Jeg var langt inne i drømmeland da morgenklokken plutselig kimet til etter at jeg en times tid tidligere hadde våknet av en lyd. Det skjer oftere enn før at jeg glipper litt på øynene sånn en stund før jeg må stå opp, men ellers sover jeg gjennom hele natten.
Det er vel ingen hemmelighet at det hadde vært litt deilig å bli liggende i sengen litt lenger på morgenen i dag. Men da jeg kom på hvilken dag det var, og at det nå kun er en dag igjen med hardt arbeid, så gikk alt plutselig ganske fort.
Og så fort gikk det at jeg plutselig måtte slenge meg på sykkelen, og deretter tråkke avgårde til arbeidsstedet for å få enda mer glede av å være sammen med så fantastiske mennesker – både store og små.
Men det var da jeg kom ut at jeg oppdaget hva som var foran meg. For da jeg var fullt fokusert på å finne frem nødvendig utstyr for å komme meg avgårde halvveis i mørket, så løftet jeg blikket opp og så hva morgen hadde spredd utover. Himmelen besto av et vakkert syn av soloppgangen.
Tenke seg til at noe så vakkert skulle krasje midt opp i tiden der jeg måtte tråkke meg fremover, og hvor jeg ikke hadde sjansen til og la verden stoppe opp for å nyte det vakre jeg så.
I dag slo nemlig soloppgangen til, og jeg hadde så lyst til å slenge kamera rundt halsen for å komme meg opp til en av høyeste toppene med den utrolige utsikten. Men jeg hadde noen som ventet på meg, og igjen fikk jeg en fin dag på jobb.
Timene gikk, jobbdagen måtte avsluttes, og godt var det at ettermiddagen ble som den ble. Dagen startet med rosa himmel, og den ble også avsluttet med de samme fargene. Jeg hadde akkurat rukket å komme meg hjem da himmelen ble blåst opp i magiske toner og fantastiske kontraster.
Tenk om både morgener og kvelder besto av flere sånne dager, hvor himmelen ble blusset opp av noe som gjorde deg ekstra glad. For det er noe med den rosa himmelen som skaper en varm tone innvendig – i hvert fall hos meg.