OMSORG OG KJÆRLIGHET TIL ET DYR

Så satt vi her igjen da, en fredagskveld hvor man kan senke skuldrene nok en gang helt ned og klappe seg litt ekstra på dem for en god uke som nå er gjennomført. For husk, du er fortsatt god nok akkurat sånn som du er.

Men hvordan skal jeg egentlig beskrive denne dagen? Så lenge det ikke regner når jeg er på jobb så er jeg som oftest ganske fornøyd. Og en sånn dag var det i dag. Kunne vært litt varmere når dagen ble tilbrakt ute på formiddagen, så man slapp å gå i en stor og varm jakke. Men alt for å holde seg varm når man er en av de største frysepinnene jeg er.

Med kaldt blod i kroppen så søkte jeg mest mulig sol på de flekkene vi har på jobben. For på formiddagen så er det ofte en god del skygge, og så kommer ikke solen sterkere frem før på ettermiddagen. Greit det, og jeg må si det ble noen fine og koselige timer før midt på dagen kom.

Med en barnegruppe jeg har hatt stor glede av hele uken, så må jeg si det ble en koselig slutt på jobbeuken da det ble fokus på å finne levende skatter. Jeg ser nemlig at hos noen barn så er det en stor glede for dem å grave. De gjør det fordi dem like det, men det å finne det lille ekstra gjennom aktiviteten er spennende.

Gjennom gravingen dukket det opp noen marker og sånne herlige tusenbein. For meg syns jeg det er like artig å være med på handlingen rundt det å finne dyr, for jeg er generelt glad i småkryp blant annet. Og det har jeg alltid vært helt siden jeg gikk i barnehage selv.

Det å ha en jobb hvor man kan dra frem den barnslige siden og det å være litt barn selv er noe jeg liker ganske godt. For er det et sted man kan være barnslig uten å være flau over det, så er det i en barnehage, og ikke minst sammen med andre barn.

Men gravingen fortsatte. Og like ivrige barn var det å se. Under deres aktivitet prøvde jeg å være litt aktiv i det dem drev med, engasjere meg å finne mer ut av barneleken. Det dukket opp flere småkryp blant spader og barnehender som gravde i jorden, og det ble stor stas når de små så noe som beveget seg i jordmassen.

Og så kommer vi til denne marihønen som dukker opp fra en vei vi ikke kunne se. Vi sitter sammen der i solen da et barn plutselig oppdager en marihøne på meg. Midt på jakken min satte den seg, og vi kunne ikke la den fly videre med det første og tok derfor forsiktig tak rundt den og plasserte den i en bøtte.

En bøtte ble funnet og noen blader ble puttet oppi sammen med den lille marihønen. Her var det ikke noe tvil, den skulle nærmest behandles som om den hadde en krone på seg. Føltes i hvert fall litt ut som det, for bøtten med den liggende oppi ble til og med på huska, opp i treet og under bordet. Ja, over alt.

Den ble til og med oss inn, for den kunne jo ikke være ute alene. Det så ut som barnet hadde lagt sin kjærlighet til marihønen, og den ble tatt godt hånd om innendørs også. Midt på bordet fikk den plass, mens barnet funderte og var nysgjerrig på den.

Litt senere ble det funnet frem en bil. Denne bilen skulle ikke kjøres på bilbanen eller andre plasser i rommet. Vet du hvordan dette kjøretøyet ble brukt? Jo, nå skal jeg fortelle. Her skulle ikke det lille krypet gå glipp av noe, så i dag fikk den seg sin aller første kjøretur i en liten blå bil. For bare se på dette her.

Kan du se marihønen som pludrer litt med både bremsen og gassen?

Når du ser og tenker nærmere på det – er det ikke fantastisk? Her viser et barn stor omsorg og kjærlighet til et dyr, og tar virkelig vare på den. Men i et sekund litt senere så forsvant plutselig den lille karen avgårde, og det ble en liten nedtur da marihønen var mistet av syne.

Overgangen fra å vise hvor mye et barn kunne bry seg om et så lite insekt, til at insektet ble borte innendørs gikk ganske greit. Jeg kunne ikke se noe tegn til tristhet eller nedtur. Det var på en måte sånn som bare kunne skje.

Leken i rommet forsatte, og jeg tror ikke tanken helt var tilstede der lenger. En liten stund gikk, vi kom oss gjennom en lesestund av noen bøker og annen lek ble utført. Og så, noe vi minst ventet oss så dukket marihønen opp igjen, på en helt annen plass enn der den ble mistet ut av syne.

Og vet du hva? Nå ble den tatt ekstra godt vare på. Godt å varmt lå den i en barnehånd for nå måtte den ikke forsvinne igjen, for den skulle nemlig være med barnet hjem etter barnehagen. Og jammen ble den det også.

Sånne øyeblikk og stunder gjør et hjerte ekstra varmt, og når man kan avslutte en fredag på den måten så kan man ta helg med god samvittighet å vite at alt ble bra.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg