Kvelden har kommet. Igjen. En fin og flott lørdag har det vært. Mye har blitt gjort. Handlerunden ble unnagjort på formiddagen, og det var lite folk i butikken på denne tiden. Deilig å slippe lange køer, og la store deler av dagen gå bort til det. Men hjemme var det noe som ventet på meg.

Vaskedagen! Både stue og kjøkkenet ble rent. Støvete gulv fikk skinne igjen. Overflater ble renset for smuler, bøss og andre bakterieorganismer. Ja, til og med de grisete skuff- og skapflatene fikk se dagens lys. For æsj, de var møkkete. Å vaske er kjedelig for mange. Også for meg. Men når man først får funnet frem både vaskebøtte og skureklut og musikken suser på et viss volum i bakgrunnen, ja da er det helt topp. Og det går så fort når alt går som det skal. 

Litt besøk har vi også hatt i dag. Familiebesøk. Og byen fikk besøk av to jenter. Lillesøster og jeg tok oss en tur. Hadde noen småærener jeg måtte ordne. Og jammen ble det litt handlings som ikke sto på lista. Litt nye innkjøp på klær. Og sko. Jeg har aldri vært begeistret for hvitt. I hvert fall ikke på bukser eller sko. Men i handleposen min ble det med et par helt hvite sko. Deilig å gå i var de også. Litt mer hverdagssko.

Ellers har det vært en stille og rolig kveld. Prøvd å sette meg ned med litt oppgaveskriving. Men har virkelig ikke motivasjon til denne type oppgaven. Det er jo egentlig en enkel oppgave hvis man graver seg langt nok ned i for å skjønne. Men ordene stopper opp til å få satt sammen en forståelig tekst.

Så jeg droppet rett og slett oppgaveskrivingen. Må bare forberede meg på at det blir enda mer jobbing mot slutten! 
Har vært en liten snartur på Revetal i kveld. Lillebror fant plutselig ut at han skulle være hos fetteren sin. Så da ble jeg sittende der en liten stund før jeg fant ut at jeg måtte hjem. Det var jo håndball på tv i kveld. Larvik skulle spille mot FTC-Rail Cargo. Vi fikk med oss første omgang og litt av andre, før vi slo over til hver gang vi møtes for litt underholdning. Av det jeg fikk se var det en gjevn kamp, men Larvik slo til og vant.

Dette har faktisk vært en dag hvor det har skjedd litt. Så nå er det litt pleie av seg selv. Bare meg, slappe av og ta det med ro og nyte stillheten. Ansiktmaske er smurt ut, levende lys er tent og musikken spiller i mine ører. Bare å nyte, for snart er denne helgen en fortid, og hverdagen er her før jeg kan si hottentott. 
 

Jeg prøver meg å komme litt nærmere på temaet, og kanskje bli litt klokere på tankegangen…

Hva er en konflikt? Og hvordan skal en håndtere konflikter?
For å forklare en konflikt kan vi si at det oppstår et sammenstøt – eller en uoverstemmelse som det så fint heter på fagspråket. For barn og unges utvikling av selvforståelse og identitet, kan konflikter være viktige, og i deres miljø kan dette skape vekst og fremgang.

Når en konflikt blir møtt på en god måte, kan det virke utviklende på de som er i konflikten. Det kan handle om at du enten er en del av konflikten, eller at du må forholde deg til en indirekte måte i konflikter som andre har. Men hvordan håndtere en konflikt på best mulig måte?

Jo, det er det vi skal finne litt ut om nå. Klarer du på best mulig måte å være åpen og ærlig om det som har skjedd i forkant av det store utbruddet, blir det ofte lettere å håndtere hva man skal gjøre for å løse det hele. Det kan friste for mange å si en helt annen versjon som ikke stemmer med det som har skjedd, fordi man selv er redd av ulike grunner. 

