Det er utrolig å tenke på hvor avhengig vi egentlig er av denne tiden. Det er nesten som om tiden styrer oss alle, eller veldig mange av oss. Selv er jeg avhengig av å gå rundt med denne klokken på armen min, hvis ikke føler jeg meg naken.
Når jeg har fri er det veldig deilig å bare koble helt ut og ikke tenke på hva man skal rekke og komme seg igjennom. Med mindre man har planer til faste tidspunkter. Med ting som skal gjøres og man skal rekke, så er et lite ur på armen veldig kjekt. Det syns i hvert fall jeg.
Jeg går jo rundt med mobilen på meg til enhver tid. Det vil si den tiden jeg ikke er på jobb. Når jeg er på det fantastiske stedet og gjør så godt jeg kan for at de rundt meg skal ha det bra, kan ikke jeg gå rundt der med mobilen langt oppi trynet konstant. Fokuset mitt må ligge hos barna.
Derfor er jeg veldig glad for at denne klokken kan bæres med meg rundt over alt, og den er ikke til hinder hos noen. Bare veldig kjekk.
I natt ble alle klokker stilt. Vi begynner å gå mot sommeren, så nå har jeg gått rundt å stilt alle de klokkene som kan stilles for at de kan fortsette sin vei med sommertiden. Jeg ser frem til månedene som nå kommer, og håper på bedre tider. For det trenger vi etter en mørk, men nokså varm vinter!
Det var endelig blitt helg da jeg trillet hjemover både stein, kvist, rusk og rask som befant seg på gangveiene. Humplet litt her og der, og for ikke å skli og rase over ende på grusen, kunne jeg ikke fise i vilden sky heller. Nå ser jeg virkelig frem til veiarbeidet starter for fullt, og veiene blir rene og pene når vi nå går mot sommeren.
Og i dag gikk det enda et tegn opp for meg at den nye årstiden viser seg enda mer. De tidligere ukene har det blitt mere lyst ute. Fuglesangen har begynt å spille og det lukter mer vår. Men da jeg sveipet øynene over gradestokken på formiddagen i dag, det var da jeg fikk en skikkelig vårfølelse.
En liten jakke kunne jeg slenge på meg, og joggeskoene kan jeg nå offisielt ta i bruk. I mine planer er ikke snøen velkommen, så nå kan vårklærne tas frem, og vinterutstyr pakkes bort. Det er helt vilt at vi har en så fantastisk tid i møte, og den er allerede i gang.
Men nå var det ikke fokuset rettet mot dette som var så stort. Ikke akkurat nå. For nå i ettermiddag klarte jeg å være skikkelig spontan. Så spontan uten og tenke en eneste tanke at jeg rett og slett gikk til innkjøp av noe stort – forhåpentligvis!
Jeg vil ikke helt røpe hva det er. Ikke enda i hvert fall. Det er noe med det å leve opp mot en spenning og nysgjerrighet, og den skal jeg klare og holde på litt til. Helt for meg selv. Heldigvis er det ikke lange tiden til det skal skje, så med en gang jeg kan fortelle dere noe mer, da skal dere få vite det.
Det er ikke til å legge skjul på at barn er noe som står mitt hjertet nærmest. Om jeg ikke hadde trives med å være i deres selskap, så hadde jeg heller ikke hatt denne jobben som jeg har. Jeg er glad i barn, jeg elsker jobben min!
Jeg har nå vært på den samme plassen og hatt den samme jobben i nesten fire år. Jeg gikk fra å ikke ha noe erfaring med å jobbe i barnehage, til å nå sitte her med en masse kunnskap om hvordan det egentlig er. Det er ikke en plass hvor barna bare blir slengt innenfor porten, for så å være der i mange timer fordi foreldrene må jobbe.
Det skjer så ufattelig mye i den store rammen som igjen er bygget opp av mange små rom. Rom hvor du kan forbedrede det du kan og rom hvor du kan skape nye egenskaper – læren om å lære. Å gå i barnehagen er som et stort åpent hav hvor du kan være blekksprut – du har flere ting å gjøre.
Å jobbe på den måten jeg gjør i dag, gjorde jeg ikke for et halvannet år siden. Etter at jeg begynte å studere og gå på skole for å gå veien mot å bli noe innenfor den jobben jeg er i nå, så lærte jeg så utrolig mye. Jeg lærte ikke bare en masse teori. Jeg lærte å jobbe på en helt annen måte, og den forskjellen kan jeg se nå i ettertid.
Jeg sier ting til barna på en helt annen måte enn jeg ville gjort om jeg ikke satt med denne teorien min i bånn av bøtta. Jeg klarer å dra teorien inn og bruke den. Og morsomt er det når jeg ser det selv.
Men nå var det ikke akkurat dette jeg ville frem til. Det er vel mer en hendelse jeg fikk oppleve her om dagen. Eller, det er en hendelse av en situasjon. En veldig fin situasjon også, samtidig som det kommer litt an på med hvilket øyet du ser det fra.
Akkurat sånn som det var da jeg gikk i barnehagen for bare noen år siden, hvor jeg hadde egen perm hvor personalet samlet på bilder og lagde tekster, sånn er det i dag også. Vi er i en nyere tid nå enn det vi var for 17-21 år siden, og mye har forandret seg siden den tid.
I min barnehageperm er det bilder som er klippet ut for hånd og limt inn på ark. Men ser vi på barnehagepermer i dag er dem helt annerledes. I dag bruker vi digitale verktøy for å sette sammen bilder og tekst, for så å skrive dem ut og plassere pent i permene. Det er noe helt annet nå enn det var da jeg var barnehagejente.
Men det var heller ikke dette jeg helt ville frem til. Riktignok handler det om permer, men kanskje ikke akkurat på dette temaet. For jeg gjorde en observasjon. Jeg satt der litt i bakgrunn hvor barna ante fred og ingen fare. Det var ingen bøllestreker på gang – tvert i mot.
Permene til barna står så fint plassert i hyllene sine, på rad og rekke sånn at dem ikke skal bli ødelagt når barna skal få dem med seg hjem til sommeren. Igjennom deres barnehagetid har det blitt satt inn mange flotte minner som dem kan se tilbake på, og en stor jobb har blitt gjort. Det er nesten flaut å se på barna sine permer i dag, i forhold til den jeg fikk da jeg sluttet i barnehagen.
Tre fine gutter satt sammen, foran hylla med alle de fantastiske permene. Jeg trodde de ville ta ut deres permen for å se på dem. Men ikke en eneste en ble tatt ut for å bli fiklet med. Det var mer nysgjerrighet for å finne ut hva som sto på dem.
I år har vi mange flinke og kloke skolestartere. Kan jeg si at jeg blir litt stolt av barnegruppen jeg jobber sammen med? På den ene veggen har vi alfabetet hengende oppe, sånn at barna kan ta seg til kjenne med sine egne bokstaver om hvem som er deres. Men når de nå begynner så smått, og noen mer enn andre, å lese både ord og setninger, da får du en sånn følelse.
En sånn følelse at du har klart å gjøre barna interessert i bokstaver og tall. Så klart skal de lære dette på skolen, og er ikke barnehagens oppgave i å lære dem og virkelig lese. Men når barna selv er interesserte, da kan ikke vi hindre dem i å være det.
Mange kan lese og ha forståelse på hva ordene betyr. Men hva når det går andre veien? Nå snakker jeg ikke om de som ikke kan ha forståelse på bokstaver. På observasjonen jeg gjorde med de tre guttene som satt foran permene sine og leste hvem dem var sine, måtte jeg virkelig høre hva som egentlig skjedde i deres samtale.
Jeg skarper inn på hørselen for å finne ut hva dem egentlig gjør. Sniker meg litt nærmere for å finne ut av det. Jeg kan høre at dem leser bokstavene, men det er en av dem jeg sette meg litt nærmere for å høre hva han egentlig leser.
Jeg blir mer og mer imponert. Imponert over hvor mye disse barna klarer, og som vi kanskje ikke får med oss alltid. Han leser ikke på vanlig måte sånn som vi pleier. Han leser ikke forlengs.
Han tar seg ikke allverdens tid heller, og raser nokså fort igjennom bokstavene som danner navnene. Baklengs. Han leser navnene baklengs, og jeg kan høre den stammingen som kommer når barna er i startfasen og skal lære seg og lese. De stopper litt opp ved noen bokstaver før de kommer seg videre.
Nå husker jeg ikke helt hvordan det var når jeg var fem og seks år. Men jeg er ganske så sikker på at jeg verken kunne lese forlengs eller baklengs da jeg gikk i barnehagen. Hvem skulle tro at de små kroppene som voksen i en rekordfart skulle klare så mye? Og bare det å lese fra høyre mot venstre? Det hadde jeg ikke trodd.
I kveld sitter jeg igjen med en følelse av at noe endrer seg. At et eller annet er på vei til å skje. Vi går om ikke mange dagene inn i en helt ny “tidsmaskin”, hvor det allerede er nå til helgen at disse klokkene skal stilles. Ofte, eller veldig mange ganger i året tenker jeg en tanke om at akkurat denne dagen kommer aldri igjen. Du må gripe det du kan få der og da, og du må gi for at det hele skal gå rundt.
Jeg sitter ikke bare her og tenker på at noe skal endre seg. Det er også noe som følger med når vi står midt oppi der vi er nå. Våren har virkelig vist seg for fullt i dag – i hvert fall når det kommer til været. Solen har stått på over oss i mange timer, og du må nesten bare nyte det!
Vi må nyte og sette pris på alt det gode vi får. Vi må ta vare på det vi har rundt oss. Vi må kunne skape minnene sammen, for gjør vi det – da får vi som regel en fantastisk dag. Og det har jeg hatt i dag. En helt fantastisk vårdag som jeg har tilbragt på jobb, med alle de jeg er glade i.
Og det er grunnen til at jeg sitter her i kveld og kjenner på en kropp som er sliten. Ikke fordi den er blitt overstyrt og det er blitt gjort alt for mye, men fordi dagen i seg selv har vært helt topp. Grunnen til dette er fordi dagen har blitt lagt opp til å være mye ute, og det er dette noe av det jeg ser fremover med tiden som nå står foran oss.
Selv om det ble en skogstur med mye klatring for barna i dag, er det opplevelsen i seg selv å se hvor mye barna koser seg. For har dem det bra – da har som regel jeg det godt også. Men i kveld sitter jeg her med varme kinn og tunge bein, bare fordi jeg har hatt en fin dag. Når solen står på er det lite som skal til for å gjøre dagen vond.
Noen ganger skulle jeg ønske det lille hodet mitt var et hakk større. Rommet enda mer enn alt det den gjør i dag. I det minste at den hadde klart å legge vekk det som ikke var nødvendig å ha der til de ulike tidene, og heller fokusere på det viktige der og da!
For uansett hvor mye eller lite jeg legger merke til det, så er det spesielt en ting som kommer sterkere frem enn annet. Det er ikke til å legge skjul på at jeg i en alder av tjueen begynte på skolen på nytt og tok helt andre fag enn da jeg var i andre del av ungdomstiden.
Hvorfor var det ikke sånn at jeg hadde planene klare da jeg var seksten år? Og er det egentlig noen sekstenåringen som virkelig vet hva de vil bli, og hva de vil drive med resten av livet? Jeg visste hva jeg ville bli på denne alderen, som nå er godt over seks år siden. Tro det eller ei, men tiden flyr.
Under valget jeg tok på denne tiden hadde jeg noen tanker å gå ut ifra. Men for fire år siden viste det seg å ikke stemme. Jeg ville ikke bli noe innenfor medier og kommunikasjon, som jeg gikk den gangen. Jeg hadde helt andre tanker da jeg gikk det trettende året på skolen, og det skulle ta flere år å finne ut av hva jeg ville enn det jeg trodde.
Jeg skulle så gjerne ha planene ferdig skisset, sånn at jeg visste hvilken vei jeg ville gå. Det å ta utdanning som noen år eldre har ikke vært noe problem for meg, men med tiden som nå nærmer seg den store prøven så skulle jeg så sårt ønske og ha vært ferdig for noen år tilbake.
Selv vet jeg at det kommer til å gå min vei, om jeg så er innstilt på det. Jeg skal klare og komme meg i mål. Jeg klarer det. Men hva gjør man egentlig når det ligger litt nervøsitet bak likevel, samtidig som du gruer deg? Du vet jo selv at det kommer til å gå bra, bare du klarer å stå selv.
Er jeg redd for å ikke få med meg alt? Er jeg redd for å ikke svare godt nok? Mitt minste mål er å kunne stå på to bein når jeg er ferdig, og enda bedre blir det om jeg har flere bein å stå på. Tankene svirrer vel litt over på at det er enda flere oppgaver som må gjøres sånn at jobben blir større.
I utgangspunktet kan jeg starte nå. Egentlig kunne jeg startet for lengst. Og hvorfor forsettet jeg ikke bare videre den gangen jeg var på topp? Det er ikke til å legge skjul på at jeg har mye å gjøre fremover. Nå handler det bare om å komme i gang, og virkelig sette seg ned å bite i det sure eple!
I slutten av februar kunne jeg endelig juble. Kjenne en glede av og endelig eie en helt egen sykkel igjen. For det var faktisk sånn at jeg ikke kunne kalle en sykkel for bare min etter at sykkelen jeg fikk til min konfirmasjon måtte gå sammen med containeravfall i sommer.
I flere måneder cruiset jeg veiene på en litt for stor sykkel, men som jeg likte veldig godt å ferdes på. Riktig nok ikke min egen, men det gikk. Våren var så smått på vei, rett rundt hjørnet hvis det var et håp, og jeg gikk på leit etter et nytt kjøretøy som kunne frakte meg rundt til korte steder.
Med litt grunnleggende søk på nettet kom jeg over en som jeg syns så fin ut, og ikke var så ille til mitt bruk. Jeg sendte butikken en melding for å høre om de hadde den på lager. Heldig som jeg var hadde de den inne, og ikke mange dagene etter kunne de se meg i butikken deres.
Ut av deres store rom hvor det var fylt opp av mange forskjellige sykler, så var det denne kortet ble dratt på. En veldig fin sykkel til en veldig god pris vil jeg si. Ikke for mye detaljer på den er det heller, men akkurat sånn nøytral som jeg så for meg.
Nå har jeg fraktet meg frem og tilbake i hele tre uker, for det var 1. mars jeg fikk lov til å trille denne hjem til meg. Jeg kan jo si at det var litt uvant å gå fra en stor sykkel hvor jeg satt høyt og foroverlent på styret, til å kjøre en sykkel hvor jeg satt mer rett i ryggen og var mer tilegnet meg.
På bildet over her ser dere et bilde fra deler av en samtale. For fire dager fikk jeg en melding fra selgeren som lurte på hvordan det gikk, om jeg var fornøyd med kjøpet. Dette bildet la jeg ut et sted hvor jeg fikk en kommentar under, “ønsker han besøk”. Og var det det han gjorde, da han sendte denne for å høre om hvordan det gikk?
Ferdig på jobb i dag syklet jeg hjemover, akkurat den samme veien jeg har syklet disse ukene. En lang og bratt bakke har jeg alltid trillet forsiktig ned, hvor det også finnes en del større steiner som “hinder”. Å sykle fort ned der kan jeg trygt si at jeg ikke tør.
Men i dag skjedde det som ikke skulle skje, men som likevel kan skje hvem som helst. Og det skjedde akkurat meg. Jeg var kommet meg forbi det verste midt i bakken, og kunne vel egentlig rulle pent og forsiktig ned resten av den lille strekningen.
Plutselig var det bom stopp, og jeg fikk ikke rullet meg videre av flekken. Hva var dette? tenkte jeg. Jeg så ned på det fremste hjulet, for det var der det skjedde noe. Du kan jo si at øynene ble ganske så store da jeg så at skjermen på hjulet hadde vrengt seg helt. Og det store spørsmålet – hvordan hadde den klart det?
Jeg kom meg ikke særlig stort fremover uten å ikke kunne svinge. Skjermen stoppet i sykkelstangen, så den eneste muligheten var å trille den hjem på bare bakhjulet. Heldigvis ikke mange meterne, men tungt ble det da jeg måtte gå de ekstra meterne bort til sykkelbutikken for å få hjelp. Heldigvis ikke langt, og ligger bare et steinkast i området.
Hvordan skulle jeg forklare dette når jeg kom bort til butikken? Det var vel bare å si det som det var. “Jeg syklet ned en bakke jeg sykler hver dag, og i bånn av bakken skjedde dette”. Jeg hadde jo bare syklet pent og forsiktig, i et håp om å ikke skade meg selv.
Nå er jeg ikke riktig sikker på om sykkelselgerne ser dette hver dag, eller ofte. Men de tok det med et smil og sa at det kanskje hadde vært en stein som hadde kommet opp og kilt seg fast. Noe tegn til gjenstander sitte i klem i skjermen var det ikke å se, men jeg fikk da god hjelp.
Et spørsmål fra selger var om jeg ville bytte skjerm, og svaret på det var vel ganske så enkelt. Selvfølgelig ville jeg det. Hvem er det som vil sykle rundt med en stygg skjerm? De tok sykkelen i mot på det lille bakrommet sitt for å gjøre en jobb med å fikse den.
I tankene mens jeg sto der lurte jeg på om de måtte ta inn hele sykkelen for å få orden på dette, for så å få den tilbake i morgen. Lite kunder var det heller ikke å se, så ikke mange minuttene etter kom de ut igjen å lurte på om dette så bra ut etter at de hadde rettet den ut.
Den ble jo så god som ny, og kun et eller to små bulker som bare mitt øyet kan se om man går riktig så tett innpå. Så da kan jeg forsette å sykle videre på reisen. Og det var bare å komme tilbake om det skulle være noe mer.
Jeg hadde kommet hjem etter å ha hjulpet mamma og damene med å rydde og pakke ut av gymsalen på skolen, hvor de hadde sitt store treff i helgen. Joggebuksa var på og kosegenseren holdt meg varm, og ute var mørket ganske så svart.
Det var søndag og jeg gjorde akkurat det jeg stort sett ellers gjør på disse kveldene – å slappe av og lade opp til en ny uke med full fart og moro. Fikk med meg noen repriser av programmer jeg liker å se på, og det gjorde meg ingenting å se dem igjen. Litt film ble det også.
Mens jeg satt der i senga med helt nyvasket sengetøy, hvor ingenting er bedre enn den friske lukten av nydelige vaskesåpe, kom jeg over en av dem faste bloggene jeg leser. I første øyekast var det ikke innholdet som interesserte meg, men det var noe annet.
“Her har det virkelig skjedd noe i dag!”, var min tanke som fløy igjennom hodet. Hele bloggen hennes var som ny. Et helt nytt oppsett på siden, og jeg likte virkelig det jeg så. Jeg var kanskje litt misunnelig, for det passet så fint til henne som blogger. Så jeg kunne ikke noe annet enn å finne ut av hvem som sto bak hele designet.
