Jeg kan aldri få sagt det nok ganger. Ute springer våren, og det er helt fantastisk. Nå som naturen forandrer seg så mye, og vi menneskene våkner mer til live av solen som skinner, så tenkte jeg å sette det hele i gang.
For ikke så lang tid tilbake prøvde jeg akkurat det samme. Jeg kjørte i gang en runde hvor dere kunne stille meg hva som helst av det dere lurte på. Dessverre kom det nokså få spørsmål inn at jeg ikke lot meg ta tid til å svare på det lille jeg fikk.
Så, i dette innlegget er det mulighet for å stille så mange spørsmål dere bare vil. Om dere ønsker svar må det komme inn over to håndfulle luremus – helst enda flere om det skal bli noe spennende å svare dere der ute. Spørsmålsrunden er nå i gang, og enten i helgen eller i påsken så kommer jeg til å svare på det jeg har fått inn.
Jeg visste det så godt. Jeg visste det så godt at jeg likevel gikk på en liten smell. Jeg slo hodet rett ned i bordet, eller puta for denne delen. Da jeg la meg for å sove i går kveld var jeg klar for å stå tidlig opp. Men da alarmen plutselig begynner å ringe halv seks om morgen, da er du plutselig ikke klar likevel.
Noen ganger lurer jeg litt på om jeg er født på feil tidspunkt. At jeg er født noen timer før enn det jeg egentlig skulle. For dette har jeg “slitt” med i alle år. Jeg er alltid så tidlig ute. Tidlig ute til alt jeg skal eller må. Da jeg var skoleelev, spesielt på ungdomsskolen, var jeg alltid den eneste som satt alene i gangene et kvarters tid før de andre kom.
Og det har ikke gitt seg med årene. Selv når jeg nå er i jobb har jeg ikke sluppet unna. Riktig nok er det den veien at jeg er tidlig ute, og ikke at jeg kommer for sent og er ute i siste liten. Men noen ganger kan det faktisk være litt irriterende at man plutselig har så all verdens med god tid. Men jeg liker ikke når stresset kommer, og alt går i ball.
Jeg vet ikke om dem har stresset seg frem eller ei, men i dag oppdaget jeg plutselig noen nye tegn på at våren er her. Klokken var bare noen minutter unna før den slo syv om morgen. Jeg sto utenfor jobben og ventet. Det var helt stille ute – trodde jeg.
Rundt meg kunne jeg se noen fly over taket. Over skogen, og over parkeringsplassen. Bare jeg så opp fikk jeg øye på dem. De lager ganske mye lyd for seg også, og noen ganger kan det bli litt småirriterende om man kommer riktig nære innpå dem. Men nå har også måkene begynt å gå inn for landing her i byen, og et tegn på at sommeren nærmer seg – etter hvert.
Noe annet som har begynt å spire og gro, sånn helt plutselig, er disse blomstene. Alle blomstene har ikke begynt å vise seg enda, men de som søker mest lys og varme fra naturen nå fremover er hvitveisen. Jeg så det plutselig her i den lille skogen min, i den lille bakken som trekker seg ned mot hagen. Den kommer frem på en gråværsdag, en overskyet himmel som vi har i dag.
Vi har en fin og flott tid i møte, om den så velger å være med oss. Jeg ser frem til lukten som trekker seg frem. Jeg er klar for å høre naturens lyder. Jeg er rett og slett klar for mer varme som kommer smygende på. Jeg gleder meg til en flott vår, en vår som skal lede oss frem mot sommeren!
Småkrypene søker frisk luft.
Billen søkte lys den også, men gikk fort ned i dekning da den så meg.
Da jeg satte meg ned i går formiddag for å jobbe, suste fingrene over tastaturet. Dette skjer ofte, men noen ganger må jeg jobbe litt ekstra for å bli ordentlig fornøyd med min egen tekst. Men tankene mine var med meg, og alle tankene rundt hele opplevelsen åpnet seg på vid gap.
Men akkurat i det jeg skriver dette innlegget, har nå det første avsnittet stått helt alene i et kvarter. Så, det er ikke alltid så lett og komme seg videre når man selv skal bygge opp teksten. Hele opplevelsen jeg fikk være med på i helgen, det store showet, var så bra at det trengte et helt eget innlegg, og det finner du her.
Ikke så lenge etter at jeg hadde postet dette innlegget, tok det ikke så veldig lang tid før det tikket inn en melding hos meg. Det viste seg at en som hadde kommet over teksten med alle bildene, hadde gjort noe helt fantastisk. Noe jeg selv ikke hadde i mine tanker i det hele tatt.
For vet du hva hun gjorde? Hun syns sånn som jeg hadde formulert meg og bildene jeg hadde lagt ved var så bra, så hun sendte like godt linken til selveste komikerkongen. For å være ærlig – det hadde jeg ikke sett for meg. Virkelig ikke!
Og ikke nok med at hun sendte det til Ørjan Burøe. For det første ville hun fortelle om responsen hennes fra det jeg hadde delt, og at det var så bra som det hun fortalte. Jeg hadde nesten ikke ord. Hvor kom tanken hennes fra om at hun ville fortelle Ørjan og tipse han om akkurat mitt innlegg – med alle bildene?
Jeg har vel egentlig ikke ord ovenfor det hun gjorde, for det var absolutt ikke i mine tanker i det hele tatt om at et helt vanlig menneske ville gjøre noe sånt med noe jeg sto bak. Og ikke nok med det, men han svarte henne tilbake også. Og tilbakemeldingen hun fikk fra han forteller kanskje hvor bra det jeg hadde jobbet med var?!
Jeg har nå klart å holde på en hemmelighet. En hemmelighet som verken du eller andre har visst om. Egentlig er det veldig godt noen ganger å ha ting for seg selv, sånn at du kan glede deg litt ekstra. Men i og med at jeg ville ha med meg en til på akkurat dette, så måtte nesten hun også kjenne til denne hemmeligheten.
For det var i går kveld at det store ventet oss. Mamma og jeg tok turen til Nøtterøy kulturhus. Det første som møtte oss da vi kom inn var en stor flokk av mennesker. Så du kan jo tro at det var flere enn oss som hadde tatt turen. Noen kom til og med langreisene til for å få med seg det som nå skulle skje.
Nå kan jeg ikke lenger sitte på dette helt for meg selv. Det var som dere nå ser – et show med masse humor og gode innspill. Der jeg satt i en fullstappet sal, hvor kun det var noen ledige plasser på bakerste rad, fikk vi et godt syn der vi satt på rad ti. Akkurat på midten av rad ti.
Spenningen begynte å komme da en mann på første rad begynte å klappe. Han hintet til at han ikke ville gjøre dette alene, og fikk derfor med seg store deler av publikumet til å gjøre det samme. Nå ville vi ha han inn på scenen!
Og inn kommer han. Han entret scenen i flott dress, og han kom nybarbert inn. Bare noen timer før showet hadde han vært innom Staut barberstue her i Tønsberg og fått trimmet skjegget sitt for den store festen sin.
Fra første sekund ute på den store plattingen helt alene, med kun mikrofon og et lite stativ med et par rekevisitter, var det et fantastisk show fra start til slutt. Jeg kunne gjerne sett mye mer, og vi fikk med oss utrolig mange sider og morsomme historier på den korte en og en halv timen vi satt der.
Hæla i taket og latter i salen. Fordommer er ikke noe å spøke med. Og for en mann! Og for en kveld!
Jeg kunne ikke unngå å gå derfra med bare noen bilder, så kamera ble knipset i takt med humoren. Dette måtte dokumenteres, og jammen fikk jeg filmet en del også. Satt oppe fra da jeg kom hjem i går kveld, og fikk ikke lagt meg før sent i natt. Som oftest er jeg i seng mellom tolv og ett i helgene, men når du virkelig må jobbe og koser deg med det, da kom jeg meg ikke i seng før nærmere halv tre. Men det var verdt det.
Jeg er virkelig glad for at jeg kapret meg billetter for denne kvelden. Alt som skulle til var den overraskende spontane reaksjonen jeg fikk, og på en-to-tre var det hele i boks. Denne kvelden kommer jeg til og huske, og enda mer moro ble det da jeg fikk mye av det på film. Her kommer det et bilderas.
Husker dere da jeg fortalte om at jeg var skikkelig spontan? Da jeg var så spontan og gjorde noe helt vilt uten å tenke, og derfor gikk til innkjøp av noe stort? Vel, nå kan jeg snart begynne og fortelle hva det var jeg gjorde den dagen for en uke tilbake.
Jeg har gått rundt og gledet meg stort i en hel uke. En uke som nesten har følt ut som en måned. Men i dag er dagen her, dagen hvor jeg kan røpe den store hemmeligheten. Ikke et eneste ord har rullet ut av munnen min om akkurat dette, men godt skal det bli når jeg nå kan skrive mer om det.
I kveld skal jeg ut av huset. Jeg skal flytte på meg og bort fra alt som heter Tønsberg. Oppleve noe helt nytt som jeg kan ta med meg som et minne. Forhåpentligvis stort minne også, for i kveld gleder jeg meg og har store forventninger til det som skal skje. Jeg er klar for at stemningen blir høyt under taket!
Ute viser det seg at regnet har kommet på besøk, og den store og gule solen som pleier å varme oss så godt har sviktet. Så hvorfor ikke friske opp med disse bildene av denne rosen. Rosen med litt farger, enn så lenge.
Her i huset pleier det å være noen blomster med lange stilker stående i vaser. Her om dagen begynte de så smått å tenke på døden, og hadde allerede fått noen små brune flekker i kantene. Jeg hadde lyst til å ta noen nye bilder, men visste ikke av hva. Ikke før jeg så de stusselige blomstene rope på meg der de sto pent og pyntelig.
Den utvalgte var så heldig å få bli stukket ned i jorden. Jeg fortalte hvilken av de sterke sidene den skulle vise, og dermed kunne jeg knipse vilt. Det var på vei til å bli mørkt i skumringen, og et perfekt lys til å skape noen flotte bilder. Fine nok ble de til å kunne legges ut og vise dere, bare for å skape litt stemning her på en fredag.
Det er ikke til å unngå og legge merke til. Og det er ikke til å unngå og ikke få vite at vi nå om korte stunden bikker over i en helt ny måned. Nok en gang kan vi begynne å runde av en overraskende og fin mars, og deretter ønske april velkommen!
Jeg har sagt det før, opptil flere ganger – hvor blir alle disse dagene av? Faktisk satt jeg her i går og regnet ut på hvor lenge jeg nå skal jobbe, og til det er en stor og etterlengtet ferie. Det kom som et sjokk, og overrasket meg riktig nok med at det er hele tre måneder med arbeid. Tre måneder?
Du kan tro jeg blir redd av bare å la tanken smette innom. Hvor skummel denne tiden kan være, og kommer til å bli. Finværet har vist seg fra noen av de beste sidene de siste ukene, men i dag bikket det over til gråvær og overskyet. Litt regn måtte vi tåle også, og skogbrann er nå så smått blitt redusert.
Men over til noe helt annet – bildene som er plassert over her. Som vi kan både se og høre har vi nå fått tilbake fuglene våre. Både gamle kjenninger og nye borgere. Og de er ikke til å unngå og legge merke til når man står opp om morgen. Men heller ikke om ettermiddagen og når kvelden så smått begynner å komme. De synger. De synger på de vakre vårtonene, så nå venter jeg bare på det flotte vårværet som skal komme tilbake også.
Jeg prøvde meg på disse fuglebildene i ettermiddag, da jeg hadde kommet hjem fra jobb og slengt i meg litt middag. Lot meg faktisk å ta frem speilrefleksen for å prøve og fange noen glimt i dag tidlig også. Men store fangsten for fugleflokken var ikke å se der jeg ville se dem.
Helt fornøyd er jeg ikke med disse bildene, men godt nok til å legges ut. De symboliserer nå at de vil komme nordover igjen, å leve sin norske vår og sommer sammen med oss. De prøver og vise oss at “vi er på vei!”.
Det er ingen tvil om at det svirrer mange tanker og veldig mye for tiden. Noen dager kan det virke som en stor og lang berg-og-dalbane som kjøres, mens andre ganger har jeg mer fokus på noe helt annet. Uansett – helt sikker er jeg på at det ikke er tankefritt i verken ditt eller mitt hodet.
Med et knallvær som kom på besøk i går, mens jeg satt inne halve dagen, skulle det selvfølge bygge seg opp til gråvær og overskyet i dag. Hadde bare disse dagene byttet om, da hadde jeg vært glad. For jeg kjente på kroppen at jeg trengte mere sol og varme enn det var i dag. Heldigvis slapp vi unna regnet, og glad er jeg for det.
For tiden føler jeg at jeg virkelig trenger motivasjon. Et sånt spark midt i baken for å kaste meg over den store steinen, den steinen som egentlig ikke er så stor. Det må jobbes. Det må planlegges. Komme i gang med det stupet som egentlig ikke er farlig.
Men midt opp i alle disse tankene som smyger seg frem når jeg ikke har annet å tenke på, ligger fokuset mitt alltid hos barna når jeg befinner meg på den aller beste plassen. Den plassen jeg har vært glad i, men som jeg ikke vet er med meg på veien videre. Det er litt skummelt å tenke på det også.
Men jeg nyter hver eneste dag jeg kan. Gjør en jobb for at både du og jeg skal få fine dager, samt legger inn litt humor over det som kan være litt nifst.
Selv om solen ikke har vist seg fra den beste side i dag, har det vært en veldig fin dag for det. Det er noe magisk å få jobbe med barn, og det er helt klart noe magisk med arbeidsplassen også. Og det å ha samtaler med barna er noe for seg selv. I hvert fall de som skjønner en spøk og har en klype med humor!
Det var ettermiddag, den tiden hvor det så smått begynner å komme foreldre for å hente barna sine. Fire gutter lekte sammen med hver sin trillebår. Den ene sto for øyeblikket tom i det jeg gikk forbi. “Tror dere jeg klarer å sitte i denne sånn som dere?”, spurte jeg med en litt fleip tone.
På forhånd trodde jeg at jeg skulle høre noe sånn som “du er alt for stor” og “du får ikke plass i den lille trillebåren”. Men det var slett ikke noe i den duren jeg fikk høre fra deres fem og seks års barnemunn. For vet du hva han ene sa?
“Du har jo så tynn rompe”. Det var som om han hintet til at jeg selvfølgelig måtte sette meg ned for å prøve. Og jeg kunne vel ikke gjøre noe annet når jeg først hadde klart å sette meg i “saksa”. Og tror du ikke jeg jammen klarte å trykke denne stumpen ned? Er jeg så tynn som tulipaner?
Helt borte i det fjerne kunne jeg skimte til en lyd som ville ha tak i meg. En lyd som var nokså kjent fra alle de andre morningene. Det var den tonen som gir meg et spark hver dag. Lyden som sparker meg ut av sengen samtidig som fuglene våkner til liv.
Ja, for nå kan jeg allerede høre fuglesang og fuglekvitter mens jeg ruller meg ut av den gode madrassen, for så å få på meg noen klær. Og i dag var ingen unntak. Allerede i halv sju tiden kunne jeg møte solen i vinduet, den som glimter til meg rett i ansiktet der jeg flasher opp persiennen.
En helt ny dag sto for tur. En sånn dag som aldri har vært her, men samtidig som aldri kommer igjen. For har du noen gang tenkt på at akkurat den dagen som du har foran deg, den kommer aldri tilbake?
Det viste seg at det hadde vært noen minusgrader i natt også. Gressplenen var dekket av et tynt lag med frost, men på været ovenifra kunne det tyde på at det ble en flott dag. Bare synd at jeg skulle tilbringe dagen inne i en gymsal med mange andre flotte mennesker.
Men jeg klager ikke på det, for jeg syns det virket ganske interessant. Jeg har vært på en sånn dag som barnehagene noen ganger trenger. En sånn dag med litt nytt innputt av nye idéer, kloke tanker og annet som man kan dra med seg videre. Og i dag var en sånn dag.
I går var en sånn søndag hvor jeg bare kunne kose meg. Været var helt topp og varmen kunne kjennes i kinnene. Nå hadde jeg endelig satt kaninen i gressburet, etter å ha fått orden på det, og jeg hadde funnet frem både den store hagesaksen og stålraken – for nå skulle det jobbes!
Været måtte bli brukt til noe fornuftig, så hvorfor ikke prøve og gjøre i stand hagen til sommeren. Gammelt og gult gress ble røsket bort fra skråningen, og pinner og annet kvist ble klippet ned. Jeg har i flere år drømt om en fin skråning, og hvis det skal bli noe må jeg ta tak i det nå før det begynner å spire.
Selv om solen ble slikket i arbeidet i den småkalde vinden mens jeg jobbet hørte jeg plutselig et hyl. Med spontan reaksjon så jeg rett bort i den retningen lyden kom fra, og blikket falt rett bort på en katt som var i luften etter å ha tatt et hopp.
Hva kunne dette være? Så nysgjerrig som jeg er kunne jeg ikke ligge unna av å finne ut av hva som foregikk. Jeg så det var en lysebrun katt – en fillete og stygg katt som jeg har sett flere ganger her i gatene, hvor det ser ut som den aldri får stell. Så stygg er den!
Men hva forårsaket denne hendelsen? Jeg beveget meg sakte mot deres retning, for jeg så kattens blikk skimte til noe. I det jeg nærmet meg skvatt jeg litt. For det første kunne jeg nesten ikke så hva det var, fordi det gikk litt i ett med naturen. Men plutselig så jeg hva som gjemte seg.
En fin og grå liten kattepus. Det hadde visst vært noen stygge hendelser imellom disse to partene. Men hva det var – det visste jeg ikke. Jeg kunne se at den lille grå var redd for den beige og stygge og fillete katten. Tro meg, denne beige katten ser bokstavelig talt mishandlet ut sånn som jeg ser den.
Jeg prøvde å finne ut av hva denne grå katten skulle. Han prøvde å søke min oppmerksomhet. Kikket litt på meg og gikk videre. Stoppet opp for å se om jeg fulgte etter, før han forsettet med de korte skrittene sine i skogen.
Med min tanke tenkte jeg at han kanskje ville ha litt oppmerksomhet, ettersom han responderte sånn som han gjorde. Han gikk både mellom og rundt beina mine i et håp om å få kos. Ingen halsbånd var det å se på han heller, så hvem han var sin visste jeg ikke.
Jeg pekte oppover mot retningen av bakken. Prøvde å forklare at han måtte gå den veien for å finne bostedet sitt. Han søkte tross alt hjelp. “Du må finne veien hjem”, sa jeg. Det likte han tydeligvis ikke. Han snudde seg mot meg og tok labben med klørne sine over armen min.
Jaja, tenkte jeg. Han ville nok ikke ha noe hjelp av meg, og ville nok sikkert klare seg på egenhånd. Jeg satt der igjen med kloremerker langs armen – noen arr for å prøve og være behjelpelig mot en stakkars katt.