Selv vet jeg at det ikke er lett, hvor jeg selv har vært i situasjoner hvor jeg har vært redd for hva som kom til å skje hvis noe gikk galt. Om andre ble sinna. Om jeg skulle bli kjeftet huden full. Men hvorfor skal det være sånn at man blir redd for å forklare seg? Redd for å fortelle sannheten i det som har oppstått? Det å fantasere opp noe helt annet er ikke med på å løse problemet. I hvert fall ikke det å skylde på andre.

“Konflikter oppstår ofte når et menneske i møte med et annet menneske viser sin ærlighet og sårbarhet uten å bli møtt.” 
Knud Løgstrup

 

Dersom vi ikke ser på den andre, blir vi gjerne opplevd som uinteressert.
 

På jobben, i barnehagen hvor det er mange barn, oppstår det ulike grader med uenigheter blant de små. Noen barn er flinke til å håndtere om hvordan de skal finne ut av problemene som har oppstått selv. Mens andre ganger må voksne gripe inn i handlingene. 
For å løse en konflikt med barn snakker vi ofte med dem mens de ser en annen vei. Men hvorfor vil ikke barnet se på deg hvis det er en ulempe eller noe dumt som har skjedd? Noen barn er sånn.

Er barnet redd? Redd for det som skjedde? Eller kanskje redd for ikke å vite hva som egentlig skjedde – at det barnet gjorde var dumt, men skjønte det ikke helt selv? Kommer jeg til å få huden full av negative ord på min sjel? Kanskje usikkerheten trekker seg frem? Det er mange spørsmål vi kan gruble og lure på.

I slike situasjoner hvor du vil snakke med barn/barnet, er det viktig med øyenkontakt. Jeg har ofte sett, eller i hvert fall lagt merke til at barn som blir tatt ut til siden av en voksen når det oppstår konflikter i grupper, at de ikke vil ha øyenkontakt. Og det er dette som er en viktig del av kommunikasjonen. Det å ha øyenkontakt. Se i hverandres blikk for å komme til bunns i hendelsen, og en løsning, ved å holde blikket. Gjør eller klarer man det, har man lettere for å forstå hverandre. Og ikke minst komme til en forklaring som kan føre til en konklusjon på en mulig løsning. Men husk – det å komme ned på barns nivå og høyde er også viktig når det kommer til konflikthåndtering!
 

Du er høyere enn barna, og med høyden kan du virke skremmende og det å ha mye makt. Kom deg derfor ned på deres nivå.
 

Det å snakke til et menneske med ryggen til, er som å snakke til en person som ikke forstår hva du sier. Eller å snakke til veggen. Det jeg vil frem til er at en kan få med seg noen enkeltord, men ikke forstå helt det som blir sagt. Så, når du skal løse konflikter med andre, det kan også være vanlig hverdagssamtaler, er blikkontakt en viktig del av kommunikasjonen og språket vårt. Et blikk sier mer enn tusen ord. Blikk sårer og blikk trøster. Blikket er et sterkt kommunikasjonsmiddel.


 

Et selvbilde. Hva er det? Er det et bilde av et bilde? Hva menes med det? 
Med selvbilde menes det om hvordan vi ser på oss selv – vår egen oppfatning. Hvordan vurderer vi oss selv? Vi kan rett og slett si de inntrykkene og tankene et menneske har om seg selv.

Vi kan se på oss selv både på godt og vondt. Selvbildet utvikles gjennom hele oppveksten vår. Har du tenkt på det? Og det påvirkes av tilbakemeldinger vi får fra andre, og på den væremåten vi er.

Men hva følger med et positivt selvbilde? 
Går det rette veien, gir dette en trygghet og en selvtillit. Med en positiv oppfatning av oss selv kan vi i bunn tåle veldig mye. Vi kan tåle motgang og kritikk bedre hvis selvbildet i utgangspunktet ikke er dårlig. Og du kan jo se for deg hvordan vi hadde sett på oss selv om tryggheten og selvtilliten ikke var til stedet.

