En lang og fin søndag, og plutselig sitter jeg her i kveld og lurer på hvor denne dagen har blitt av. Å våkne opp sent på formiddagen var ganske deilig, og det var ingen annen grunn at det skyldes at jeg var i seng seint i natt.
Jeg så for meg enda en dag hvor jeg bare kunne ligge og late meg. Været var ikke så veldig fint her i dag. Eller, det var strålende sol, men med litt vind orket jeg ikke å ligge ute sånn som jeg hadde tenkt. Det har derfor vært en stille og rolig dag, helt frem til tante og kusinen min kom på besøk.
Med en liten tursekk på ryggen og kamera rundt halsen, kunne vi nå reise avgårde til skogen. Essoskogen på Slagentangen her i Tønsberg fikk besøk av oss, og det var ikke bare vi som hadde tenkt den samme tanken. Vi møtte på flere mennesker, men ikke allverdens heller.
Vi fikk oss i hvert fall en tur ut, og søndagen fikk fart på seg. Ettersom det ble knipset mange bilder, tenkte jeg å sette meg ned med dette etter jobb i morgen, og så skal dere få se minner som vi skapte. Men akkurat nå har jeg ikke lyst til å sette meg ned å redigere, for kroppen og hodet er sliten.
Nå er det bare å lade opp til en ny uke med jobb – den nest siste uken. Hvor har denne måneden blitt av? Den kom jo nettopp. I en rasende fart suser den, og det blir bare færre og færre dager igjen med de fantastiske barna.
Håper dere har hatt en flott helg, og kost dere masse. Det har jeg, selv om jeg skulle ønske at den ikke gikk så fort. Kanskje har dere gjort noe spennende i helgen? I så fall får dere nyte resten av kvelden.
Her var det ingen tvil om hva man skulle gjøre da man våknet uthvilt og klar for en ny dag. For å være helt ærlig ble jeg ganske sliten da vi returnerte hjem fra tur i går. Jeg kjente det godt da vi kjørte buss tilbake til barnehagen. Hadde jeg da ligget i min egen seng så hadde jeg sovnet på flekken. Men ble kanskje litt rart om jeg skulle duppe av midt på jobb, selv om det hadde vært ganske deilig.
Solen skinte gjennom vinduet da jeg glippet til med øynene. Det var endelig lørdag, og jeg hadde hele dagen foran meg. Derfor hoppet jeg rett i bikinien og la meg rett ut i solstolen for å slikke litt farge. Kunne i hvert fall håpe at jeg fikk det i dag.
Sommerdagen skulle nytes, og varmen var balsam for sjelen der jeg lå i min helt egen verden. Ligge der og late seg, gjøre ingenting og bare være for seg selv. Sånn egentid er viktig. Nå i kveld har jeg allerede fått med meg en håndballkamp med kvinnene, samt fått vasket litt. Videre nå blir det enda en ny kamp med herrene, så nå er kvelden reddet.
Den siste tiden har jeg merket at interessen for håndballen har dabbet litt av. Det har ikke vært noe viktig for meg å få med meg disse kampene som har ruller over tv-skjermen. Men i dag er jeg på banen igjen – i hvert fall litt mer interessert enn det jeg har vært. Håper dere har hatt en flott sommerdag, så ønsker jeg dere en fantastisk lørdagskveld!
Da gårsdagen gikk bort til farting, orket jeg ikke tanken av å sette sammen et eneste ord. Det var tross alt tønsbergdagen, og jeg fikk meg en liten tur til byen. Mange mennesker hadde tenkt akkurat samme tanke som meg, men jeg kom meg igjennom med noen kjøp. Dette tenkte jeg å vise dere i en senere anledning.
Men over til noe helt annet. Endelig var dagen kommet hvor det var tid for årets tur. En sommeravslutsningstur hvor hele barnehagen, store og små, skulle reise sammen og bare kose seg. Vi var på samme tur i fjor, så jeg visste hva som ventet meg.
Denne turen var planlagt at vi skulle dra på i forrige uke, men ettersom denne dagen var det meldt, og det kom mye regn, ble det derfor utsatt til i dag. Og glad er jeg for det, selv om jeg trodde det kom til å bli avlyst enda en gang.
