En ny uke er i gang, flere tråder står på spill, klokken er stilt og jeg er absolutt ikke klar for tiden fremover. For hvem er det egentlig som liker mørket? Før klokkeviserne ble dratt tilbake, så begynte dagene å bli mørkere. Men nå, nå kommer kveldene enda tidligere.
Jeg er nok ikke alene om å bli påvirket av at tiden endres, men skal sies at jeg kjente litt på det i løpet av dagens “pangstart” på uken. Nå som kvelden er kommet kjennes kroppen litt tung, men det er vel et av de tegnene man kan få av en sånn klokkestilling.
Med mørket som fra tidligere kom snikende, så har den nå kommet som en kanonkule når ettermiddagen kommer og man har kommet seg hjem fra en endt arbeidsdag. Nå er det jo mørkt allerede ved femtiden, og man kan knapt ense tiden det tar fra det akkurat er lyst til det er helt svart ute.
Det går med andre ord veldig fort, og hva er ikke da bedre enn å lyse litt opp det triste mørket. Ofte om kveldene den siste tiden har jeg latt de små lampene gi lys, og levende lys har blitt tent. Og det er noe magisk med dette samspillet mellom mørket og tente lys og dempende lamper.
Det kalles høst, enn så lenge. Og sånn som naturen er ute nå så håper jeg det kan holde seg sånn så lenge som mulig. Kan gjerne være sånn ut året, og aller helst gjennom hele vinteren. For er det noe jeg ikke er glad i, så er det snø og kulde. Jeg fikk opp et minne her i dag, og for to år tilbake så var det rim på bakken. Det er jeg i hvert fall ikke klar for nå.