Hvordan vi vurderer oss selv er en del av hvordan speilbildet vårt er. Vi har våre vurderinger med oss selv – våre kvaliteter og egenskaper, og hvordan vi ser på oss selv som et verdifullt menneske.

Noen grunnleggende trekk i selvbildet finnes det, og disse trekkene blir dannet tidlig i barndommen. Mennesker som er knyttet til oss, og andre vi møter som barn, er med på å gi oss selv en oppfatning av hvem vi er. På de ulike arenaene du er, miljøstedene du henger – det er med på å forme deg. Samt de vennene du har rundt deg. Familie. Arbeidskolleger. Ja, de menneskene som er knyttet sammen med deg og alle de andre menneskene du omgås med. 

Vi kan si at selvbildet er en stor grad av et resultat på hvordan andre mennesker møter oss. Hvordan vi møter dem. I tillegg har vi noen reaksjoner som er med på å styrke selvbildet. Reaksjoner som er positive – oppmerksomhet og kjærlighet.

For å forme sitt eget selvbilde på våres egen måte, kan man gjøre så godt en kan. Å akseptere at vi er gode nok. 

Det var faktisk en dag for ikke så lenge siden. En dag hvor jeg fikk øynene opp for et barn som hadde et skjult talent. Jeg hadde et helt annet syn på denne ungen fra før. Et syn som fortalte meg at denne personen var et ganske så kjekt barn på sine måter, med ganske mye energi. 

I min hverdag er jeg ikke sammen med dette barnet slik som jeg er med de på min avdeling. Men et kjennskap, det hadde jeg. 

Jeg husker ikke helt hva som skjedde i forkanten eller i etterkanten av denne episoden. Jeg husker bare at det var et fantastisk øyeblikk som jeg sitter igjen med. Et øyeblikk jeg ønsker å se mer til – hvis jeg er så heldig. Jeg klarte ikke gjøre noe. Eller, jeg ville ikke gjøre noe for å ødelegge dette øyeblikket. Jeg gjorde absolutt ingenting før den lille scenen var ferdig.

Dette barnet satt og lekte med noen små figurer, og det så kanskje litt ut som om barnet var litt i sin egen verden. Disse figurene var jo helt nye for barnet, på en plass i sin egen barnehage. 

Blant alle de figurene barnet hadde foran seg ble det plukket ut ett av dem. Puttet den på fingeren. Brukte den som en liten fingerdukke. Plutselig hører jeg en stemme. Ikke hvilken som helst stemme. Kunne det være en sangstemme? Jeg lytter. Hvor kommer den fra? Jeg ser bort på barnet, og der sitter barnet i sin egen lille herlige verden.

Jeg hørte litt ekstra etter. Det er ikke bare noen ukjente lyder og toner som kommer ut fra den lille munnen. Det var en kjent melodi. Og en kjent sang. Men en sang som jeg hører lite fra de små. Og det var på et språk jeg sjelden hører i barnehagen. Hva var egentlig dette for noe?

Ørene mine blir spisset på sitt videste. Full åpning på hørselsapparatet. Jeg vil finne ut mer om hva dette barnet egentlig holder på med i leken sin. Jeg sniker meg litt nærmere, og jammen finner jeg ut av hva som skjuler seg bak intimsonen til barnet. Jeg hører sangen av "Tommelfinger hvor er du?". Men norsk tekst var det ikke. Det var engelsk. Sitter der i leken sin og synger på engelsk.

Jeg sitter der og blir helt fascinert av 3-åringen. Ja, hver alder har sin sjarm. Og med riktig bevegelser til sangen.
"Så flink du er!", sier jeg. Etter at jeg sa det var den lille minikonserten over. Men tenk på det da. Så liten. Sitter der og synger. På engelsk. Og det var ikke en eneste sur tone. Bare nydelig barnesang!

Ny uke og nye muligheter er det noen som sier. Et lite pust i ansiktet og så var denne helgen over. Og ikke for å snakke om dagene – vi er allerede halvveis i måneden! Er det noen som vet hvor pauseknappen er? I verste fall hvor tilbakeknotten for å spole et lite eller to milepæler tilbake?

