Plutselige sa det pang – også satt vi her igjen! Jeg har en setningen som går igjen veldig ofte, og føles litt ut som jeg skriver den hver eneste dag – men hvor ble disse fridagene av? Fredagskvelden og begge pause-fra-jobb dagene forsvant, og her sitter jeg og er allerede godt i gang med en ny uke.

Lite likte jeg at jeg ble vekt både en og to og tre ganger, for så å ramle ut av sengekanten for å stå opp. Klærne som ble lagt frem i går kveld hadde jeg lyst til å legge inn i skapet igjen, og matpakken som ble gjort klar kvelden før ville jeg bare kaste.

Tenk å kunne gjøre akkurat sånn som man ville? Tenk om vi ikke hadde denne tiden som suste all energi ut av oss? Ja, for ofte så syns jeg den gjør det. Vi må gjøre ting og rekke oppgaver før et viss tidspunkt – en slags ramme og plan for dagen. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg følte meg litt mer friere.

Men drømme om det, det kan vi tenke på når man blir gammel. Fra en ganske tidlig alder av livet og frem til vi går av med pensjon så må vi slite og jobbe for oss igjennom dagene. Noen dager bruker man veldig lang tid på å komme seg igjennom, mens som oftest flyr dagene bare rett igjennom ens egen kropp.

Det hele er en jobb med å komme seg igjennom en dag, for ikke å snakke en uke eller et tidsrom. På en måte føler jeg litt at jeg lever etter planer, på en annen side tar jeg en dag av gangen. 

Men det er ikke bare livet som er en jobb. Det er en stor jobb også det jeg driver med i min egen jobb. Jeg trives veldig godt med å gjøre akkurat det jeg gjør. Jeg elsker jobben min i barnehage. Men jeg elsker også jobben med å sitte her og skrive tekster!

Men tekstene kommer ikke alltid plutselig til meg. Stort sett sitter jeg sjelden igjen med å bare sprette ut en tekst til et innlegg fra løse luften. Det er ingen hemmelighet om at jeg liker å leke og bygge med ord og setninger. Det å lage mine egne tekster, å skrive generelt, det er noe jeg trives med.

Sånn som det ser ut på denne siden kan det kanskje virke som om innleggene nesten publiseres ferdige. På en måte hadde det vært noe, men på den andre siden er sannheten at det tar tid.

Det tar tid å komme i mål med en tekst. Sånn er det for mange, og sånn er det også for meg. Andre dager kan jeg sitte på store deler av en tekst som er ferdig, men som er bearbeidet i mitt hodet. Og det er her jeg er glad for at jeg har den jobben jeg har.

Jeg har aldri tenkt på det før jeg satte meg ned for å skrive med det jeg har endt opp med nå. Hele tankeprosessen for en tanke satte i gang da jeg gikk hjemover fra jobb i ettermiddag, i et nydelig “vårvær” i omgivelser av snø rundt meg.

“Hva skal jeg egentlig skrive om i dag?” gikk jeg der og grublet på. “Hadde det skjedd noe spennende på jobben i dag som kunne sette i gang en tanke til dagens innlegg av tekst?”. Jeg hadde ingen anelse tidligere i dag om hva jeg skulle plukke opp fra dagen min, og barna som stort sett gir meg masse inspirasjon klarte jeg ikke å grave så mye ut av i dag.

Men alt i alt klarte jeg å grave frem noen ord og setninger i dag også, og da er jeg fornøyd. Ingenting er bedre enn å få skrevet med fingrene klikkene over tastaturet, for så å se at det bygges opp noe interessant og spennende. Eller kanskje ble dagens tanker skjøvet helt ut av en annen veden? En tekst ble det i hvert fall!


 


 


 


 

Det gir seg ikke, og igjen har en eller annen vippet på bryteren for å gi oss enda mere snø. Som om det ikke var nok fra før? 

I natt da jeg skulle legge hodet ned på puta og pakke meg inn under dynen for å avslutte en fin og rolig lørdag, var det fortsatt hvitt ute. Alt var lyst der i mørket, selv om jeg ikke så noen verdens ting.

Nattens drøm befant jeg meg på en strekningsvei hvor det skjedde morsomme og rare ting. Finner ikke helt ordene for å beskrive disse tankene, men store deler av handlingen svever rundt nå på ettermiddagen.