Men i det ene øyeblikket hadde jeg mine følelser. Klokken var fem om morgen og lyset hadde begynt å vise seg. Ute skurret mørket av skyer, og plutselig hørte jeg lyden av små drypp. Og det stoppet ikke. Flere dråper med regn strømmet til.
Fra dagen før visste jeg at det kom til å bli tur uansett om solen hadde skinnet eller om regnet høljet ned. Det hadde bare ikke blitt like kult å reise på tur om det plasket ned. I det jeg tilfeldigvis våknet kun en times tid før jeg skulle opp, var min første og spontane tanke av reaksjon hvor jeg tenkte bare – NEI!
Jeg husker det så godt, selv tolv timer senere. Men det finnes ikke dårlig være, bare dårlige klær. Og det er sant, selv om kanskje det ikke er like koselig om solen og varmen ikke er der. Men om jeg får si det selv, så ble faktisk denne dagen kjempefin selv om regnbuksene og gummistøvlene var på.
Utsatt for våte inneklær var det ingen fare for, og turen til Buggegården ble like vellykket i år som det den ble i fjor. Jeg kan si at jeg har kost meg. Gått rundt med alle de flotte barna på et fantastisk fint og barnevennelig sted. Det er virkelig en liten bondegård du burde dra til om du har barn. De kommer til å kose seg.
Både griser, kalver, sauer, høner og fugler – for ikke å snakke om alle de kaninene som bor der. Jeg var i himmelen da jeg var der i fjor, og jeg koste meg minst like mye i dag da jeg fikk se de små og søte kaninene. Jeg har jo kanin selv, men langt i fra så små som de har på denne gården. Men jeg husker godt da “lille” Pompel var så liten som de jeg fikk se i dag. Skulle ønske jeg hadde så små kaniner igjen.
Det var også helt ferske kaninunger der, gjemt godt under varmen i høyet.
Disse bildene er bare noen av dem som kommer til å representere årets sommer. Mitt store ønske er å ha fine dager og flotte sommerkvelder. En fantastisk sol som varmer og skikkelig sommerstemning. Et håp om at det vi har i vente blir bra.
For denne tiden er fin. Ja, rett og slett vakker i omgivelsene. Sent i går ettermiddag tok jeg meg noen ekstra skritt, bare for å se om jeg kunne få tatt noen fine bilder av noe jeg så litt lenger borte. Da jeg kom frem var ikke landskapet like fint sånn som jeg trodde, men kunne legge merke til noe annet som var rundt.
I hvert fall noen. Vi er heldig som har den naturen vi har, og alt som måtte bo der. I sommer håper jeg på å få knipset enda flere bilder av det vi har rundt oss, og kanskje komme nærmere på de små og spennende detaljene. Kunne fange noen blinkskudd, å få en skikkelig norsk sommer med blant annet uvær – både lyn og torden.
Dagene til ferie går jeg så smått rundt og teller ned. Det skal virkelig bli deilig med litt sammenhengende fri, men også veldig trist å forlate et så flott år og et fantastisk barnekull. Jeg håper virkelig jeg får komme tilbake til høsten, så det blir spennende å se hva som vil skje litt lenger frem i tid. Håper dere har hatt en flott dag, så må dere ha en fantastisk kveld videre!
Jeg blir like overrasket hver gang. Det var en fin og flott dag på jobb, og i dag var jeg så heldig å ha rappet til meg en seinvakt. Jeg har ingen problemer med å sitte igjen med barna når alle de andre rollemodellene har dratt, for det er like stille hver eneste gang.
Jeg har aldri hatt en seinvakt hvor det har vært mange barn igjen, og noen ganger lurer jeg litt på om det er en fugl eller flere som hvisker inn i ørene til foreldrene til barna. “I dag har Pernille seinvakt. Husk og hent barna tidlig!” Jeg skal jo ikke klage, for det blir jo litt mer roligere ettermiddager selv om det kan skje mye.
