Du vet når mønsteret du er inne i plutselig ramler ut og det blir helt feil? Litt sånn var det da kroppen plutselig bestemte seg for å stå opp før alarmen skulle gi lyd fra seg, igjen. Det har blitt noen av disse morningene i det siste. I dag hadde ikke klokketallene rukket å vise 05:30 en gang før man var lys våken.
Og når jeg tenker på det i ettertid så måtte det finnes en baktanke og ulempe med at morgenfuglen pustet meg i nakken allerede da. Jeg visste hva jeg så da jeg la meg kvelden før, og var ikke spesielt fornøyd med det som ramlet ned.
Det var jo ikke dette jeg ville våkne til, og hadde håpet at snøværet som valgte å melde seg sånn midt i uken skulle forsvinne i løpet av timene jeg var langt inne i drømmeland. Istedenfor hadde det kommet mye mer. I mine øyne alt for mye til at jeg ville like det. Et sånt alt for tynt lag på bakken, hvor man nærmest må ha forstørrelsesglass for å se, det hadde jeg gått med på. Men sånn som det ble i dag kunne jeg fint klart meg uten.
Og ikke minst var det sånn snø som var ordentlig våt og god. Eller, god var den ikke. Men stort kunne jeg ikke gjøre, så sykkelen ble funnet frem, man tråkket av gårde lenge før jeg hadde trengt om bakkene var bare for snø, og jeg var ekstra tidlig på jobb fordi jeg hadde satt av dobbel så lang tid som jeg ellers pleier. Det gikk visst fortere å komme seg frem enn jeg hadde tenkt.
Men sånn som jeg alltid er – det er bedre å være for tidlig ute enn å komme for sent. Men i dag var det litt i overkant av grenseland syns jeg. Heldigvis gikk det fint, og man kom seg gjennom denne dagen også, til tros for at man er litt misfornøyd med dette været.
Så mens noen foretrekker hvite landskaper, så er jeg veldig fornøyd nå i ettermiddag da nedbøren har gått over til regn. Aller helst ville jeg hatt den solfylte kulen av en sol inn i bildet. Men akkurat nå kan det yre ned som bare det frem til i morgen tidlig å håpe at asfalten er godt synlig. Jeg trenger skikkelige vårtegn nå kjenner jeg.