Jeg ble vekket av de fantastiske fæle tonene av en lyd til morgen i dag. Noe som jeg blir hver dag. Jeg er så glad i lyden at jeg lar den plinge på meg hele tre ganger før jeg endelig spretter opp av senga. Det sies at alle gode ting er tre. Og i dette tilfelle stemmer det godt. Jeg åler meg sakte ut av senga, får på meg klærne jeg dagen i forveien har lagt frem, går stille og rolig for å få meg noe mat og for å lage matpakke. Og jeg har akkurat satt av nok tid på morgen til å slappe av bare en liten stund før jeg slenger på meg utstyret for å gå avgårde til jobb.

Stille og rolig ute på veiene går jeg den faste strekningen jeg alltid tar. Kan nesten gå i mine egne fotspor fra dagen før. Og tar alltid den samme veien til arbeid. En gang i blant kan jeg være skikkelig lei av veien. Andre ganger går jeg der i mine helt egne tanker, er langt borte utenfor verden – og der går jeg. Plutselig var jeg på jobb.

Starten av dagen var nokså rolig, samtidig som det var barnesus rundt. Jeg fant roen hos noen gutter som satt og bygde lego. Og jeg hang meg på i byggingen. Vet ikke helt hva vi gikk for å bygge, for der satt jeg stort sett i min egen lille boble. En boble som hvisket til meg at jeg var trøtt og sliten. Heldigvis var det ikke bare meg som var litt slapp i uttrykket. Men sånn er det når mandagen kommer. Vi er ekstra slitne etter helgen – uansett om det har skjedd mye eller lite.

Etter at jeg fikk plassert meg på bare en avdeling, har jeg virkelig funnet roen i den ene enden. Har mye mer fokus og kontakt på de barna jeg jobber med, og føler jeg har funnet min rolle i gruppen. Jeg er ikke den mest høylytte av oss. Men noen må jo være den stille og rolige voksen som får til å holde roen nede. Ikke misforstå, mine kollegaer er noen superflinke mennesker!
Men nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg er flink til det. Men i de stundene barna sitter sammen meg og gjør en aktivitet, er det alltid behagelig å være sammen med dem. 

I det siste har det vært ganske populært å lage egne puslespill. Det hele startet med det lille mesterverket jeg kom med på jobb. Jeg hadde rett og slett laget et slags puslespill. For å lage dette trengte jeg bare litt papp og et bilde. Siden vi har en søt liten bamse av en lemur i fokus på avdelingen, fant jeg noen lemurer. Vi er også opptatt av regnskog, så et puslespill med en rødøyd trefrosk er også et av bildene barna kan sette sammen. 

Siden jeg først er inne på det kan jeg jo fortelle fremgangsmåten av et slikt spill. Kanskje andre som jobber i barnehage kan nappe opp idéen og bringe den videre. Du trenger som sagt papp og et bilde. Bildet limes på pappen, og deretter klippes den i biter. I mitt tilfelle har jeg laget remser ut av det. Da idéen kom opp for at jeg ville lage dette, var tankene mine om at dette skulle være for de minste på storavdelingen. Jeg tok det med på jobb. Og hvem var det som først syns dette var morsomt? Jo, de eldste barna. Følte jeg traff midt i blinken i barnegrupper der for å si det sånn.

Etter mitt lille innspill av en ny aktivitet, har dette spredd seg til noe litt større. De eldste ble plutselig veldig opptatt av puslespill. Og vi gikk sammen til produksjon – på barnas utvidelse av idéen. I steden for at jeg skulle sitte å lage hundreogørten spill alene, lot jeg barna lage sitt eget. De fikk papir, papp, tegnesaker, saks og lim. Tegnet sine puslespill som de festet papp bakpå (for at spillet skal holde seg lenger), for så å klippe ut sine helt egne biter. Og her har det vært alt fra store til bittesmå puslebiter. Og det som er mest morsomt å se er at barna syns idéen din var så fengende. Har vært noen produksjoner av puslespill de siste ukene for å si det sånn. 

