Det er vel ingen som har klart å unngå og få med seg alle sakene og tekstene som har blitt skrevet om i de store mediene om den situasjonen både vi og hele verden står midt oppi. Hver eneste dag hopper det frem både en, to og flere overskrifter i de kjente nettavisene og rundt om på nettet om hendelser som skjer i dette viruset som har tatt oss med storm.
Nå har det jo også dukket opp flere varianter etter koronaviruset kom, og det ser ikke helt ut til at dette vil ta slutt med det første. Om ikke mange dager er det gått et helt år siden landet stengte ned, og et sterkt og alvorlig rødt lys lyste mot oss. Den gangen var alt nytt, og vi var nødt til å ta hånd om og bli kjent med det som surret rundt oss.
Før vinterferien ble det blant annet satt lyset mot å feriere og reise andre steder enn i sitt nærmeste miljø. Mange har nok tatt turer som har vært litt for langt, for etter ferien blåste tallene opp i skyene. Smitten spredde seg fort, og det gjør den fortsatt. Flere smittetilfeller rammes mange plasser, og det har vi også fått se her.
Nå er Norge rødt igjen! Heldigvis ikke stengt helt ned, men flere steder og plasser i samfunnet har blitt nødt til å sette kroken på døra for en liten periode nå i første omgang. Og flere bedrifter, som her barnehager og skoler, er blitt satt i å jobbe på rødt nivå. Enda en runde med strammere linjer som må følges, og det var ikke dette jeg helt hadde sett for meg nå.
Eller, jeg kom jo til å skjønne at det var sånn det ville bli fra nå. Det er bare det at jeg føler at jeg ikke har nok energi og ork til det, selv om de røde tiltakene virker lettere denne gangen enn for et år siden. Jeg drømmer ofte om å komme tilbake til normalen. Kunne slippe alt det ekstra arbeidet, kjenne skuldrene slappe helt av og ikke minst å føle seg friere. For med alle de retningsreglene og tiltakene man må følge det krevet sitt.
Tenk om det var mulig å hoppe over et helt år tilbake i tid. Kunne slippe unna denne pandemien og viruset som sprer seg som pesten og heller prøvd å unngå det hele. Vi kunne reist og opplevd å skape nye minner. Minner kan man for så vidt skape, det er bare begrenset muligheter til å spre seg langt utover.
Det skal sies at jeg har blitt vant til den nye og uheldige hverdagen vi har fått kjenne på og er i alle sammen det siste året. Men jeg er lei. Lei av å tenke på alt man må passe på. Lei av alle de begrensningene vi har har, istedenfor å kunne se alle mulighetene. Mange tanker flyr i spinn, og det er ikke like lett å sortere dem alle til en hver tid.
Vi er nå tilbake der vi var på samme tid i mars i fjor, og nå må vi alle kunne jobbe sammen og være like strenge om vi skal klare og komme tilbake til normalen som vi en gang hadde stor glede av. Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta, men jeg vet det vil ta tid. Det er nok bare å smøre seg med tålmodighet og være med på dugnaden. Smitten må i hvert fall stoppes, uansett hva som må gjøres.
