Denne skogen her. Det som igjen er årets sommerprosjekt, ikke at det er så mye sommer akkurat, hvor flere trær har fått møte et hardt slag mot bakken, og hvor det snart har blitt mer og mer brunt enn det er grønt.
Det er litt av en jobb selv med bare en liten håndsag og buesag, og man kan trygt si at det er fullt liv i veksten på det som spirer og gror der. Men det er ikke bare det grønne som lever akkurat sånn som det vil.
Flere ganger har det vært liv der som har vist seg frem. Liv som har vært synlig for at vi har kunnet se hva som befinner seg gjemt bak alle busker og trær. Og som det er nevnt tidligere så har det vært et større dyr som har trasket midt oppi blant alt buskrattet vi har.
Plutselig her i går kveld så sto dette rådyret her igjen. Jeg kunne ikke annet enn å dra frem speilrefleksen i håp om å rekke ut før den forsvant. Og med en ålende og forsiktig fart lett på tå så klarte jeg akkurat å gripe sjansen til å få synet av det på ganske nært hånd.
På kanten av hushjørnet sto jeg og lusket, og jeg fikk øynene deres mot meg og endte opp med et lite blikkontakt. Likevel løp det ikke avgårde, og den som bor her er ganske lite redd. Flere ganger har jeg kunnet stå ute og sett på den, mens den har sett meg.
Ganske søt der den sto i skråningen og koste seg med gress, blader og annet godt. Hadde det vært opp til meg så skulle jeg latt dem komme i store flokker og spist, for de svære trærne, busskasser og annet ugress kunne de fint fått av meg med glede. Så slipper jeg å ha så stor hagejobb foran meg.
De er noen fine og flotte dyr, og veldig koselig når dem stikker turen innom og lusker litt i hagen her. De er her ofte, så håper de viser seg igjen flere ganger mens jeg får timene til å gå når jeg er hjemme.