For å være helt ærlig med dere så har jeg vært ganske så lei av mitt eget design og oppsett av bloggen. Det eneste jeg har latt meg skifte ut en gang i blant har vært toppbildet og profilbildet. Utenom det har jeg latt det andre være som det har vært. En annen sak er at jeg faktisk har vært desperat på utkikk etter noe nytt. Jeg har søkt meg frem og tilbake. Sett på design som andre har laget. Men ingen har falt i smak hos meg.
Jeg har vel vært litt for desperat noen ganger også. Vært skikkelig lei av de kjedelig fargene som jeg har sett hver eneste dag, opptil en veldig lang tid. Jeg har også vært på utkikk etter koder og “fasit” for et design, for jeg er ikke noe flink med ccs og andre koder selv. Greit nok at jeg gikk medier og kommunikasjon og hadde litt web da jeg gikk på skolen. Men det interesserte meg aldri godt nok til at det sitter klistret oppi det lille hodet mitt.
Derfor syns jeg det er veldig kjekt med de som virkelig kan det, og som har lyst til å dele de fine og flotte designene sine med oss. For bare se her. Se så fint det nå har blitt på denne “dagboken” min.
Min første tanke da jeg så helheten etter å ha satt alt sammen var “Wow, dette ble bra… Men kanskje litt uvant. Er dette egentlig meg?”. Jeg var litt skeptisk på om jeg hadde tatt det riktige valget. Heldigvis går det an å justere i ettertid, og vet i hvert fall at toppbildet skal forandres. Det er bare midlertidig til jeg finner det “perfektet”.
Men alt blir nok en vane når alt det nye har fått sunket inn og øynene har fått mere feste på de nye bildene. Veldig glad er jeg for at jeg kom over denne malen i går kveld, og at det i det hele tatt kom på plass så fort.
Jeg syns jeg leste her rett før helgen at snøen skulle komme tilbake, og var redd for at vinterjakkene og de varme støvlene måtte tas frem igjen etter at jeg pakket dem bort. Men med en helg med masse sol kan vi virkelig ikke klage, og da kvelden kom sammen med mørket i går tok jeg frem denne pakken for å teste den ut.
Øyemasken med kokosnøtt ble tatt frem og lagt under de tunge posene mine. Denne masken gir en avkjølende, avslappende, beroligende, lindrende, mykgjørende, fuktighetsgivende og foryngende anti-rynke behandling for delikate området under øynene.
På pakken sto det at dette skulle sitte på i 15-20 minutter mens man slapper av. Men i håp om at jeg skulle få et bedre resultat og i det hele tatt ha en mulighet for å kanskje få mindre tunge øyne, så lot jeg dem være på i en times tid.
Grunnen til at de var på så lenge var vel mest fordi at det var så behagelig å ha dem på. Jeg slappet virkelig av mens de satt klistret på midt i ansiktet, og fuktigheten til masken kunne jeg kjenne at den trekte seg inn i huden.
Nå skal det sies at jeg bare har tatt i bruk denne en gang. På en måte kunne jeg se et lite tegn til forandring, men jeg vet at jeg skal benytte meg av dette flere ganger. De er virkelig verdt prisen, og produktene finnes i fem varianter som du kan få kjøpt hos Fredrik & Louisa.
For en fin dag det egentlig har vært. Har sovet lenge til langt ut på formiddagen, noe jeg stort sett aldri pleier. I hvert fall ikke så lenge. Men jeg trengte det nok helt sikkert, og deilig var det også. Godt og kunne ha slike fridager til å lade batteriene litt ekstra.
Mens solen skinner ut og vårfølelsen er her for fullt i dag, kunne jeg ikke noe annet enn å ta meg en tur til byen. Noe måtte jeg gjøre for å få timene til å gå, og du skal ikke se bort ifra å dra til byen med et kort fullt av penger skulle gjøre at jeg kom tomhendt hjem.
I utgangspunktet hadde jeg ikke noe på listen som jeg egentlig trengte. Noen store ønsker hadde jeg heller ikke – ikke før jeg tok turen innom butikkene for å se. Det dukker alltid opp noen fristelser, men stort sett klarer jeg og spasere fint forbi og heller tenke at “det kan jeg kanskje kjøpe neste gang”.
Det pleier å være sånn, men i dag kom jeg hjem med noen små vareprøver som jeg ikke kunne la være og ligge der for seg selv i hyllene deres. Det var ikke store kjøpene, men nok til at jeg mest sannsynlig blir fornøyd.
Denne lille og søte haugen raslet i de små posene som ble med hjem til meg. Det ble verken nye bukser eller topper, og heller ikke nye sko eller andre vesker. Jeg gikk for de eskene som rommet ganske lite, og håper produktene fungerer.
Har du prøvd disse maskene før? Om du har det, hva syns du om dem? Jeg har aldri brukt dem før, så nå får jeg vel teste dem ut å se om dem er noe for meg. I utgangspunktet har jeg ganske tørr hud, i mine øyne. Så da får vi se om produktet gjør sitt.
En pakke av denne ble jeg også lurt til å kjøpe. Den eneste sminken jeg bruker er farge på brynene. Jeg tegner og farger dem hver eneste dag selv. Ikke at jeg er noen perfeksjonist på denne fronten, men jeg har veldig lyse brynhår. Så litt farge på dem i det minste gjør ganske mye med ansiktet mitt.
Er det noe jeg ikke er fornøyd med på kroppen min så er det øyene mine. Eller, blikket liker jeg godt, men det som er rett under øynene misliker jeg. Jeg syns jeg har veldig store pose under øynene. Nå skal det sies at jeg har prøvd noen produkter et par ganger bare, så nå skal jeg teste disse her og se om det gjør susen.
Å gå forbi disse type strikkene uten å ta med et par klarte jeg heller ikke. Stort sett går jeg med helt vanlige strikker, de få gangene jeg går med strikk i håret. Jeg har også brukt de tynne og små gjennomsiktige gummistrikkene i flettene også. Men disse strikkene egner seg kanskje ikke til den type fiskebeinsfletten jeg liker å gå med, men mer til en hestehale. De skal i hvert fall prøves de også.
Helgen er her, og deilig skal det bli med litt fri. Selv om jeg har vært hjemme fra jobb i dag, i et håp om å bli kvitt forkjølelsen etter å ha gått en hel uke, kan jeg ikke ligge helt på latsiden heller. Hosten harker i mellom de ulike slagene, og snuta har sine snufs. Ingen tvil om at det skal bli veldig deilig når dette gir slipp!
Bildet er fra da jeg tok turen oppover til Kongsberg i helgen, men likevel ble det en liten kjøretur til morgen i dag for å levere han yngste lillebroren min på skolen.
Jeg fikk også rukket en tur ut til kaninen sånn på morgenkvisten. Et lite tak måtte bli gjort her før helgen også, sånn at han får en fin helg i sitt krypinn. Han fikk jo en god dusj i går, og fikk den mykeste pelsen på lenge. Litt “manikyr og pedikyr” – klipping av neglene har det også blitt på han.
Det har blitt en del kjøring i dag, for å få gjort unna noen småhandlinger. Her for en uke siden røyk den fine og flotte mikrobølgeovnen vår. Den ble levert inn til reparasjon tidligere denne uken, så nå er den ferdig fikset og kommet på plass igjen. Eller det vil si, vi fikk en helt ny en.
Nå er det fredag og helg, og om ikke så lenge reiser jeg for å hjelpe til på et treff for de flinke og kreative scrappedamene, før jeg tar med meg lillebrødrene mine til familien i nabokommunen. Der blir vi, for i kveld blir jeg kastet ut fra hjemmet.
Fellene har også kommet ut, for nå begynner en ny sesong med stålormer. Ha en flott helg!