! Kjenner det i hoftene i dag for å si det sånn.
 

Hvor mange skritt ble det? Hadde vært morsomt og hatt på seg en skritteller selv, men det hadde jeg dessverre ikke. Uansett – det ble ikke få skritt på denne turen for å si det sånn!

Det var en helt vanlig onsdag for min del, men for flere tusen var det pangstart på noe stort. Årets slottsfjellfestival er i gang for de festivalglade menneskene – og er jeg en av dem? Jeg er ikke kommet meg inn i festivalmiljøet enda, selv om det ser nokså hyggelig ut. Men enn så lenge er jeg ikke der.

Heldigvis holder jeg meg til ikke så langt unna fjellet, og dermed kan jeg høre sus av livet om vinden er så heldig å blåse i riktig retning. Men det jeg vet er at stemningen hadde blitt hundre ganger så bedre om jeg hadde hatt opplevelsen helt innpå. Må bare finne veien dit.

Men jeg kjenner mange andre som nyter musikken og hyggen med å være sammen med mange mennesker rundt seg. I går kveld var jeg nok en gang snill, så jeg kjørte en liten tur. Klokken var slagen over ti, og likevel ganske så lyst da det slår ut fra min side at jeg måtte se bak meg, et godt steinkast unna.

For fra det lille øyet kunne hun se at det befant seg et lite vesen bak oss, sånn rundt førti skritt ut på gressplenen. Og jammen var det sant det øyet så. Midt på gressplenen like ved et stort tre sitter det et piggsvin. Og vet du hva min første tanke var da vi så den? “Hvor er speilrefleksen?” Er det ikke typisk når du virkelig vil ha gode bilder, så har du kun det enslige kamera på mobilen tilgjengelig? Uansett, mobilbilder fikk duge, for det er jo ikke hver kveld man ser et piggsvin. Så vi tok et par “pigger” sammen da, når vi først var samlet.
 


 


 


 

Av en merkelig grunn begynner søvnmønsteret mitt å endre seg. Ja, det er ferie. Og ja, jeg sitter lengre opp for å få med meg mer sladder. Men at du skal komme og ødelegge etter bare noen timer syns jeg er litt små irriterende. 

Jeg kom meg riktig nok ikke i seng før nærmere ett i natt. Da orket jeg ikke å bruke mer energi på å holde meg våken, og jeg er heller ikke sånn festmenneske som sitter oppe til langt ut i nattetimene. Vil jo ikke snu døgnet helt rundt heller, for om  bare litt over to uker så melder jobben seg igjen.

Som dere ser så kunne jeg sitte ute og slikke litt sol i dag. Endelig var du her, etter flere dager med overskyet eller dager hvor det ikke har vært noe deilig å tilbringe tid ute. I hvert fall ikke i den situasjonen hvor man kunne lene seg godt tilbake i godstolen. Men i dag var godværet tilbake igjen, og det var godt å se. 

Lange tiden ble det ikke hvor jeg kunne nyte solen. Men litt er vel bedre enn ingenting? Når skyene stengte annenhver gang for den store lyskilden, så lot jeg meg heller arbeide litt, bare for å gjøre noe som var enda nyttigere. Ble litt rastløs av å ligge der helt stille også, når det skulle balansere seg så mye i mellom. 

Håper dagen deres har vært like fin, om ikke bedre. Kanskje har dere fått gjort unna noen planer eller gjøremål som dere hadde satt opp? Det fikk jeg i hvert fall. Og hva er planen deres videre for kvelden?