Langt borte i det fjerne der jeg dundret flere mil inne i en helt annen verden som var langt ifra virkeligheten, så slo plutselig alarmen til mitt i en tid som som jeg gjerne skulle ønske oppsto senere. Natten gikk fort, og fristelsen var stor for å blunke et par ganger for så å fortsette drømmene videre.
Men morgenlyset skimte inn gjennom vinduene som var gjemt bak gardinene. Det var ikke annet å gjøre enn å starte dagen og komme seg opp, slenge på seg noen filler som man dro ut av skapet og deretter fikk unna det resterende av de små gjøremålene før arbeidsdagen skulle starte.
Med litt friskere pust i fjeset og halvtrege skritt som fikk meg fremover labbet jeg ut på denne terrassen for å finne ut og orientere meg om dagens temperaturer jeg kunne møte på. Til tross for at noen grå skyer som svevde over meg, så bikket blikket raskt bort på noe helt annet.
Midt i bakken bak en liten busk som bare gikk noen centimeter opp fra underlaget, sto dette dyret her og speidet utover utsikten den hadde. Blikkene møtte hverandre, og før jeg visste ordet av det pilte jeg inn for å finne det første som slo ned i tankene der og da. Speilrefleksen. Jeg måtte få tatt noen bilder av morgengjesten som entret naturen.
Og sannelig sto rådyret der og stirret mot meg da jeg kom tilbake på den korte tiden jeg sprang for harde livet. Noen bilder ble knipset av gjesten, før jeg plutselig oppdager noe mer. Det var ikke bare den ene som vandret rundt i skogen. Blikket vandret videre for å finne ut hvor lyden kom fra. Og plutselig oppdager jeg minst to til av dem.
De andre speiderne våget ikke å vise seg når de var på besøk halv syv på morgen i dag, uten den ene her som skulle markere at det fortsatt var liv i skogen og at de vandret rundt. Og det blir nok ikke siste gangen rådyrene lager små scener her i hagen.
