Har du noen gang hatt den gleden av å sove lenge og stå opp til et helt tomt hus? Jeg kan ikke huske sist det skjedde, og endelig hadde jeg mulighet til det. Og hva er det som skjer? Plutselig ligger man og vrir seg og får ikke sove mer, og jeg hadde håpet at tiden viste litt mer.
Øyelokkene ble halvveis åpne før dem spratt opp. Det var ingen sjanse i å bli liggende lenger og satse på mer søvn, så da var det bare å starte dagen. Helt stille hadde jeg det rundt meg, men kroppen hadde fått nok.
Ti over syv. Det var det klokken viste, og i går var man oppe en time tidligere da det ble en tidlig tur på morgen for å levere av gårde noen jenter som skulle på tur med fergen. Men jeg klager ikke, så lenge jeg får sovet godt og er uthvilt når man våkner.
Men da jeg la hodet på puten i går kveld så hadde jeg et veldig stort ønske om å våkne opp til fint vær og strålende sol. Det så ikke ut til å bli det, og skyene svevde over byen. Og det var ikke stort å se til denne solen med det første så det ut som. Men, det er jo lov å håpe at sommeren kommer tilbake, og at man blir litt mer glad av været når man plutselig nå så at solen viste seg enda mer.
Når morgen ble en liten nedtur på været, så var det et annet syn som vekket interessen. Et lite morgenbesøk hadde steppet opp, og det var ikke bare jeg som hadde startet dagen tidlig. For se på dette flotte paret her som nøt frokosten sin ute i fred og ro.
Det søte radarparet som holder til her i skogkanten. Jeg skulle ha temmet dem til å spise opp alle små og større skogkratt som jeg har så lyst til å få bort. Så hadde jeg sluppet å tråkke rundt opp i alle de nedfelte trærne for å få ned alt det andre.
