For ikke mange dager siden ble hele bakken dekket av naturens tegn på vinter – nemlig snø. Jeg er jo ikke særlig fan av frossen vann, men måtte klare meg selv om denne årstiden er som den er.
Men i dag var det derfor ekstra deilig å stå opp og titte ut av vinduet. Jeg fikk en sen høstfølelse over det jeg så ute. Og kanskje en liten vårfølelse også. I så fall hadde jeg ikke store vinterfølelsen, og håper på at den ikke kommer igjen heller. I hvert fall ikke at himmelen åpner seg så mye at vinteren virkelig stormer for fullt.
Det at solen skinte på himmelen høyt der oppe var veldig fint å se. Den store sommersolen var det ikke, men likevel ble stemningen ute litt magisk. Det var noe med det lyset som skinte ned over oss. Det var som om solen var en stor reflektor, en softboks som man bruker til fotografering.
Jeg våget meg å prøve og se mot den. Men etter bare å ha festet øynene på den ble jeg fort blendet. Vintersolen er sterk men flott i dag, og det å kunne ha vært på fjellet i dag hadde ikke vært ille i dag for å si det sånn. Men nå er ikke jeg noe fjellmenneske, så jeg får nyte dette lyset fra vinduet.
Om du så befinner deg på fjellet i helgen er det bare å nyte utsikten og omgivelsene. Men er du på landet eller i byen ønsker jeg dere, og alle andre, en kjempefin søndag! