HODET HAR TENKT LITT FOR MYE

Du blir anbefalt, nærmest bedt om å holde avstand fra de rundt deg når man er sammen med andre. Holde avstand for å unngå at smitte sprer seg, og at du selv skal få smitte i mot deg. Du skal helst omgås med færrest mennesker som mulig, og den der en meteren har vi hatt lenge mellom oss, men nå har de også kommet ut med at to meteren bør være lur å tre i kraft.

Hvordan skal det gå til slutt når vi nå må holde oss så mye unna hverandre, på lang avstand, helst? Jeg forstår godt at det skal være med på å forebygge dette her viruset til å kunne minske. Men å være en av dem som omgås med barn så mye som man gjør i en jobb som dette i en barnehage, hvordan skal det da være mulig å holde avstand til så små barn?

Det går fint å trekke seg unna der barna er, samtidig som man er tilstede. Det går fint an å få med seg hva som foregår, samt å vise trygghet, kjærlighet og omsorg ved å holde avstand. Men hvordan vil barna se på deg til slutt når du egentlig skal være den som skyver deg litt unna når dem komme til deg?

Hvis vi ikke viser at vi har store åpne armer nok til slutt, vil barna miste den tryggheten og den støtten dem trenger? Det er en vanskelig balanse og holde syns jeg, og man ender fort med å havne i “glemmeboken” ved å klemme og vise kjærlighet til de små litt ekstra – fordi dem trenger det. Vi er da mye nærmere enn både en- og to meter.

Ja, vi kan snakke mye rundt om dette, men det er nærmest umulig og forholde seg til det i det fulle og hele hvis man skal følge avstandsreglene til punkt og prikke. Vi er dem, som jobber med barn, som er mest utsatte for å få smitten til å spre seg. Både barnehager og skoler er mest utsatt, og det kan vi se når det kommer til de høye smittetallene og hvor alle oppslagene om karantenene både på den ene og andre barnehagene og skolene har blitt skrevet om. Og ikke minst alle de andre som blir rammet og som ikke blir nevnt.

Hvordan skal dette nå gå når vi ser at det er stigende bølge på vei? Som har blusset opp fra vinterferien var her for mange, og at det ikke har sunket tilbake. Det har bare økt de siste ukene. Men ser vi en nedgang nå som vaksinene har blitt satt i gang?

Vi er nødt til å gjøre noe. Vi må ta et tak. Ikke bare noen, men alle. Det aller beste hadde vært og hatt en nedstengning sånn som vi startet denne pandemien med. Et skikkelig skippertak hvor vi hjalp hverandre alle sammen. Men så ser jeg også ulemper av en slik nedstengning kan gjøre også.

Det er ikke lett, verken det ene eller andre syns jeg. Tusen tanker spinner rundt hver eneste dag. Man står på så godt man kan fra start til slutt, og noen ganger skulle man så sårt ønske at energien var enda mer der for deg sånn at man orket bare litt til.

Dette er like vanskelig for alle, og vi er alle lei av å ha det sånn. Men vi vet ikke hvor lenge vi må holde på som vi gjør for å få en slutt på alle tiltakene som i dag må holdes. Fremtiden er på en måte halvveis usikker, og et helt klart svar har nok ingen av oss før vi kommer dit og finner ut av det. Selv kan man komme med flere påstander om hva man tror og hva man har regnet seg frem til – men man kan aldri være helt sikker.

De siste ukene så tror jeg hodet har tenkt litt for mye, og energien har vært litt lavere. Jeg har rett og slett følt at det har vært litt mye både av det ene og det andre. Så litt tanker trengtes og luftes, så ser jeg frem til ekstra langfri nå når helgen er rett rundt hjørnet. Bare holde ut en dag til med arbeid nå, så kan man senke skuldrene, lade litt opp og finne seg ny energi.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg