Jeg har kjent nå i det siste at det har sneket seg innpå. Følelsen på at noe er rett rundt hjørnet og du bare vet at det kommer igjen og igjen. Det ligger alltid der og murrer, men jeg kjenner ikke på det like mye bestandig. Noen dager går jeg helt fritt og aner fred og ingen fare, og jeg kan senke skuldrene.

Det søtsuget som treffer deg en gang i blant, eller kanskje et par ganger uka, det kan være ubeskrivelig. Det har hendt meg mange ganger at det er et eller annet jeg har lyst på, men ikke visst hva. Andre ganger har jeg hatt lyst på noe konkret som jeg kan putte i meg, og jeg har som regel gått til innkjøp for å dempe suget etter noe godt.

Men hva ender det med? En gang fikk jeg utrolig lyst på et spesielt potetgull for eksempel. Mine skritt trippet derfor bort til butikken, og der fant jeg noe som fristet smaksløkene mine – før jeg hadde rukket å tatt en bit. Jeg har også blitt fristet mot sjokoladehyllene i butikken, og har slengt med meg noen godt i handlekurven.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men hva skjer? Jo, det blir som oftest liggende noen dager, eller uker. For det som egentlig skjer er at fristelsen for å putte dette i seg forsvinner helt etter å ha kjøpt det. Det fordufter, og plutselig sitter jeg der med et lite lager av godsaker. Jeg vet jo at det er lov å kose seg litt ekstra noen ganger. Men når alt endrer seg og du ikke har lyst på det likevel, da er det ikke bestandig så lett.

I mine tanker her om dagen fikk jeg lyst på friske og gode jordbær. Enda en fristelse slo inn, og dermed var det bare en ting å gjøre – å reise til butikken for å kjøpe dette. Nå var jeg så klar for en liten dessert i kveld, og det første som møter meg når jeg komme inn er ferske frukt, grønnsaker og bær i de fleste fasonger.

Jeg stepper spent bort til den lille disken hvor sånne gode jordbær, bringebær og blåbær pleier å stå. I mitt tilfelle var det jordbærene jeg var ute etter. Du kjenner kanskje til dette “problemet” selv, hvor du får akutt lyst på noe og reiser avgårde for å handle. 

Jeg var så klar for å kose meg litt ekstra nå rett før ferien, men det endte med at jeg gikk skuffende ut igjen. Utsolgt var det for de friske og flotte bærene som jeg ville ha. Det eneste som sto igjen var to små enslige kurver, og bærene som var i dem var stygge og lite fristende å putte i seg.

Hva skulle jeg gjøre nå? Et eller annet ville jeg ha, men visste ikke hva. Tomhendt og uten jordbær kom jeg hjem. Var på vei til å grave meg ned av skuffelse, før jeg plutselig kom på at.. jeg har jo noe godt. For noen dager tidligere gikk jeg til innkjøp av noe som fristet da, og i samme tilfelle hvor jeg ikke fikk lyst på dette likevel.

Det er rart det der hvor mye du har lyst på noe, og plutselig så er det borte. Litt kos i dessertskålen ble det uansett i kveld. Gelé med vaniljesausen fra Piano var noe som slo nedpå i dag, etter at den har stått der helt for seg selv i kjøleskapet mitt. 

En god tirsdagskveld til dere alle flotte der ute! Å våkne opp til denne dagen visste jeg ikke på forhånd hvordan den kom til å bli. De tunge beina og den trøtte kroppen fikk jeg kastet utfor sengekanten når jeg i seneste laget måtte komme meg opp for å rekke jobb. Skulle gjerne blitt liggende noen timer kan du si, men et stykke arbeid ventet på meg.

Her i forrige uke, for akkurat syv dager siden for å være presis, så fikk jeg beskjed om at det var et brev på vei til min postkasse. Et brev som jeg gledet meg til å lese, og som jeg så frem til å få. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og i dag kom det. Da jeg kom hjem fra en fin dag med fantastiske barn, lå dette brevet og ventet på meg. Av spontan reaksjon begynte små nerver å spre seg, og jeg tvilte litt på om jeg ville lese det som sto inni. Hvordan var budskapet formulert? Hvem var avsenderen? Og hvorfor fikk jeg dette brevet nå?

Jeg begynte å gjøre meg noen tanker. Var dette svaret jeg hadde ventet lenge på, men ikke turte å lese? Hvordan virket avsenderen i brevet, og var det bare gode ord? Ikke visste jeg hva som ville stå, før jeg til slutt måtte åpne det opp. Med en spent og redd følelse begynte jeg å lese hvert eneste ord.
 

I min fortid har jeg prøvd å sende avgårde en søknad. Et svært dokument med mange papirer av ulike slag, i håp om at jeg kom igjennom. Jeg så for meg at dette var et langt skriv med flere sider, men da det viste seg at det var så smått som det var, fikk jeg melding om at jeg bare var godkjent – noe jeg visste fra før.

Med andre ord fikk jeg ikke det svaret jeg hadde ventet lenge på. Jeg rykket bare fremover i “køen”. At en så enkelt prosess skal være så lang, det kan jeg virkelig ikke skjønne. Jeg har hørt mye om at “det enkle er ofte det beste”, så hvorfor kan det ikke gjelde slike søknader også? At det skal være så mye styr for noe så “lite” hadde jeg ikke trodd.
 

Ikke har denne dagen bare gått fort, men den har også vært fylt med et eller annet hele tiden. Å sette seg ned å gjøre ingenting fikk jeg ikke gjort før nå, og godt var det å senke skuldrene skikkelig etter en ny dag og start på en spennende uke. Regner med at dagene frem til ferie blir stille og rolig. I hvert fall blir det ikke fullt kjør, og det skal bli deilig. 

Vel hjemme fra jobb får jeg kastet fra meg sakene mine før jeg byr meg selv ut på reise. Eller, det vil si at jeg måtte en liten tur til byen for å hamstre inn noe jeg trengte mere av. I helgen startet jeg på et lite prosjekt av en forandring jeg trengte. Nå er det snart ferdig, og jeg gleder meg sånn til å vise dere.

Men hva sier egentlig overskriften jeg har valgt for dagen? Trenger man en handyman? Det å hvile seg på en bestevenn som klarer alt, og får til alt, hadde vært deilig. Men i mitt tilfelle trenger jeg ikke en handyman som må yte til det store når jeg selv tar tak og klarer selv. En mann hadde jo vært kjekt å ha til alt annet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De siste timene har jeg vært opptatt med å gjøre noe stort. Noe som kommer til å bli skikkelig kult til den store festen som ikke er så mange dagene til. Jeg har ikke tenkt til å røpe akkurat hva det er, men moro blir det. Idéen har vi blitt inspirert av noen andre, og jeg kan jo røpe at det ikke blir like fint som der jeg har hentet det fra. Men en ting er i hvert fall sikkert – det kommer til å bli bra likevel. Vi gjør det på våres måte!

Moro er det med sånne småprosjekter som skal bli stort, og jeg gleder meg sånn til å vise dere resultatet når det kommer. Dere må bare være litt tålmodig mot de neste dagene eller ukene før jeg kan vise dere noe mer. 
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til tross for at det begynner å nærme seg slutten av helgen, solen skinner og vinden blafrer i trærne, er det en ganske rolig og sløv dag før vi går inn i siste uken og med siste innspurt før en liten ferie. Jeg skulle gjerne danset meg inn i bikinien, for så å slikket litt sol. Har jo planer om å bli brun denne sommeren. Men å ligge ute i vinden frister lite.

Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere noen bilder. Her om fredagen fikk vi nemlig besøk på kvelden av familie. Det ble biffmiddag blant annet, og en ellers fin kveld. Lille Leo kom også på besøk, og da fikk jeg sjansen til å knipse noen bilder av han. En ganske flink modell – i det ene øyeblikket. Men jeg skjønte fort at det ikke var like lett å holde seg i ro foran kamera.

Han er liten, rar og veldig morsom. Ganske søt også. Godt man kjenner noen som har så fine hunder hvor man kan komme på besøk og treffe dem. Noen hunder er ganske flotte dyr, men jeg hadde ikke skaffet meg min egen hund. Enn så lenge Pompel lever, så holder jeg meg til kanin. Det har jeg tross alt gjort de siste ti åra.

For det første – hvor har denne dagen blitt av? Det har gått i ett i hele dag, og mye farting i mange, mange timer. Riktignok sov jeg ganske så lenge i dag, til å være meg. Jeg fikk mange timer med søvn, kanskje fordi kroppen trengte det. Men det var godt, og deilig var det å våkne opp å kjenne på at man var uthvilt.

I går kveld var jeg rimelig sliten. Jeg kjente det på hele kroppen, og hadde jeg hørt på meg selv så hadde jeg nok vært i seng før halv ti. Dermed endte det med at jeg duppet av på sofaen, jeg ble borte fra verden. Nå husker jeg ikke eksakt tid, men allerede i halv elleve eller rundt der så ble jeg borte. Om ikke litt senere.

I så fall kvikket jeg til liv igjen da tiden nærmer seg midnatt. Jeg hadde derfor ikke noe annet valg enn å kaste den eldre kroppen til sengs, hvor jeg sluknet på et blunk. Du kan da si at det ble ekstra timer med skjønnhetssøvn denne natten, da jeg ikke åpnet øynene igjen før klokken elleve på formiddagen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er utrolig sjelden jeg sover så lenge, men det var godt. Så at klokken er så mange som den er nå, så har dagen godt veldig fort. Men jeg har rukket mye – ja til og med en tur til byen for å ordne opp i noe. Av en spontan tanke jeg fikk tidligere på kvelden i går, måtte jeg gjøre tankene til virkelighet. Så med andre ord ble det til at deler av skattepengene gikk rett ut til dette.
 

Denne jobben hvor jeg la plast over klesskapet mitt i sommerferien i fjor, ble jeg veldig fornøyd med etter at jeg var ferdig. Nå har det snart gått et år siden den kom på, så nå begynner jeg å bli litt lei fargen og det mørke lyset den gir. 

Derfor er planene for kvelden at dette må gjøres noe med. Det skal bli forandring på høyt plan, og jeg gleder meg selv til å se resultatet. Og ikke minst vise dere hva som egentlig foregår oppi det lille hodet mitt. Målet er å bli ferdig før jeg legger meg, for jeg vet at denne jobben jeg skal gjøre blir lang. Så startskuddet går nå, så må dere ha en flott kveld!

Når jeg tenker tilbake på det og ser på minner jeg allerede har skapt, så kan jeg regne meg frem til at jeg har jobbet mye siden midten av april i år. Men i store deler av denne tiden, hvor det ikke har blitt så mye skriverier den siste måneden, så er jeg i det minste på god vei til et mål.
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dere husker kanskje å ha sett disse bildene på bloggen tidligere? Jeg var opptatt og hadde stort fokus på denne biten lenge, og jobbet nesten på både inn- og utpust. Perioder ble jeg så lei at jeg bare ville kaste det hele i veggen, men jeg bet tennene i leppa og forsettet videre på veien.

Den store oppgaven har mange sider med tekst. Føles som flere hundre avsnitt og kjennes uendelig lang. Hodet var på vei til å fly i flint etter den lange tiden, og tiden jeg har brukt til å vente har vært ekstra lang. Mitt eneste mål, utenom å gjøre så godt jeg har gjort, var å kunne tråkke begge føttene over målstreken før jeg gikk ut til ferie.

Med en uke igjen på arbeid så ser dette lite lovende ut. På en måte hadde det vært veldig deilig og blitt ferdig med alt sammen før jeg kunne ta en velfortjent sommerferie. Men på en annen side ville jeg ventet til hverdagen var tilbake igjen når alt av fri var over, og hvor faste og klare rutiner var et mønster.

Ulempen med å være på ventelisten er at jeg da mest sannsynlig må mikse og trikse på det jeg allerede har skrevet, selv om jeg nå vet hva jeg i utgangspunktet skal gjøre til høsten. Men på en annen side så føles det helt feil å kanskje gå rett på når hverdagen treffer for fullt, og hvor veldig mye er nytt.

Jeg føler det går helt i ball oppi det lille hodet mitt, hvor det svever tusenvis av tanker fra før av. Heldigvis har jeg kunnet senke skuldrene litt, og jeg kan slappe av halvveis. Hadde jeg bare visst om den riktige veien for flere år siden, og kstartet med en gang tankene slo meg. Da hadde jeg vært en helt annen plass enn der jeg er i dag.

Ikke misforstå – jeg er superheldig som står der jeg står, og som har fått lov til å være igjennom det jeg har vært. Jeg skulle bare ønske den lange veien var litt kortere. 

Når du viser mye kjærlighet til andre, så får du garantert kjærlighet i retur!
 

Som alltid er jeg tidlig ute, og tiden jeg fikk helt alene på morgen, uten barn, er en av de tidene jeg liker godt. Jeg var den som skulle åpne avdelingen, eller var den første som var der når barna kom. Jeg gjorde mine rutiner, men fikk fort kjenne litt på rastløsheten. Alt som skulle gjøres i stand før de fantastiske barna kom var gjort, og der satt jeg alene etter at barnehagen var åpnet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er alltid så stille. En myk start på dagen er noe som føles best, og mens jeg ventet på førstemann begynte jeg å se i kalenderen over hvor mange dager det var igjen før vi gikk ut i ferie. Riktignok skremmende få, så de siste dagene skal jeg kose meg ekstra mye med skolestarterne som jeg har fulgt ekstra det siste året.

Så kommer det endelig noen og jeg er ikke lenger alene. Og plutselig kommer det et par til. Selskap av barn er hjertes kjærlighet, og helt siden jeg var liten, i hvert fall en god del yngre, så har jeg bestandig hatt sansen for små barn. 

En rolig start gikk vi også for i dag, mens noen som kom rett inn i lek, og andre som startet med litt frokost. Jeg har bestandig full kontroll på arbeid, så bekymringen var liten der jeg satt og småpratet rundt bordet med en jente som fikk i seg litt drivstoff for dagen. Ord blir vekslet, og samtalen går sin gang.

På et eller annet vis kommer vi på sidesporet av at nå er det snart over, og at dem ikke lenge skal tilbake til barnehagen. Det er mange som gleder seg, samtidig som de gjerne skulle forlenget barnehagelivet. Det skjønner jeg godt, for jeg vil helst ikke gi slipp på den flotte og kjekke gruppen vi har vært så heldige med i år.

Det er mye kjærlighet ute og går, og alle som en er jeg like mye glad i. Alle har sine personligheter og sterke og svake sider. Men høyest av alt – alle er like mye elsket! Og det blir veldig rart når man må gi slipp på denne gjengen som skal videre i livet. Jeg kan trøste meg med at dem får det godt i skolelivet, men skulle gjerne beholdt dem i hvert fall litt lenger.

Men jeg sitter der sammen med en jente, som både gleder og gruer seg på samme tid. Grugleder seg, som de sier i Karsten og Petra. Uten et eneste ord av vinkling inn på et lite sidespor, så forteller en stemme, “Hvis ikke du skal begynne på skolen sammen med meg, Pernille, så skal jeg dra deg med.”

Jeg kjente kjærligheten til barnet bli sterkere, og jeg vil mer og mer holde fast om dem. De små, men sterke kroppene får virkelig sagt det, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne være like åpen som dem. 

Med kamp om de siste timene og dagene jeg nå får med dem, er det ren glede og kjærlighet dem får, bare for å få en topp slutt på det første kapittelet. 

Enda et barn blir levert i barnehagen, klar for en ny og fin dag. Plutselig får jeg en kommentar, eller et budskap som satte det enda mer på spissen til kjærlighet. “De siste dagene har han snakket mye om deg hjemme, og at han kommer til å savne deg mest.” Tenk å få høre noe sånt. Og tenk at akkurat jeg får høre det. 

Jeg er ikke tvil om at jeg har satt mine spor i deres barns hjerter, og at jeg vet at dem har hatt det bra når de har fått være sammen med oss når mammaer og pappaer har vært på jobb. De har blitt sett alle og en hver. Blitt oppdratt på den måten barn skal. Hatt mange fine stunder, og en haug av minner er blitt samlet. 

Hvert år kan jeg si at dette året har vært det beste. Men i år har jeg virkelig gledet meg til å dra på jobb. Vi har både vært heldige og samarbeidsvillige til å få skapt med det vi nå sitter igjen med. Selv om barna går videre, så vil det beste være de minnene vi nå sitter igjen med. Både for barnas del, men også vi voksne som har vært med på en utrolig reise. Tiden med barna er det som står øverst på scorelisten.

For øyeblikket er jeg litt utenom det vanlige. Litt sliten, spent, glad, redd og nervøs på samme tid. Det går tusen tanker igjennom hodet mitt, og aller helst ville jeg bare spolt forover i tid. Sluppet unna disse tankene, og bare være meg selv. Men disse snakkeboblene som suser opp og rundt omkring i mitt hodet, tenkte jeg kanskje å fortelle om i morgen.

Akkurat nå er det andre tanker som har lyst til å komme ut – eller noe jeg har lyst til å vise. Det er faktisk noe som skjedde i går, da jeg ante fred og ingen fare. Jeg lå i sengen i mine helt egne tanker. Så på den lyse skjermen jeg hadde foran meg i det jeg plutselig gir et glimt opp mot det lille vinduet mitt.

Det var et lys. Et nokså merkelig lys vil jeg si. Noe som gjorde meg nysgjerrig på å finne ut av hva det var. Jeg lå tross alt i sengen, så blikket blafret over taket til naboen og opp mot himmelen. Og med mitt syn så vil jeg si at denne himmelen var ikke kveldsblå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg spratt opp som om noen stakk meg med den sylspisse nålen midt i rumpa. Hva slags bilde var det som var utenfor mitt soveromsvindu? Ikke mange sekunder etter hadde jeg allerede funnet frem speilrefleksen og var på vei full fart opp trappene til andre etasje. Ut mot døren snuste jeg meg til, og plutselig sto jeg der og så utover.

Himmelen varierte i ulike nyanser av triste toner. Store, og ikke minst flotte skyer hadde jeg rett over meg. Jeg var helt sikker på at nå ville det skje, at det var stille før stormen. En sånn som meg er veldig glad i sirkus og stor ståhei av den spenningen som skjer når positiv elektrisitet og negativ elektrisitet møter hverandre.

Det var helt stille. At lyn og torden ville utløse til en stor fest denne kvelden. Jeg var så klar, og jeg har alltid elsket spenningen og action som skjer høyt der over oss. Det så til og med ut som det skulle oppstå en liten tornado også. En sky gikk rundt seg selv, men ble etter hvert oppløst. Det ble derfor ikke noe mer spenning denne kvelden, men håper det kommer snart tilbake.
 

Kvelden ble lang, og i går ble jeg sittende med mange bilder å bla igjennom, for så å velge ut de beste. Når man ender opp med å ta over to hundre bilder på tur, så skal det sies at alle kan ikke brukes. Og det er det som er så kjekt med dagens fotoapparater. Du kan ta så mange bilder du hæler og orker, så lenge du har et stort eller flere minnekort, og deretter kan du slette og kaste dem du ikke vil ha.

Så fra gårsdagens tur ble det nesten knipset vilt, bare for å være sikker på at jeg fikk noe bra. Jeg koser meg også når jeg kan sitte for meg selv og bare være i bildeverden. Behandle de utvalgte filene, for så å skarpe på de minnene jeg har tatt. Det er en drøm å jobbe med bilder, så lenge du har roen og konsentrasjonen med deg.

Fra turen som var i går fikk dere noen ord om hvor vi var og hvem jeg var med. Så istedenfor at jeg skal slenge ut en haug med ekstra bokstaver for å lage en lenger historie på det som skjedde, så kommer jeg med et ras av noen bilder som dere kan kose dere med å se på i kveld. Bilder taler jo for seg selv de også.
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På stranden hvor vi satt blant alle de store steinene og hadde et blikk ut mot havet, kom det en tanke ut hvor det viste seg at det var den yngste og og den største kusinen i flokken som var på tur. Var veldig hyggelig, og vi koste oss i vannkanten med å finne små og større steiner for å kaste ut i vannet. Og under noen av steinene fant vi også tangdyr som hoppet rundt.
 

Jeg får litt lyst til å dra på stranden for å bade i sjøen. Kaste håndkle og tre på meg bikinien, løpe nedover sanden, plaske store steg ut i vannet for så å kaste meg under. Hadde det bare vært varmt nok, og kanskje hatt en hel strand for seg selv. Har jo ikke badet i havet på minst to år, ettersom jeg aldri kom meg på stranden i fjor. Kanskje jeg får det til i år. Men får se hva jeg gjør med det.