Fort hjem kom jeg, selv om jeg sluttet seint. Eller, halv fem er jo ikke så ille egentlig. I hvert fall ikke når farten hjem suser avgårde på sykkel. Vel hjemme hadde jeg akkurat fått landet litt før jeg fant ut at jeg ville ut å jobbe. For i går startet jeg et nytt prosjekt – hageprosjektet.
Vi bor rett ved en skog og har derfor en skråning som ligner på et ugress. Faktisk har jeg gått i flere år og ønsket meg en enda finere hage, og det å gjøre noe med skråningen har kanskje mye å si. Det er jo verdt et forsøk. Derfor fant jeg frem et veldig kjekt redskap av en maskin med navn kantklipper.
Navnet i seg selv sier jo at denne passer ypperlig til klipping av kanter. Mens faktisk passer den bra til å bli kvitt gresset i bakken. Denne bakken er faktisk mitt store mål for denne sommeren. Det er så høyt og utrolig stygt, så nå har jeg virkelig fått tatt tak i problemene.
Jeg fikk tatt et stort tak i går etter jobben, men måtte brått slutte da regnet hadde valset over en liten stund. Det ble ganske vått til slutt, og vanskelig å klippe. Derfor lot jeg meg jobbe videre da jeg kom hjem fra jobb i dag.
Maskinen ble koblet til, og i gang var jeg med å fortsette videre. Jeg var så klar for å ta i et skikkelig røsk til, sånn at jeg kanskje ble fortere ferdig. Kanskje om en ukes tid, eller til neste helg. Maskinen tok sine tak, men tråden røyk flere ganger. Bare denne tråden kunne vært litt sterkere og orket lenger.
Når jeg først kommer i gang med noe jeg syns er morsomt, så gir jeg meg ikke så lett. I arbeidet forsvinner tråden flere ganger, og flere ganger må jeg styre og ordne for å få denne på plass. Den maskinen er litt av et herk som jeg har kjøpt meg. Eller, den er ikke så ille, men skulle kanskje hatt noe sterkere til det bruke jeg er midt oppi nå.
Men plutselig skjer det noe. Tråden kuttes igjen, og det er ikke bare tråden det går utover. Lokket spretter av sånn at alt faller ut av snellen som jeg har pustet og pest meg igjennom. Det største problemet som oppstår er vel at denne grusomme spiralen som gjør sin nytt av et eller annet forsvinner.
Jeg noterte meg kjapt på hvilket området jeg jobbet på, og la fra meg redskapet. Av en merkelig grunn satt jeg igjen med bare snella. Hvor var redskapet som denne skulle sitte på? Og hvor var spiralen? Jeg legger meg nesten på alle fire, på jakt etter det manglene utstyret. Roter i gresset, hvor det føles ut som jeg leter etter nålen i høyet.
Jeg merker at jeg blir amper og etter hvert føler meg rød i ansiktet. Hvorfor skulle dette skje, og midt oppi alt dette høye gresset? Jeg løftet desperat på gresset rundt området, men et spor av det som manglet var ikke å finne. Ikke en gang rullen som snella skal være på, og den er ganske stor i grunn.
Før jeg klarte å gå helt på veggen måtte jeg bare gi opp. Jeg hadde ikke kapasitet, selv om jeg gjerne skulle fortsatte med arbeidet som jeg så godt likte. For spenningen var når man så den store forskjellen, og kontrasten den fikk. Så nå sitter jeg her i kveld og er skikkelig irritert. Hva skal jeg nå jobbe med videre? Dette arbeidet lot meg koble helt ut og ta en skikkelig pause fra verden rundt meg.
Under “eksplosjonen” av alt som falt fra hverandre, var jeg så uheldig at jeg fikk et slag. Riktig nok ikke store skaden, men kan si det gjorde vondt. Og når du da får røde merker og sår av støtet, så sier det seg selv hvor hardt det var. Og det av bare et lokk og en liten kloss som dette.
Her har jeg mye å gjøre i sommer.
Denne dingsen var det som hoppet av og forsvant helt. Sporløst borte!
Slagmerkene gjorde nokså vondt, men overlevde heldigvis.
