Er det noe jeg virkelig ikke liker, så er det å være hjemme når man kunne vært på jobb. Siden samfunnet er så strengt som det er rundt disse “hoppedanserne” av alle virusene, så måtte man rett og slett få kastet inn håndkle. Så sånn ble starten på uken – første dag i ventekarantene, andre dag på jobb og neste dag måtte sykdom på seg selv meldes. Og jeg som aldri er syk.
Jeg kunne fint klart å jobbe med den formen av en liten forkjølelse jeg nå har fått innabords. Men siden vi er i den koronatiden vi er i så må man tenke litt annerledes. Mye smitte er gått til angrep flere steder rundt omkring, og byen her er ikke utenfor. Flere testes, mer smitte renner inn og strengere tak må bli lagt til.
Under hele denne pandemien som har surret rundt oss, så har jeg unngått å se testsenteret her i byen. Det har ikke en gang vært besøkt. Ikke før i dag. Siden jeg jobber med så mange mennesker som jeg gjør, hvor både barnehager og skoler blant annet er steder hvor mye smitte rammes, så måtte time bestilles siden formen min er som den ble.
Morgentimene gikk, og en hurtigtest ble satt opp. Jeg vet ikke om man skal se på det som bra eller dårlig, men nå har også jeg vært innom testingen. I mine tanker trodde jeg at viruset ikke hadde truffet meg. Men siden det er stor oppblomstring av koronautbrudd der jeg blant annet jobber, så ville jeg utelukke dette.
Testtimen fikk jeg satt opp. Time til den aller første testingen, og jeg skulle nå både se og føle hvordan dette foregikk. Selv hadde jeg vel ikke så store forventninger til det ene eller andre, og plutselig sto jeg der i testkøen blant flere andre som skulle det samme.
En dame kledd i hvit drakt og ansiktsskjerm hentet meg ut av køen da det ble min tur. Bare noen skritt bortover i rommet ble jeg satt på en stol, bak et forheng. Der ventet enda en som var kledd i både drakt og ansiktsskjerm, og redskapene ble tatt frem.
Nå skulle det skje. Nå skulle jeg gjøre det som mange andre før meg har gjort, og som andre har gjort flere ganger. Og der satt jeg, på min første testing som jeg ikke hadde forventet verken det ene eller andre, bare for at jeg skulle gjøre det enkelt og behagelig for meg selv.
Så kom den ene pinnen. Nesen ble dyttet frem og rett før pinnen skulle gjøre sitt så jeg for meg at tårene skulle renne. For man vet jo hvordan det føles av å få noe stappet lenger opp enn man hadde trodd. Men overraskende nok gikk det smertefritt. Kilte kanskje litt, men ingen reaksjoner ble satt i gang hos meg. Jeg kunne fint tatt flere sånn testpinner i nesen etter hverandre. Og pinnen i halsen gikk rett ned og opp igjen – smertefritt det også.
Det skal vel sies at jeg hadde sett for meg at det skulle være litt verre enn det jeg trodde på forhånd. Og i noen sammenhenger er det fint å tenke litt over grensen enn det egentlig er. Og på bare noen få sekunder var alt gjort, og så kunne jeg dra.
Hjemover dro jeg mens flere andre testet seg etter meg. Og så var det å vente på svar, hvor man forberedte seg på at svaret skulle komme i løpet av kvelden eller morgendagen. Nå skulle man bruke de neste timene på akkurat det man ville, og for å få resten av dagen til å gå. Ville jeg få svar i kveld, eller ville testresultatet dukke opp i morgen en gang?
Og før jeg nærmest hadde rukket å tenke så plinget det et varsel. Det var bare kort tid før det knapt hadde gått en halvtime, og der satt jeg med svaret foran meg. Hvordan hadde denne koronatesten slått ut? Var jeg frisk, selv om formen ikke er helt i hundre?
Resultat – ikke påvist. Jammen godt å utelukke det i hvert fall, og at det bare er en lett forkjølelse som har valgt å komme på besøk. Nå er det bare å kvitte seg med rennende og sår nese, og så er det andre ting som man må fokusere på fremover. Tankene går rundt, men samtidig som de står stille.
