Det hele startet med at det så ut til å bli en grå morgen, i hvert fall en liten smule av et grått filter på en fin vårdag. Jeg hadde nesten akkurat våknet etter nattens timer, fått ordnet meg og var på vei for å fikse maten.
Noen brødskiver i labben og inn på kjøkkenet for å ordne resten, som da var planen, ble planen plutselig snudd da jeg i full fart måtte skynde meg ned trappene og inn på rommet for å røske til meg noe som jeg måtte ha med meg ut.
Dette kunne jeg bare ikke gå glipp av! Det skal sies at våren er fin i seg selv når den først trekker frem de gode dagene. Men at dagen skulle starte på denne måten – det måtte bare dokumenteres.
Speilrefleksen var det jeg dro med meg, og deretter sto jeg plutselig ute i den lille skogen klokken syv om morgen. Men hva var det som var så viktig å få knipset?
Det første som slo meg da jeg tittet ut av vinduet og så dette, det var rett og slett at jeg nærmest fikk hakeslep. Ikke at det hele var et sjokk eller nedtur, men kun fordi det hele var så vakkert og fantastisk, og ja, alt på en gang.
For hvor ofte er det man opplever soloppganger om morgen? Er man tidlig oppe nok så får man med seg mange av dem. Men i morges var det noe ekstra spesielt med den. Den var sterk, mye sterkere enn vanlig.
Fargene var mye skarpere og selve solen følte jeg nesten lyste på sitt meste, selv om jeg visste at den ikke gjorde det. Men det hele var så magisk at jeg ikke kunne la dette bare gå videre uten at bilder ble tatt. Det eneste jeg skulle ønske med disse bildene, det var at landskapet rundt var mye finere.
Er det flere som opplevde denne soloppgangen, eller lå du fortsatt og snorket deg langt inne i de fineste og spennende drømmene? Med en så flott morgen så skal de sies at det ble en fin dag på jobb, og da jeg endelig kom hjem i ettermiddag, det var da jeg kjente hvor sliten jeg egentlig var. Så nå kan jeg endelig senke skuldrene, lene meg godt tilbake og bare nyte en helg som jeg har foran meg.