Merkelig nok ville fluene spise meg opp, og det kun på det ene beinet. Kanskje jeg var for søt?
Det ble en pangslutt på helgen, med en skikkelig sulamitt som markerte den store dagen til mamma. Det er ikke hver dag det blir så stor markering, og da jeg hadde vært og hentet mine foreldre i bursdag sent natt til i går så klarte vi ikke å vente. Eller, jeg klarte ikke å vente.
Klokken begynte vel å nærme seg tre den natten, og frem kom gavene. Bare noen timer før hadde jeg ordnet et slags bevis, hvor jeg hadde brukt mine grafiske kunnskaper som jeg lærte på skolen og fikk satt sammen en liten plakat av hva som var på vei til henne.
En pangstart på de neste femti kan du jo si at det ble, og et lite og enkelt kamera var noe hun ønsket seg. Et kamera som var litt enklere å drasse med seg enn den store speilrefleksen. Dette var en gave fra alle sammen, men jeg hadde ordnet noe mer. Noe som bare var fra meg, og som var helt spesielt.
For hva fikk mamma i gave? Hva var det jeg nå hadde stelt i stand? For det første hadde jeg ordnet stuen til en liten fest, og den store rosebuketten hun fikk med femti roser. Men hun fortjente noe mer enn det, og denne gaven hadde jeg hatt klar i tre måneder.
Du kan jo si at jeg har holdt på en stor hemmelighet i en lang tid, og det var mange ganger jeg bare hadde lyst til å si hva det var, å gi henne gaven. Men jeg måtte vente. Vente med å gi den til dagen endelig var der. Og litt ekstra stas måtte hun jo få.
Underveis, som vil si bare noen dager før selve dagen, så kom jeg på at jeg ville gjøre litt mer ut av det. Gaven var ikke så stor, og jeg ville gjøre den litt større. Dermed gikk jeg på leit hos Søstrene Grene, og etter frem og tilbake av hvilken bokstype jeg skulle velge og hva slags farge den skulle ha, så fikk jeg endelig bestemt meg til slutt.
Denne boksen passet ypperlig til min overraskelse, samtidig som jeg fikk plass til det jeg skulle ha ved siden av. Selve gaven valgte jeg å legge i en av skuffene, bare for å gjøre det litt ekstra spennende.
Nå kunne mamma endelig få det jeg hadde designet selv. Jeg hadde ingen anelser om hva jeg skulle gi til mamma, men så kom jeg over en nettside, MittNavneSmykke. I utgangspunktet var det smykke til meg selv jeg skulle handle, men hvorfor ikke gjøre seg ferdig med bursdagsgave samtidig? Så da fikk jeg slått to fluer i en smekk.
Nå kan jeg endelig slippe boblen løs og trenger ikke å holde på den store hemmeligheten. Føler jeg har vært litt hemmelighetsfull, og har bare villet gi det fra meg. Men med et sånt smykke som mamma nå har fått, er det ingen andre som har. Med mindre det er fire mennesker som heter akkurat det samme i flokken, og har valgt akkurat samme farge og form. Men jeg vet om ingen andre som har det, så da finnes det bare ett av mammas nåværende gave.
Da hele dagen gikk bort til forberedelser i går, var det dette jeg stelte i stand. Det er ikke hver dag man blir jubilant, og når mamma fyller det nye tjueni så måtte jeg gjøre noe ekstra ut av dagen. Jeg følte jeg gikk i beina på meg selv da jeg fartet frem og tilbake i går, og i dag spør jeg meg selv “hvor ble lørdagen av?”.
Ballonger ble kjøpt inn og pyntegjenstander ble med på kjøpet. Jeg hadde planene klare i hodet og femti roser ble handlet. Det er ikke ofte jeg gjør det, men når rosene kommer på over tre hundre kroner, så er det verdt det. Problemet var vel det å finne en ordentlig vase til rosene. Heldigvis fant jeg en ekstra fin vase som passet godt til mamma. Håper jeg.
Og i dag er dagen. Etter det jeg så for meg i hodet, så hadde jeg nokså flaks da jubilanten skulle ut av huset for kvelden. Dermed kunne jeg pynte opp stuen til fest og gjøre stas på jubilanten. Gave måtte mamma få også, og denne hadde jeg hatt klar i flere måneder.
Nå har bare noen timer av min dag gått, men jeg har lært meg såpass mye at jeg vet at de neste timene kommer til å gå fort. Når man sover helt til halv tolv så sier det seg selv at mye av dagen blir borte. Jeg er vel egentlig aldri glad i å sove så lenge som dette om morgen. Men når man ikke kom seg hjem før tre i natt og i seng en halv time senere, så ble nattesøvnen forskjøvet.
Men nå er ettermiddagen her, og jeg har vært i sving helt siden jeg sto opp. Jeg har slått til på bakefronten og har laget flere brett med boller. Både vanlige boller, kanersnurrer og boller med vaniljekrem. For når det er bursdag, så er det bursdag! Senere når jeg får tid og ro til å sette meg ned igjen, så kan jeg vise dere gaven mamma fikk av meg. Ønsker dere en fin dag videre!
Du skulle bare visst hvordan denne dagen har vært, for her har det ikke vært en helt vanlig lørdag. Jeg har følt at det har gått i ett helt siden jeg sto opp. Jeg begynte så smått og tenke ut planene for denne dagen da jeg la hodet ned på puten da jeg skulle legge meg i går.
Jeg har lyst til å skrive og gruble sammen med dere, men det er ikke noe tid til overs som jeg kan få til det. Ikke nå i hvert fall. Tidlig på ettermiddagen ble det mye farting, samt en bytur for å ordne noen greier. Etter dette har det blitt enda mer kjøring hvor jeg tok med meg søsknene mine oppover til familien for å slå av litt tid.
Hjem kom vi igjen i halv ni-tiden, og siden da har jeg ordnet og styret. Fått gjort unna dagens gjøremål, selv om jeg ikke ble helt fornøyd. Og resultater for det kan jeg vise dere litt senere. Nå må jeg gjøre det siste som står på listen, sånn at jeg ikke blir sittende oppe til langt på natt og jobbe. Håper dere har hatt en fin lørdag, så legger jeg ved dagens kjolekjøp fra Kappahl.
Det er noe med det å avslutte en dag på jobb. Barna har gått hjem og du kan stenge og dra du også. Tråkke pedalene fortere og fortere rundt bare for å komme hjem. Jeg setter alltid av mye mer tid til å komme meg til jobb, mens jeg bruker under halve tiden på hjemveien.
Men denne snuten stakk bare innom her i kveld for å ønske dere en riktig god helg. Ja, for nå er fredagen her og man kan endelig løsne på de trange buksene. Vite at uken nå er over for jobb og et par fridager står for tur.
Hva jeg skal gjøre i løpet av disse helgedagene får vi se. Noe må jeg gjøre, og et eller annet må jeg finne på. Men hva det blir – det er det bare å følge med på. Håper uken deres har vært fin, så må dere ha en kjempefin kveld!
Har du noen gang tenkt over hvor heldig du egentlig er? Uansett om du er fornøyd med den jobben du har, i hvilket som helst arbeid du gjør. Jeg opplever så mange sider ved og rundt barn at jeg nesten kunne skrevet bok. Men vet ikke om arbeidet rundt en bok hadde vært noe for meg. Får nok holde meg til mine egne ord som jeg kan dele med dere her.
Da vakten min var over og jeg suste hjemover, var det kun et spørsmål som gikk igjennom og rundt omkring i hodet. “Hva skal jeg skrive om i dag?” For det er faktisk sånn at jeg går rundt og tenker fra noen timer etter jeg har fått den tunge kroppen ut av sengen for så å starte dagen. Hva har jeg lyst til å skrive om? Hva kan jeg skrive om?
I utgangspunktet hadde jeg ikke snøring på hva eller hvordan jeg ville formulere meg. Vel hjemme fra en arbeidsdag som i dag kom jeg ikke stort lenger enn til første setning i dette innlegget før det stoppet helt opp. Kanskje dere også har hatt slike situasjoner? Du har en plan, men vet ikke helt hvordan du skal bygge den opp.
Heldigvis dukket det opp noen ord i dag også, men visste ikke helt hvordan jeg skulle skrive det. Og nå ser jeg at det har havnet ut på et helt annet tema enn det jeg hadde så smått på tungen.
Tilbake til den første setningen – hvor heldig er egentlig du? Har du noen gang tenkt på det? Jeg føler noen ganger et trykk som gjør meg sliten, hvor jeg tenker på alt annet enn noe som er hyggelig. Men akkurat nå er jeg så glad for at jeg er den jeg er. Glad for at jeg har alle de som er rundt meg. For ikke å snakke om barna.
Barna er et stort pluss. Det er akkurat sånn som det er med farger. På fargekartet finnes det utrolig mange ulike nyanser, og sånn er det med barn også. Ingen av dem er like, og aller er gode på hver sin måte. Hva skulle man egentlig gjort uten de fantastiske barna?
Ekstra glad blir jeg når jeg får oppleve fine øyeblikk, og det gjelder å gripe tak i dem man kan finne og få. Sånn som i dag for eksempel. Vi var ute da det plutselig kommer et barn og søker kontakt der jeg satt med solbrillene trøkket foran øynene. Han får dekket sine behov av blant annet trygghet, nærhet og kjærlighet – for det er viktig når man jobber med de små og yngre. Ja, forsovet trenger alle sammen det.
Noen ord ble vekslet før han satt helt stille og stirret. Jeg fulgte blikket, men det sto helt fast i samme retning mot meg. Var det noe som var bak meg? Var det noe som var rart som jeg ikke hadde sett? Det var nok ingen av de tankene som jeg tenkte, før jeg til slutt fikk med meg hva det var han egentlig ville.
Han speilet seg i brillene jeg hadde på meg. Kunne se seg selv om han bare skarpet synet til det han ville se. Nå vet jeg ikke hva han egentlig tenkte, men det hadde vært morsomt å vite der han sto og så inn i glassene på solbrillene jeg hadde på. Han strakte hånden mot og tok brillene. Jeg visste ikke hva han ville, men satt der bare for å observere og se hva som ville skje.
Brillene ble satt på hans eget hodet. Foran sine egne øyne og hengene på nesetippen. Om han var fascinert eller ei er jeg ikke riktig sikker på. Men at brillene ble likt, det er det ingen tvil om. Jeg satt der med solen mysende i mine egne øyner og lot barnet holdet på. Han var jo ganske kul, helt til han vippet brillene ned og blunket med det ene øyet.
Kanskje glansen i brillene skapte nysgjerrighet?
Jeg tok en sjanse. Lot brillene sitte på og rundt det yngre hodet, for hva ville skje om jeg tok de fra han med en gang? Jeg kunne jo ha gjort det, men vet ikke om stemningen hadde blitt like fin. Og det er jo de gode øyeblikkene jeg vil ha frem.
Bortover gikk vi videre, helt til han fant seg en plass av alle områder. En bitteliten flekk av litt gress var der han ville være, på et lite fjell eller en bit av større stein. Tror han følte seg litt stolt også, for smilet var bred om munnen. Den vesle kroppen la seg ned, med snuten opp mot himmelen og i retningen mot solen.
Ville han sole seg igjennom den lille solfliken som lyste gjennom trærne? Det så i hvert fall sånn ut, og jeg ville ikke ødelegge øyeblikket. Det var jo ikke noe vondt som kunne skje. Det som var et større problem var om jeg ville få solbrillene mine tilbake. Jeg så for meg at det kunne bli tårer og et trist ansikt, men koden av å “lure” seg ut av situasjoner, hvor han kunne låne dem i en senere anledning gjorde susen for at jeg fikk dem tilbake uten et lite rabalder.
Så husk – grip de små sjansene du kan få med barn. Sett et smil om munnen deres, og du får stort sett et smil å sette på deg selv også. Og det beste uttrykket jeg fikk i dag var når han dro solbrillene ned på nesetippen og blunket med det ene øyet. Du kan jo bare se det for deg, hvor skjønt det er når små barn gjør det.