Jeg har også latt meg inspirere litt videre på idéer. Plutselig slo det en tanke meg av noe jeg gjorde på ungdomsskolen. Vi tegnet hendene våre, for så å pynte de. Gjøre de livlige for å si det på den måten. Så nå har jeg lært barna en ny måte å tegne på. De får selv lov å tegne rundt hendene sine, og så tegner vi ansikter på dem og masse hår. Artig å kunne ta med ting en har lært på skolen for mange år siden, for så å gjøre det samme eller å bygge videre på det. Barna har gleden av å gjøre noe nytt en gang i blant. Og det merker jeg hos meg selv også. Litt annen variasjon av en barnehagedag er viktig. Og det beste av alt er å se at aktiviteten slå til!

 

Du sitter her i din egen lille boble. Litt stresset og frustrert på om ordene kommer riktig ut. Du ser gjennom spørsmålene i oppgaven. Ser om du har fått med deg det viktigste for at oppgaven skal bli forstått riktig. Men når du leser gjennom teksten kan du stoppe litt opp, lure på om du har havnet litt utenfor inngjerdingen – kanskje dratt det litt langt. Fått med litt mer enn det oppgaven spør om, men likevel få et bilde opp om at dette ser greit ut. Men en ting er sikkert, og det er at praksis er en fordel når det kommer til skriving. Samt at det er mye lettere å ta teori inn i praksis, enn å ta praksis inn i teorien. 

Hadde jeg visst for 6 år siden hvilken vei jeg ville gå, hadde jeg sluppet unna disse oppgavene nå! Men å sitte med en god del praksis når oppgavene skrives, er også en fordel.

Jeg har lyst til å hjelpe barna på veien, forme en fin hverdag og kunne se gleden deres i øynene når vi er sammen. Kunne løfte de små kroppene oppover stigen, møte noen hinder på veien, samtidig å lykkes når både de selv og vi sammen når målet!

Det handler om å være en god rollemodell, se barns behov og det å ta tak når det først gjelder. Husk at de små ser opp til deg. Både ser og studerer alt det du gjør for å bli like god som deg. Du har mange små og herlige øyner som beundrer deg, og vil lære av deg. Du er deres stjerne!


 

Jeg har lite motivasjon og energi om dagen kjenner jeg. Tiden går og dagene flyr avgårde. Denne ungdomsoppgaven ligger langt nede, og jeg har virkelig ikke lyst til å jobbe med den. Merker at det er vanskelig å komme i gang, og hvordan skal jeg egentlig planlegge for ungdommene på denne fritidsklubben? I hodet har jeg et lite opplegg som kan passe disse unge menneskene. Men så er det det å få det skrevet ned på papiret. Det er der det låser seg litt.

Nå har jeg rigget meg til på arbeidsplassen min. Bøkene er slått opp, notatene er funnet frem og oppgaven står oppe på skjermen. Bare et par få linjer er skrevet ned, men de få linjene er langt i fra nok. Hadde jeg selv jobbet med ungdom, hadde jeg satt meg mer inn i situasjonen til aldersgruppen. Og det merker jeg på den andre storoppgaven jeg holder på med. Skriver om mitt eget yrke som en arbeidsperson i barnehage. Men hvorfor skal det ikke være like lett å skrive om ungdommen – selv om en ikke har jobbet med dem?

Mens jeg nå håper å få litt inspirasjon til å komme i gang, lar jeg musikken stå på i bakgrunnen. Lar melodiene og tekster suse gjennom ørene, så får jeg håpe det hjelper meg på veien i skrivingen. Og jeg kan vel ikke legge skjul på at jeg gleder meg til å være ferdig med oppgaven?! Planlegging er egentlig ganske kjedelig på denne type oppgave. Og ikke noe motiverende er det heller. Men det skal vel kanskje ikke eksamen være for oss heller? Ikke vet jeg. Får bare pine meg gjennom skrivingen å gjøre mitt beste. Bedre får jeg ikke gjort.
 


 


 

Og igjen var det å sette seg ned for å fortsette. Teorien som har blitt pugget den siste uken, kan jeg nå legge til siden. Kunnskapen jeg fikk inn med alt av lesingen og noteringen fikk jeg skrevet på den store totimers testen i dag. Jeg liker virkelig ikke slike tester, eller prøver som det så fint heter. Selve ordet skremmer meg – akkurat sånn som det er med eksamens-ordet. Det virker så skummelt. 

Jeg fikk vridd både de store og små hjernecellene, og pennen skrev så blekket sprutet. Alle oppgavene fikk et svar, og mye av det skal være riktig – håper jeg. Forebygging av smitte er nokså lett, men likevel så vanskelig med alle de flotte ordene temaet har. Nå er det bare å vente på svar og en karakter. 

Nå som prøven er gjennomført og den store yrkesoppgaven snart er ferdig, kan jeg endelig sette meg ned å begynne på en ny oppgave. Skal jeg virkelig ikke få fred fra oppgaveskriving? Nå skal det sies at jeg ikke har hatt så mange oppgaver før jul og til nå. Men oppgavene som har vært levert ut har nokså store temaer. Oppgaver jeg har skrevet har vært alt fra fem til elleve sider, og de sidene skrives ikke akkurat av seg selv. Og mye tid går bort til skolejobbing. 

Før helgen fikk jeg utlevert en ny oppgave. Jeg hadde akkurat levert inn den tidligere oppgaven, og fikk utdelt en ny en uke senere. Siden helgen ble brukt til lesing, har jeg ikke fått satt meg ned og startet på den før nå. Oppgaven handler om ungdom og fritidsklubber, hvor vi skal lage en plan for fritidsklubb for ungdom. Jeg må si jeg ikke akkurat har veldig lyst til å sette meg ned å jobbe med denne teksten. Liker meg best på barnehagetemaet. 

Men oppgaven må gjøres, og bare om noen få uker må den være ferdig og leveres inn til vurdering. Selv om jeg bare går i to klasser med hvert sitt fag – som igjen har tre fagtemaer under der igjen, er det virkelig mye å gjøre. Og for i det hele tatt få noe ned på papirene om fritidsklubboppgaven, er det bare å sette seg ned å lese, skrive noen ord og få frem en plan. Dette er en tverrfaglig oppgave om ungdom, som igjen vil si at kanskje kommer på eksamen. I hvert fall slike type oppgaver. 

For knappe to uker siden ble planoppgaven for barnehageaktivitet levert. Plutselig dukket det opp et varsel hos meg i dag. Det var svar og karakter som ventet for å bli sett. Jeg åpnet oppgaven, leste igjennom kommentarene før jeg nederst i teksten fant karakteren. Jeg kan røpe med å si at jeg er fornøyd med 4'rn som jeg fikk. Alt over tre, så er jeg fornøyd. Men på denne oppgaven følte at jeg gjorde skikkelig dårlig, og så for meg en mye dårligere karakter. Men fornøyd, det er jeg i hvert fall. Jeg gjør bare mitt beste, og må i det minste være fornøyd med det!

Er det ikke det ene, så er det det andre. Hvilken ende skal jeg starte? Hva skal jeg prioritere først? Ikke nok med at det ble utlevert en ny oppgave i går, men atpåtil holder jeg på med denne rolleoppgaven min, samtidig som det er en del lesing som skal gjøres også. 

Akkurat nå, i dette øyeblikket kjenner jeg at jeg gleder meg utrolig mye til å være ferdig med disse studiene. Ikke misforstå, jeg syns det er utrolig moro å lære noe nytt som jeg kan henge praksisen min på. Men det er denne tiden vi skal lære det på. Hvorfor fungerer ikke hjernen som en ferdig harddisk hvor alt ligger? Hvorfor må man drive og legge inn alt på denne disken? 


 

I dag har jeg lagt bort oppgavene litt, og leser på litt teori i stede for å sette sammen min egen tekst. Litt variasjon må det jo være i læringen, for vi kan lære på så mange forskjellige måter. Lesetemaet er "forebygging av smitte". Dette er et tema en kjenner seg igjen, for det angår oss mennesker. I praksis skal dette være ganske lett. Men når det kommer til teori er det så mange forskjellige ord og begreper som man ikke bruker til vanlig. Det er slike ord og uttrykk som bare er der.

For å lære seg disse ordene og begrepene, så må det leses. Hos meg må jeg som oftest tvinge frem teorilesingens verktøy. Jeg liker bedre å jobbe med oppgaver hvor jeg kan bruke boka litt mindre. Bruke mine egne erfaringer og sammenligne med relevant stoff som jeg finner rundt på nettet – for så å gjøre det om til mitt eget. Men akkurat nå er det boka som er det eneste verktøyet som kan brukes. Og det å lese rett fra boka kan være nokså kjedelig noen ganger. Og denne gangen er nå. Men jobbes i eller utenfor boka, det må gjøres uansett.


 

Du har garantert vært borte i enten å ha blitt stilt spørsmålet til, eller å ha stilt spørsmålet til noen andre. "Hvordan har du det?" Jeg pleier å høre dette mest av kolleger, for det er jobben som er mitt sted hvor jeg er mest sosial og er blant folk. Er ikke sånn at jeg hører det hver dag, men en gang i blant. Og ingenting er bedre enn å bli spurt om det.

Det er hyggelig å få et slikt spørsmål. I hvert fall for meg som ikke er stort sosialt utenom. Men det er en egen liten boble for seg selv. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, varmer det inne i meg. Det er så godt å vite at jeg blir sett. At jeg har noen rundt meg som er opptatt av at jeg skal ha det bra. Det er så godt å vite at jeg har gode mennesker rundt meg. Selv om det er få. 

Men når jeg får slike spørsmål – og sånn er det kanskje for de fleste, så svarer jeg at det går bra. Jeg har det bra. Jeg viser alltid en utstråling som tyder på at jeg har det fint. Men har jeg egentlig det? 
Ofte kan jeg høre rundt meg at andre spør hverandre om det samme. Hvordan har du det? De fleste er ofte positive med å svare at de har det bra, eller at det går fint med dem. Men hvordan går det egentlig med oss?

Nå kan jeg for så vidt bare snakke for meg selv. Med mine egne ord og tanker. Jeg blir spurt hvordan jeg har det, og det svaret de ofte får, eller alltid får tilbake, er det at det går bra med meg. 
Det kan hende jeg har en dårlig dag en gang i mellom. Og det kan alle ha. Jeg kan være litt utafor, og kanskje ha litt mindre gode tanker. Altså dårlige tanker. Har jeg en slik dag når andre mennesker spør hvordan det går, svarer jeg allikevel at jeg har det bra. Men hvorfor gjør jeg det? Regner med at jeg ikke er alene om dette, og at andre kan pynte litt på sannheten. Men hvorfor gjør vi det?

Hva er jeg redd for? Hva er vi redd for? Hadde jeg klart å fortelle hvordan jeg egentlig følte meg, hvilke tanker jeg hadde… Ja, da hadde jeg hatt mange ting å snakke om. For på mitt hjertet har jeg masse. Men foran meg er det en vegg. En vegg som stenger disse ordene for å komme ut til verden. Er jeg, og vi, redd for å såre andre? Såre andre med at vi selv ikke har det like bra alltid. Hvorfor skal det være så vanskelig å åpne seg på vidt gap? Åpne det store tunge rommet å få alle de store tankene ut. Forventer vi oss mellom at vi alltid skal ha det bra? Og hvorfor er vi ikke flinkere til å være mer ærlig?