Igjen så lar kroppen vekke seg på egenhånd. Ikke bare kort tid før den må ta seg til live, men en hel halvtime tidligere enn nødvendig. For min del gjør ikke akkurat det noe, men man kjenner likevel litt på det når morgen ikke blir sånn man hadde planlagt og natten blir litt kortere.
Men så er det ikke alltid man klarer å planlegge alt til enhver tid. Og det vi har planlagt og sett for oss kan også endre seg og gå en helt annen vei. Det er ikke ofte jeg syter eller klager høyt, men jeg er litt sliten. Jeg kan innrømme det.
Vi står på dag ut og dag inn, og noen gangen kan sånt legges ekstra merke til. Jeg kan fint gjøre det samme over flere dager, og plutselig kan det komme en akkurat lik dag, men som kan føles litt annerledes.
Er det lov å si at man er lei? Er det lov å si at man er sliten? Sliten av alt det ekstra man tenker på? Det kan føles litt mye til tider.
Nå har jeg ingen konkret forklaring på hva det egentlig er som utsetter sånn som jeg kan føle det. Men jeg vet godt at jeg har vært igjennom det samme flere ganger før, og jeg vet at flere har kjent på det samme. Og ikke minst går sånne tider som dette over.
Vi er bare mennesker midt opp i alt sammen. Vi går igjennom det samme hver eneste dag, men kan ha ulike oppfatninger av det vi kan se foran oss og oppleve selv. Jeg vet ikke helt konkret hvor jeg vil med dette, men jeg vet at vi alle kan føle på en følelse av å være litt ekstra sliten til tider.
Og noen ganger hender det at man ikke har svar på hvorfor man er det. Og sånn er det med alt rundt oss. Vi kan ikke ha noen konkret svar på alt, og vi er ikke skapt for å vite alt heller. Men det jeg vet er at tankene spinner, uansett om man prøver å sette dem på vent eller kaste dem unna.
Akkurat i kveld lot disse tankene danse en ekstra svingom på parketten, men jeg har det bra. Alt er fint. Bare tenker litt mye på alt og ingenting, og selv ikke jeg vet alt hva jeg tenker på.
Om det er disse virusene som herjer som lar skuldrene kjennes tyngre ut, eller om det er noe helt annet, det har jeg ingen god forklaring på for øyeblikket. Mest sannsynlig litt av begge deler, og kanskje mer enn man selv vet også for den saks skyld. Igjen, vi må huske at vi bare er mennesker, og man går igjennom alt, kan kjenne på alt og kan føle alt.
Om det er noe store fornufter av en sammenheng av alle disse ordene som faller ned hos meg, det er jeg heller ikke helt sikker på. Men kjente at det var godt å la fingrene galoppere over tastene, og bare la tankene løpe litt løpsk.
Vi må ikke glemme å stå sammen. Uansett hva det måtte være. Alt er fortsatt fint i mitt lille bildet, men vi kjenner alle til den lille utblåsningen man trenger en sjelden gang. Ikke alltid man vet hva det kan skyldes, eller hva det kan komme av. Man er bare litt ekstra sliten, og det er det viktig at man lytter til.