Og det er ikke bare drømmer som svever. Snøen svever ute denne dagen også, og mitt store håp var å våkne til vår igjen. Men jeg har lært for lengst, uansett om jeg tror det eller ikke, at været kan man ikke styre selv.

Siden snøen velger å være her en stund, så tok jeg derfor turen ut til min bestekompis som bor hos meg. Har mange fine minner med kaninen, og et håp om å skape enda flere minner i dag var noe jeg så for meg.

Jeg tok med meg båndet hans ut, sånn i tilfelle han skulle lure seg unna. Heldigvis holdt han seg til meg og der jeg var når han fikk komme seg ut i snøen. Han fikk kjenne på følelsen av å få et møte med en kald bakke, noe som han har gjort hvert år.

Men i år var et helt annet år. Før kunne han hoppe rundt og være glad når han fikk kjenne på det hvite underlaget, men i dag sto han bare der og så veldig dumt på meg. “Hva er det du tror om meg?”, tenkte han nok sikkert.

Det hadde vært så deilig å få synet av varme og flotte farger av en fantastisk vår da jeg våknet og så ut av vinduet til morgen i dag. Jeg orket ikke tanken på hvor lenge vinteren vil være hos oss nå, og ser frem til sommeren med mye mindre klær. Så det at både Pompel og jeg ikke liker snø og vinter, så er jeg helt sikker på at vi er enige om at snø ikke er noe for oss!


 


 


 


 


 

Da var det gjort, og det var ikke så mye som skulle til. Bare en tur innom butikken i går hvor jeg gikk forbi en liten kjøledisk var alt. Den var fylt opp med sånne små og søte flasker, og jeg plukket med meg noen.

Det var tross alt elleve kroner for dem. Dessverre så fant jeg ikke min favoritt, og det kom noen sukk for at jeg ikke kunne se den i en liten flaske. Det var vel tre forskjellige typer liggende der, og jeg tok et spontant valg og røsket med meg noen av et slag.

Kunne dette bli en ny favoritt? Tidligere når jeg har hatt lyst på ferdig smoothie fra butikken har det alltid gått i kun en smak, og den smaken kan jeg ikke huske i hodet. Men den er i hvert fall veldig god.

Blåbær og eple sto det på de jeg kjøpte. Hvordan ville dem smake? Og ville jeg i det hele tatt like den?

Å smake noe helt nytt fra samme merke er ikke alltid en hit. I hvert fall ikke når man har en favoritt som man har hatt hele tiden. Det er som å prøve noe helt nytt i en jobb du har, hvor du alltid har hatt samme oppgaver. Plutselig må du ta over en oppgave som en annen har hatt ansvar for. Du må bare hoppe i det, og tenke at alt går bra. 

Etter min mening var denne med blåbær og eple utrolig god, så nå vet jeg hva jeg skal ha neste gang jeg er innom en dagligvarebutikk. Og kanskje jeg skal prøve og lage meg en annen type hjemmelaget smoothie enn bare med jordbær. Det er så mye godt, men det er det når man har holdt fast ved én favoritt.

Jeg var langt inni drømmeland. Så langt som det nesten går an å komme, og det er ingen tvil om at jeg har et godt sovehjerte om natten. Likevel skulle det bli turbulenser med å komme seg opp.

Etter andre gangen lyden som vekker meg hadde slått ut var kroppen min så tung og sliten at jeg knapt hadde lyst å stå opp. Å klare var verre, men jeg fikk da slengt både det ene og det andre beinet utenfor sengekanten. 

Jeg satte meg opp, i et håp om å kvikne til. Over meg kjente jeg en uggen følelse, en følelse som hadde tatt tak i kroppen min – eller rettere sagt den smale halsen. Jeg tok noen svelg, og det var da jeg kjente det. Den var ubehagelig og vond.

Jeg ble fysisk syk av noe som jeg ikke visste om allerede. Ut av vinduet hadde jeg ikke rukket å se enda. Og ville jeg i det hele tatt se? Sjokket ble stort da jeg så en helt ny verden utenfor husets fire vegger.
 


 


 

Hva i svingende..? Mange og enda flere ufyselige ord gikk igjennom mitt hodet. Den snøen som kom for to dager siden, og som samme dag hadde rukket å smelte, hadde nå kommet tilbake. Store og tette fnugg raste ned i en fart jeg ikke likte, og det viste seg at det hadde holdt på en stund.

Bakken var ganske så hvit, med et par centimeter sånn på øyemål. Jeg følte meg liten, kald og litt svak. Mine såre halssymptomer var kommet av den grunn at det ute hadde ramlet ned mye snø de siste timene før jeg våknet. Og dette luktet surt.

Endelig kunne jeg kaste meg over en helt ny sykkel på vei til jobb i går, mens i dag måtte de ekstra varme vinterstøvlene og vinterjakken tas frem. Og attpåtil måtte føttene fysisk bli brukt til å ta ett skritt av gangen for å komme seg fremover til arbeid. 

De høye timberlandstøvlene måtte dras frem fra en hylle inne i boden, samt den ekstra lange vinterjakken. Det var ikke dette jeg ville nå! Det er så typisk at denne snøen skal lure deg med å forsvinne noen dager og et par uker før, og så skal det plutselig slå til sånn når vi minst vil ha den.

Jaja, det er ikke noe vi får gjort, og den er i hvert fall ikke velkommen hos meg denne gangen heller. Men bortsett fra det – nå er det endelig helg, og den kom overraskende på meg da jeg skulle hjem fra jobb. For i mitt hodet, der har det vært langt ifra noe fredagsfølelse. Så nå er det en overraskende helg i vente!


 


 


 


 


 

Bildene taler sitt, og endelig har denne jenta fått sin sykkel som ble kjøpt i helgen. Å vente i hele fire dager har virkelig tatt på, hvor det har følt ut som mange flere år etter hverandre. Men sånn blir det når man venter på noe stort, og nå er det store på plass.

Da jeg var på jobb i går hadde jeg, som sjeldnere enn noen gang, fått inn et tapt anrop. Det er jo som regel ganske kjekt å vite hvem som vil ha tak i meg. Men da det ikke verken var noen på kontaktlisten eller et nummer det gikk an å søke seg frem til, ja da ble det ganske vanskelig. “Ukjent” innringer er veldig vanskelig å få seg til kjenne.

Jobbedagen gikk, jeg trippet på mine tær, og enda hadde jeg ikke hørt noe. Jeg hadde akkurat skrittet meg hjem, slengt meg litt nedpå og hivd i meg mat da jeg purret litt på selgeren. Og etter det, da kom det virkelig en susende sving på saken. 

Det gikk så fort, at selv etter bare en halvtime var mitt store kjøp klar for henting. Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok bort på de få meterne til butikken, for så å rulle meg hjemover med mitt nye glis.

En splitter ny sykkel kunne tas med hjem, og den var bare min! En ganske plain tohjuling har jeg nå på min kappe, og gleden var stor da jeg endelig kunne slenge meg på sykkelsetet igjen da jeg kjørte avgårde til jobb i dag tidlig.

Litt uvant var det å trå pedalene frem og sitte rett i ryggen – eller rettere enn jeg har sittet på veldig lenge. Men det er kanskje ikke så rart når en litt større utgave av størrelse på sykkel har blitt brukt tidligere. Men alt i alt så er jeg superfornøyd, og den triller godt bortover veien. Ikke vet jeg om det ukjente anropet hadde noe med sykkelen å gjøre. Eller om noen bare ville tulle med meg. Eller kanskje jeg har blitt millionær? 


 


 

Hvem skulle tro at været skulle skifte så brått på bare noen timer i løpet av en dag? Og er det egentlig mulig?

Ja, det er visst det. Og det kan du se på bare disse to bildene over her. Det er ikke dager mellom når jeg tok disse fotografiene, og det er heller ikke flere uker. Nei, for her er det bare snakk om noen timer.

Jeg ble vekket av alarmen til morgen i dag da tiden var inne for det. Å stå opp hadde jeg ikke så veldig lyst til, men fikk slengt meg i klærne når jeg endelig fikk dratt meg opp. Men da skrittene beveget seg mot vinduskarmen, da ble det fort kaldt.

Glassruten var kald. Jeg var litt frysen, men bedre var det ikke utendørs. Øynene nesten tredoblet seg da jeg slang opp gardinene, og igjennom hodet mitt gikk det ti tusen ord. Banneord.

Glad er jeg for at ingen kunne høre dem, og glad er jeg for at jeg ikke ropte dem ut. Det ble en stor nedtur på morningen i dag da jeg så at bakken var hvit. I mine øyne var det ikke bare litt, men en god slump med frossen regn. 

Over meg kjente jeg en stor og tung sky som presset meg nedover. Ikke nå. Ikke en bakke full av snø. Er det noe jeg minst vil ha så er det synlig vinter. Nå er jeg innstilt på en liten stund med vår og fuglesang, og deretter er lang og fin sommer!

Men gleden ble stor utover dagen. Snøen smeltet ganske fort igjen, men det oppsto store mengder med vann mange steder. Bare dette får tørke opp, og ikke minst snøen får holdt seg unna, da skal du nok se at det kommer både en og to og flere smil enn vanlig over min munn. Men en stor kontrast på dagen ser du på bildene over her. 


 

Du vet når du venter på noe godt? Når du venter på at noe fryktelig spennende skal skje, og som du gleder deg masse til. Kroppen får kjenne på følelsen av å glede seg til noe. Og jeg, jeg ser virkelige frem til det.

Jeg venter nemlig på akkurat deg. At en dag, da må du ringe meg. Telefonen er med meg overalt, og spesielt i går og i dag har jeg sjekket anropsvarselet opptil flere ganger. Mer enn normal, bare fordi jeg venter på at du skal gi meg beskjeden som jeg ser frem til.

Meldingsboksen har blitt tastet inn på flere ganger den også, bare for å se om du ville nå meg der. Jeg hadde et håp om at du i hvert fall ville ha tak i meg i dag, men nå som store deler av dagen har gått, og kvelden nå begynner å slå seg til ro, tviler jeg på at du har hatt lyst til å ringe meg og heller har glemt meg i dag.

Jeg får vel senke forventningene litt, men har et stort håp om at i morgen, da vil du plinge på meg med å dele den fantastiske nyheten jeg har vært på leit etter lenge.

Du må ringe meg. Gi meg et vink at jeg endelig kan komme bort. Møte deg, for så å ta deg med hjem. Kunne bruke deg – bruke deg til akkurat det du er å brukes for. For nå, nå savner jeg å ha en sånn som deg!

Oh swish! Jeg var så glad her om dagen at det endelig var en etterlengtet feriehelg. Et par fridager med helt andre planer enn å være på arbeidsplassen. Jeg så virkelig frem til å slappe av og ikke ha all verdens med planer, og før jeg visste ordet av det var en ny uke med nye muligheter her igjen.

Søndagen i går var det fastelaven som sto på kalenderen. I flere hjem ble det laget fine og flotte boller med både krem og melis, som mange sikkert koste seg med. Kanskje du laget noen boller selv? Her i huset sto vi over. Det ble jo sjokoladeboller her for noen helgener siden likevel. Men boller smaker alltid godt uansett.

Jeg glemte deg faktisk ikke. Bare se på de gode bollene her som forsvant like fort som dem ble stekt da dem ble laget.
 


 

I går kveld hadde jeg et lite æren. En liten kjøretur opp til familien for å bringe hjem et familiemedlem. For så grei kan jeg faktisk være, at jeg leker litt taxi sånn på kvelden – selv om det ikke er like morsomt hver gang. Men i går var det faktisk greit.

Ute hadde mørket slått seg flat. Jeg kjørte langs veien og kom til en strekning jeg har kjørt mange ganger. Her er det behagelig å kjøre på dagtid, men når mørket har trekt for gardinene er det fullstendig mørkelagt. Ingen gatelykter. Tåken svevde langs bakkenivå og noen meter opp i været, og dårligere kjøreforhold enn vanlig.

Du konsentrerer deg litt ekstra for å holde fokuset på veien. Et stykke kjørende helt alene i det mørkelagte området treffer jeg på tre fire biler som kommer mot meg. Og vet du hva min første reaksjon er?

“Hvor er speilrefleksen?”, roper det en stemme inni meg. Dette hadde blitt så fine bilder i mørket, i tåka! Etter mange år med fotointeresse, og et øyet igjennom linsen, så ser jeg selv uten kamera utrolig mange rammer av motiver som kan bli veldig fine bilder. 

Jeg kjente jeg ble skikkelig bitter på meg selv. Faktisk litt irritert for at jeg ikke bare kunne stoppe bilen i akkurat den svingen på veien, eller på den strekningen for å fange opp lyset av bilene i mørket. Jeg så det så fint inni hodet mitt, men ville så gjerne hatt det på bilder.

For ikke så veldig lenge siden kom jeg over en side om en jente som hadde noen kaniner som kjæledyr. De var veldig søte, og ikke minst store. Men sånn som det er for alle, inkludert meg, så er den kaninen man eier selv helt klart den søteste. Og det finnes mange fine og flotte kaniner der ute i verden.

Det aller første året jeg fikk en kanin var i 2007, og siden det året har jeg hatt kaniner hele tiden. Jeg husker det veldig godt da den første kaninen flyttet inn i hagen. En grå kanin med navn Klara var mitt første møte med min egen kanin.

Opp gjennom årene har jeg hatt både Klara, Gullhår og Simba boende hos meg – kun en om gangen, og jeg skaffet meg et nytt kjæledyr når den andre sovnet inn. Våren 2013 overtok jeg to små brødre, som da fikk navnet Pompel og Pilt. To tøffe gutter, men i dag sitter jeg igjen med bare en.

Men over til denne siden som ble skrevet av en kaninelsker med mange kaniner. Der kom jeg over noen tips. Noen tips til dietten til kaninene, av noen matvarer som jeg selv aldri hadde prøvd å gi min egen kanin. 

Jeg måtte prøve og gi det lille dyret mitt noe nytt, en ny smak han kunne vende seg til. Her om dagen fikk han banan, og du kan tro han ble en elsker etter den aller første biten. Men det stoppet ikke der.

Vi prøver noe nytt, en ny frukt som jeg lurte veldig på om falt i smak til den lille kroppen. Jeg lot han smake på appelsin, og før jeg ga han det var jeg litt skeptisk på om sitrusen ville likes av han. 

Han snuste litt forsiktig, og så jafset han i se en bit. Han så på meg med de øynene, men gikk rett til appelsinen igjen. Jeg leste på kroppsspråket at dette syns han var godt. Han har også tidligere fått noen biter med agurk, men jeg har også funnet ut at det er enda mer frukt jeg kan gi han for å finne ut av hva lille Pompel liker. Men – alt får ikke komme på en gang. Vi tester ut litt etter hvert.
 


 


 


 

Hvem skulle tro at jeg i dag skulle sitte her med et splitter nytt glis?

I en ganske lang tid nå har jeg sett rundt omkring på nettet, på sider som selger disse varene. Bladd meg frem og tilbake opptil flere ganger for å se om det var noe jeg kunne komme over. 

For det året jeg konfirmerte meg fikk jeg også en kjempefin gave. En gave som jeg plukket ut helt selv, og som var midt i blinken for meg på den tiden. Jeg husker jeg var så fornøyd med sykkelen jeg fikk, og denne ble brukt ekstra mye da jeg kom meg ut i jobb i 2013.

Det var min transport mellom det ene og det andre. Jeg suste avgårde frem og tilbake på jobb hver eneste dag. Til slutt var den så godt brukt og begynte og knirke og knarke, så da vi i sommer hadde container i hagen valgte jeg sårt å gi slipp på den sykkelen jeg var så fornøyd med.

Siden den tid har jeg snust forsiktig rundt på en ny tohjuling, og spesielt nå etter nyttår har jeg hvert oftere inne på deres butikkers nettsider for å se om jeg kunne finne et glis. 

Men det å se modellene bare på nettet blir ikke helt det samme som å se varen i butikk. Så i dag fikk jeg endelig slengt meg ut for å se hva jeg kunne finne.

I det vi tar snutene inn til sykkelbutikken treffer vi på en hyggelig mann. Han viser frem noen av fjorårets modeller. Han setter først frem den ene, så den andre, og etter det trenger jeg egentlig og ikke se så mye mer.

Øynene bikket mere bort på den første. En Fuji Absolute sykkel som jeg syns passet meg midt i blinken. Jeg studerte den litt nærmere og fant fort ut at det var denne jeg ville ha. Den virket grei, og akkurat perfekt til mitt bruk.

Nå var det ikke lenger noe valg – det var denne jeg ville ha! Så jeg dro kortet for et nytt glis og syns det var ganske så billig for en sykkel med full pakke. Nå gleder jeg meg bare til å hente den om ikke så lenge. Kunne sette meg på setet og kjøre rundt. Og ikke minst til å vise dere hva jeg lurte med meg hjem.
 

Det ble ny sykkel, men ikke denne.