Du har et stort og fint hus bak i hagen vår, der du bor og holder til hele året. Her en tidlig morgen for et par dagen siden var du så heldig å få skiftet ut absolutt alt av høy som du hadde tråkket og ligget ned. Du blir alltid glad når jeg kommer med den store høyballen som skal brettes utover, men visste ikke helt om du ble glad for å se meg igjen i dag.
For denne gangen kom jeg ut for å hente deg. Du visste ikke hva som var i vente foran deg, og kommunikasjonen av det verbalet mellom en kanin og et menneske er ikke akkurat så veldig lett.
Du blir plassert inn i dusjen før du kjenner noen dråper treffe din pels. For deg frister det fort å hoppe ut, men når vannet får renne over deg nyter du det for fullt. Store deler i hvert fall.
Med litt menneskekontakt og en trygg hånd og støtte seg på så går det som regel bra. Jeg tror du er glad for at et møte med dusjen ikke skjer hver dag, men heller en sjelden gang.
Solen begynte allerede å skinne tidlig på morgningen i dag. Så tidlig som da jeg så vidt hadde rukket å glippe på øyelokkene kom det små stråler som viste sine tegn. Og bedre kunne det ikke blitt da jeg fikk kjenne varmen den ga når jeg rullet til jobben. Dette måtte bli en fin dag!
Varmen forsettet å komme, og temperaturen var noe vi ikke kunne klage på. Er det en ting som er sikkert så er det at det går riktig vei. Nå skal jeg ikke nevne noe annet, for om jeg skriver om det så skal du ikke se bort ifra at uværet kommer også. Så nå har vi masse fint vær i vente.
Denne uken har det vært en dag for alle barnehager, som blir kalt barnehagedagen. I dette ligger det et temaet, og når temaet er lek, da kan vi jo ikke gjøre noe annet enn å leke.
Men det var først i ettermiddag at det plutselig gikk opp for meg hva jeg egentlig hadde gjort. Et par av barna kom bort til meg, og jeg husker ikke helt hvordan det hele startet. Men på et eller annet vis endte det med at vi fikk med oss noe barn til, og før jeg visste ordet av det sto jeg der med en liten håndfull gruppe.
Vi ville ha det gøy i det fine været, og før jeg rakk og tenke hadde vi nå blitt enige om et forslag jeg hadde kommet med. Da jeg gikk på barneskolen kunne jeg huske at vi lekte mye sammen – blant annet en lek hvor vi sto i ring og skulle prøve og hoppe mot hverandre for å treffe foten til den som sto ved siden av.
Jeg forklarte med store og gode ord slik at 5-åringene forstod. Jeg følte jeg fikk alle med meg og de var klare for å lære en ny lek, som vi kunne gjøre sammen alle samtidig. Men det stoppet ikke her.
Etter å ha prøvd ut denne type lek så var de klare for noe annet. Forslagene spratt ut fra barna også, og så lydig som jeg er lot jeg de styre aktivitetene. Vi fikk derfor vært sammen og lekt både “alle mine duer”, “rødt og grønt lys” og “stiv heks”.
Etter en ganske god stund når aktiviteten var lagt til siden og de var forsynte med dette opplegget sammen, var det da tanken kom til meg. I år er det temaet lek som er overskriften, og jeg hadde akkurat vært med, med god hjelp fra barna selv, til å sette i gang leker.
Når både jeg og du tenker oss om så er det ikke så mye som skal til for å kunne samarbeide for å komme frem til en løsning. Og når løsningen er god, da blir det som oftest bra. Bare barna har det bra og koser seg i barnehagen, samtidig som de lærer av det de gjør, da er jeg fornøyd!
Hjemme hos meg kan det flyte over med lapper i en liten haug. Lapper som er blitt tatt vare på. Nedskrevet papirbiter som har sine ulike historier og forklaringer. Og noen slurvete bokstaver og ord som er der bare til akkurat da.
For det er sånn at jeg ikke bare skriver her på bloggen. Som oftest, eller en gang i blant, så trenger jeg en liten grunnmur for å bygge opp innleggene. Et emne, en handling eller et sitat om noe som har skjedd og som jeg har opplevd, som jeg igjen kan bygge videre på.
En arbeidsdag for meg går over mange timer per dag, og gjennom alle de timene jeg tilbringer sammen med barna opplever jeg både å se og høre noe fint eller morsomt som kommer fra dem. Noen av stundene kan være spesielt for meg akkurat der og da, og andre kan bety noe over lenger tid.
Jeg har alltid en lapp på meg, som bor nedi den kjente og mørke lommen. Egentlig ganske kjekt, for hvis det skulle komme noen gullkorn eller annet sprell som er verdt å skrive ned, så gjør det ingenting om jeg befinner meg på tur i en ødemark sammen med barna.
Det er mange notater som man kan le av, av de punktene og små historiene jeg rabler ned. Og ikke minst er det morsomt og kunne se på det i ettertid også. Blant annet fikk jeg høre fra en barnemunn at hvis jeg skulle bygge videre på en familie, da fikk jeg høre “Du må finne deg en kjæreste”.
Barnehagebarn er ganske kloke sånn egentlig, hvis du bygger og graver sammen med dem. Det er mye man kan finne ut av hvis det er minst to mennesker som tenker, og enda bedre er det om vi er flere hoder.
Ute i det fine vårværet passer jeg alltid på at alt er bra. Jeg går der rundt for å se til at lekene og aktivitetene barna danner sammen går fint for seg. Plutselig er det en jente som oppsøker meg og vil ha litt oppmerksomhet.
“Jeg vil ha en sykkel”, forteller hun. Vi tok oss en runde for å se om det var noen ledige sykler som hun hadde lyst på. Vi kommer rundt en sving hvor det står både store og litt mindre sykler på rad og rekke foran oss. “Hvilken sykkel vil du ha?”, spurte jeg.
Hun tenkte seg om, før det glapp ut av hennes munn…
“Hvis jeg var en sykkel, hvor ville jeg vært da?”. Vi kom ikke frem til noen konkrete svar, før hun fant ut at det var den lille blå sykkelen hun ville ha. Jeg stoppet opp og begynte å tenke litt da hun syklet avgårde på den lille blå sykkelen. Hvordan kom hun egentlig frem til dette grublende spørsmålet? Det var som om det var et lyn som kom ned fra en helt klar og blå himmel.
Det er noe av dette jeg elsker ved jobben min. Ikke bare det å være sammen med barna for å skape en så trygg og fin dag for dem de timene deres foreldre er på jobb. Men det å kunne undre seg sammen med dem, istedenfor å legge svarene rett i hånda på dem.
Det nærmet seg slutten på jobb denne tirsdagsettermiddagen. Vi var egentlig på vei ut, sånn med mer eller mindre. Plutselig kommer det tre flotte gutter bort til meg. De hadde et spørsmål, og lurte på om jeg kunne tegne en grevling eller et eller annet sånt dyr.
Hmmm, tenkte jeg. Jeg får jo høre at jeg er flink til å tegne. Hos 5-åringene blir det mye tegning, og jeg sett pris på at barna kommer bort til meg for å høre om jeg kan tegne noe for dem, som de igjen kan fargelegge etterpå.
Men her må man også passe litt på hvor mye man legger i hendene på dem. Det er veldig koselig å bygge sammen et bilde når de spør så pent, men i dag gjorde jeg en ny vri.
Jeg spurte de tre guttene om hvordan en grevling så ut. Jo, han hadde jo en mage, et hodet og fire bein. Også måtte dyret ha ører, hvis ikke klarte den ikke å høre.
Jeg markerte noen sirkler, og tilbake sendte jeg det de sa i et spørsmål til dem. “Hvordan ser armene ut?”, “Skal ørene være være små eller store. Og skal de være på toppen, eller på siden av hodet sånn som vi har?”.
Med dette gjorde jeg oppgaven mer delaktig for barnas skyld. Jeg fikk dratt dem med for å la dem selv tenke, istedenfor at jeg skulle legge svarene i munnen på dem. Og strekene og formene – de tegnet dem selv!
Med mange fine og flotte timer som suste avgårde til jobb etter en helg som forsvant like fort, er det nok en gang blitt mandagskveld igjen. Jeg fikk røsket til meg litt middag da jeg slang fra meg veska etter å ha vært på jobb i dag.
Hodet suste i mange tanker. Mange stemmer. Og veldig mye lyd. Og nå i kveld kan jeg høre at det klinger litt av lyder jeg har hørt igjennom dagen, samt egne tanker. Mørket kom fort da jeg suste en liten tur til byen, bare for å se om jeg kunne finne meg noe nytt. Med kontoen fylt opp med ny lønning hadde det ikke gjort noe å få brukt dem litt.
Men store handleposen ble nok ikke med meg hjem. Det jeg heller fikk var en liten pakke som lå utenfor soveromsdøra mi da jeg kom hjem. Jeg handler svært lite egentlig, og bestilling på nett er noe jeg heller ikke gjør så ofte. Nysgjerrig som jeg er kunne jeg ikke unngå å åpne pakken som det sto mitt navn på.
For ikke så lenge siden, nærmere bestemt for knappe to uker siden, bestilte jeg noe jeg fikk satt sammen på en nettside jeg aldri hadde handlet fra før. “Hvorfor ikke bare prøve det?”, tenkte jeg da jeg kom over denne siden. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg en pakke som seilte sin vei til meg.
Produksjonen og sending tok utrolig kort tid, og hadde vel ikke forventet meg å få pakken før om en ukes tid. Men alt som kommer før kan man ikke klage på. Så leveringen til Mitt Navne Smykke ble levert i en superfart. Registrerte varen 2. mars, og allerede i dag fikk jeg det i hendene mine. Og her er det jeg brukte noen av kronene mine på.
Denne helgen har jeg følt at jeg har blitt slått ut ganske så tidlig om kveldene, og lørdagskvelden ble mye kortere enn jeg hadde trodd. Sliten kropp og trøtt i trynet. Men det var kanskje ikke så rart siden dagen startet ganske så tidligere enn en vanlig helgedag. Og denne morgen gikk så smått på samme måte – tidlig oppe.
Men her i går hvor det var full fart så og si store deler av dagen med mye frem og tilbake, kunne jeg endelig senke skuldrene og nyte lyden av god musikk klinge i ørene.
Jeg fikk vært en tur innom den nye Expert butikken her i området, og det ble vel andre gangen jeg stakk snuten innom. Egentlig har de ganske mye fint der, og det er mye jeg gjerne skulle hatt når jeg tenker meg om.
Jeg har alltid ønsket meg noe helt spesielt i en lang tid nå, men aldri funnet noe jeg har likt eller som har vært bra nok for meg. Jeg kjøper jo ikke akkurat hva som helst heller, bare for å kjøpe noe. Litt frem og tilbake gikk jeg der i butikken med mye artig og spennende å se på.
Jeg rotet meg inn blant kjøkkenmaskiner og annet som hadde vært nyttig for meg. Til nå har jeg jo fått en del utstyr som jeg kan ta med meg når jeg flytter ut, så jeg så etter litt sånne ting som jeg kanskje ikke hadde. Men store fangsten var det ikke å fiske opp der.
Det ble lettere sagt storfangst i en annen avdeling. Det som jeg har ønsket meg veldig lenge, det er et godt headset som kan gi meg god lyd. Fra før har jeg veldig fine ørepropper, men så er det noe i det hjørnet av å ha et ordentlig headset.
Noe fan av store klumper over hodet og på ørene er jeg ikke, men kom over dette settet med merke JBL. En ganske lett og fint headset syns jeg. Er ikke av den dyreste klassen, og er akkurat godt nok til mitt bruk. Så alt i alt og til nå er jeg veldig fornøyd med dette kjøpet.
Det er blitt helg nok en gang, og jeg kunne ikke tro at jeg nesten kunne stå da klokken var blitt ti i går kveld. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å finne puta og ta kvelden. Ikke er det vanlig av meg å avsluttet dagen så tidlig heller, og jeg sov godt kort tid etterpå.
Men likevel skulle jeg tidlig opp i dag, så det var vel kanskje like greit at jeg var helt kaputt da jeg la meg. Vekkerklokken hadde blitt stilt inn, men likevel fikk jeg ikke tatt den i bruk.
Planen var å stå opp i halv åtte tiden, og det på en lørdag morgen. Hvem er det som egentlig står opp da? Også på en fridag? Men på et tidspunkt hadde kroppen fått nok søvn, etter at jeg la meg tidlig. Så, allerede før klokken hadde rukket å bli syv så satt jeg der lys våken.
En time senere var jeg allerede ute på veiene for å cruise litt. Jeg tok med meg lillesøster på en lang kjøretur, på vei til utfluktsstedet. Vi var klare for å komme oss til fjellet. Men veien dit begynte å sette meg på andre tanker.
Når jeg hører ordet “fjellet” forbinder jeg det med at vi må reise langt opp. Et fjell er jo høyt, men veien ditt syns jeg virket litt merkelig. Jeg kjørte en del oppoverbakker, men følte at bilen rullet over enda flere nedoverbakker. I hvert fall til det stedet vi dro.
Vi forflyttet oss nordover, til litt kaldere strøk hvor det var masse snø. Her i Tønsberg begynner det å bli bart og grønne flekker kommer frem, noe jeg håper at det holder seg. Så å se et landskap i høyden hvor det bare var hvitt kom det en tanke som slo meg – godt jeg ikke bor her!
På skisenteret i Kongsberg var vi så tidlig som kvart over ni, og allerede da et kvarter etter åpningstiden var det mange biler å se, men også en del slalom- og snowboardmennesker som allerede hadde rukket en tur ned bakken.
Men jeg var ikke her for å ha verken ski eller board på beina. Vi fikk gjort unna det vi skulle, og skisenteret fikk vi opplevelsen av å se i fem minutter. Deretter var det å feste beltet og komme seg nedover igjen, stoppe innom å kjøpe seg litt frokost, for så å reise hjemover til Tønsberg.
En ganske fin tur sånn på morgenkvisten. For meg virket det som en liten ferie. Reise et stort steinkast unna byen og oppleve litt nytt. Kan huske at jeg har stått på slalom i Kongsberg kun en gang, men det er mange år siden. Jeg var vel så liten at det var en eller annen gang på barneskolen. Husker ikke helt hvilket år det var. Men i dag ble det en liten ferie på tre timer, selv om store deler av tiden foregikk i bil. Men glad er jeg likevel!
Det ble en dag med litt baking. En dag hvor bakebollen ble funnet frem og ingrediensene ble rørt inn. Endelig kunne jeg slå opp siden med oppskriften, noe jeg skulle gjort for lenge siden. Eller, kanskje ikke akkurat denne som var helt planlagt.
For et par uker siden fikk jeg så lyst til å lage en kake. En kake som jeg kun hadde laget en gang før. En kake som jeg syns var morsom å lage, for ikke å snakke om enkel. Jeg husker også at den var ganske god.
Men jeg kom aldri så langt. Det eneste jeg fikk gjort var å handle inn det jeg trengte, og siden da har alle ingrediensene ligget langt inne i skapet. Noe har også forsvunnet med ukene. Og med tiden fikk jeg endelig slått meg løs for å røre i bollene.
Jeg fant ut at jeg hadde liggende noen gamle bananer som jeg måtte få brukt. Selv liker jeg ikke denne frukten, men vet at den er veldig god sammen med mye annet. Som en kake blant annet. Og denne fikk jeg slengt sammen i dag.
Ute skinner solen og det er flott temperatur. Faktisk så ligger det på mellom 10 og 15 grader her, og da snakker vi plussgrader. Gjør meg ingenting om det fortsetter sånn, og at våren kommer mer frem og viser seg. Er bare å krysse det som krysses kan og satse på at finværet er med oss!
Den ble høy og luftig, men om den ble god? Det er det bare en måte å finne ut av på.
For øyeblikket kjennes det ut at hele hodet skal sprenge. Det er ikke på grunn av at jeg våknet til morgen i dag med en litt sår hals, hvor jeg trodde stemmen hadde sviktet. Som oftest pleier jeg ikke å si et ord, eller snakke med noen om morgningen. Ikke før jeg kommer på jobb.
Jeg kjente noe rusk da jeg sto opp i dag tidlig, men trodde ikke at det skulle være så ille som det var. Eller, på en måte var det jo egentlig ikke så ille som det skulle være, og det er mye som skal stå på spill for å slå meg ut. Da skal jeg være skikkelig dårlig og nesten ikke klare og stå på beina.
Da jeg kom på jobb ble de aller første ordene for dagen sagt, og det var da jeg hørte at det ruske jeg kjente lå i stemmen min var noe. Vet ikke riktig hvordan jeg skal forklare det. Men stemmen var litt grovere enn hva den pleide, og nesen var et ørlite problem. Bare jeg ikke brygget på noe større som slo meg helt ut.
En liten forkjølelse skulle ikke hindre meg i å ligge hjemme i sengen og synes synd på meg selv. Det er mye som skal til, utrolig nok, for at jeg virkelig skal bli slått ut. Faktisk kan det gå så langt at jeg kjører kroppen min over streken og ikke hører så mye etter “faresignalene”. Noen ganger er det lurt å ikke ta det så hardt ut når noe er på gang. Men jeg tror at jeg kjenner kroppen min såpass godt.
Mere snø kom i natt, og det er av snøen som jeg tror jeg blir syk eller dårlig form av.
Men over til noe helt annet. Selv med noen basselusker om bord skulle det heller ikke stoppe meg i å leke med barna. Litt mildere og mere slaps har det blitt, og likevel er det morsomt å ake for de små. Og kanskje de store også?
Jeg går for å bruke denne dressen til neste sesong igjen. Det er jo bare snakk om et lite hull i sidesømmen.
Jeg befant meg ute i den flotte og hullete dressen man noen gang kunne ha hatt. To av barna var ute og koste seg dem også, med hvert sitt akebrett som de suste nedover bakken med. Noen ganger syns jeg det kan gå veldig fort, og kan se litt skummelt ut. Men så må jeg jo ikke glemme at jeg selv har vært et barn og hadde det helt topp med fart og spenning. Det er litt rart det der, hvor gøy man kan ha det selv, samtidig som man blir litt redd når man ser andre små barn gjøre det samme.
Og det stoppet forsåvidt ikke der. De ville ha meg med på moroa. De ville ha meg med opp i bakken, for så å suse ned i en fart på flere museknop. Jaja, hvorfor ikke komme seg litt opp i bakken, tenkte jeg. Men betingelsen var at jeg ikke skulle kjøre alene. Jeg fikk sitte på sammen med barna, og de så ut til å kose seg – helt til jeg ble kastet utenfor!
Jeg spilte kanskje litt ekstra med over hvor skummelt det var, og hver gang endte det i en latter og noen lure glis om munnen deres. Og det som er så flott når jeg er sammen med de barna som kan ha litt ekstra med humor, er at jeg kan tulle og tøyse litt mer, samtidig som dem skjønner hva som er alvor og ikke.
“En god latter forlenger livet”, heter det visst. Og med så mye humor som det jeg kan få frem hos noen, så kommer vi til å ha et godt liv foran oss. Men uansett, utenfor stupet ble jeg kastet. Barna insisterte på at jeg måtte sitte foran på aketuren ned bakken, og så skulle de hoppe på for å få mere fart. Trodde jeg.
Det viste seg nemlig at de skulle ha det veldig moro med å late som de skulle bli med på turen, for så å stå igjen på toppen av bakken å le av meg der jeg humpet nedover i en nokså stor fart. Om jeg hadde lagt på litt ekstra med alvor hadde de nok fått en skikkelig dose med latterkrampe, og det er som oftest ikke så mye som skal til for å få det ganske moro sammen!
En uke som føltes å være i gang for bare noen timer siden, har nå gått så fort at vi er kommet halvveis i en arbeidsuke allerede! Noen ganger skulle jeg ønske livet var en film som kunne settes på pause når vi følte for å ta en pust i bakken.
Flere muligheter har blitt prøvd og testet ut, i et håp om å få klokketimene i løpet av en dag til å gå litt saktere. Men når både du og jeg har det fint, og egentlig har det ganske så bra sammen, da er det lite å få gjort til å få noen ekstra timer sammen.
Og litt sånn kjente jeg litt på at dagen gikk i dag. Det går som regel i ett, og gjør alt du kan for å gi de du har rundt deg en fin og god nok dag. Noen ganger må du igjennom en haug av alternativer for å finne en match som interesserer den yngre generasjonen.
Men i dag klaffet det. I dag klaffet det også for meg, og det å sitte der sammen med en liten gruppe med barn rundt seg var fantastisk å kjenne på. Med både ark og fargeblyanter foran oss kunne vi gå langt inn i oss selv og bare slippe tankene fri.
I bakom suste det en stemme som fortalte oss noe. En behagelig stemme som fikk ned roen hos barna – inkludert meg selv. Det virket så interessant av det vi lyttet til. Skuldrene sank, og fargene gjorde jobben uten å la barna og meg tenke.
Jeg har både lært og erfart på mange områder at “barna gjør ikke som du sier, men som du selv gjør”. Det å sitte der og bare konsentrere seg om fargene førte til at barna gjorde det samme. Jeg fikk en god opplevelse. Jeg fikk se nye sider hos de små, og jeg fikk også kjenne på stillheten og roen man kan klare og skape i en barnehage.
På det blanke og hvite arket stiftet det til seg mange fine og flotte farger. Mange streker som laget små historier, og plutselig begynte jeg å tegne kruseduller. Jeg valgte meg ut ulike farger, og etter hvert så jeg at de rundt meg gjorde akkurat det samme. Noen små ord ble vekslet, og så ble det helt stille igjen. Ark og fargerstifter er ikke så mye – men det lille kan gjøre så mye likevel!
Du skriker kanskje et lite hyl når du ser dette, eller du får deg kanskje en god gammeldags latter kastet ut gjennom lungene og magemusklene. Kanskje tenker du at “fy så dårlig bilde”, eller at “dette kunne jeg gjort mye bedre”.
Jeg vet at det finnes mange flinke der ute til å bearbeide bilder, og kanskje har noen enda kulere triks i et eller annet bildeprogram. Jeg kan vel avsløre med en gang at dette var det beste jeg fikk til, og det ble ikke like stilig som jeg så det for meg før dette resultatet.
Alt ser så mye bedre ut i hodet noen ganger, og så kan det ende med at man blir litt irritert på seg selv fordi man ikke får til akkurat det man har lyst til. Men uansett – bilder har sine forklaringer, og dette er ingen unntak!
Nå kommer disse barna frem igjen, og det er her jeg har hentet akkurat dette fra.
På avdelingen holder vi stadig på med prosjekter, utenfor lek og alt annet, og i en veldig stor grad med frie veier å gå har vi valgt å legge fokus rettet mot ekorn og kråke for øyeblikket. Og i den anledningen har vi da vært så heldige å få to nye venner på besøk, kråka og ekornet.
De har knapt rukket å komme inn til oss, da barna viser stor interesse for å dra med de kommende bestevennene inn i våres liv. Det er utrolig hvordan reaksjoner og handlinger barna får når det dukker opp “bare” noen kosedyr – for ikke å snakke om hvilke følelser vi voksne også får for dem sånn etter hvert. Vi kan leve oss ganske godt inn til å tro at bamser er ekte!
Men videre til virkeligheten. Jeg plukker stadig opp et eller annet sammen med barna, eller at jeg fanger noe de sier eller gjør i andre sammenhenger hvor de står en eller flere alene.
Både kråka og ekornet er i fin lek med to gutter, og de blir alltid tatt godt vare på. Jeg beveger meg rolig og forsiktig mot guttene, kråka og ekornet før det plutselig detter ned en tanke til meg. Jeg ville skape noe. En samtale, en handling. Bare det var et eller annet.
“De to var skikkelig rampete mot meg i sta”, kom det fra meg. Guttene så mot meg og traff blikket mitt. “Hva gjorde de?”, var spontansetningen som kom tilbake. “De sa jeg var 6 år”.
Jeg lurte fælt på hvordan samtalen ville ta veien videre, og så at guttene var virkelig inni til å tro at på en eller annen måte så er disse bamsene ekte. Uten en villeste anelse om hva jeg ville få som svar, eller som respons, hadde jeg ingen anelse om å tro det jeg hørte dem sa. “Men du er jo bare 120 år!”
Jaja, jeg vet jeg begynner å krype oppover på aldersstigen. Men at det skulle gå så fort som dette, det trodde jeg ikke! Ser jeg virkelig så gammel ut for de små fem- og seksårsøynene? Kanskje det er på tide å ta et tak med seg selv, og kanskje få en forandring? Får da inderlig ikke håpe det, og noen ganger føler jeg meg selv mye yngre enn det jeg er.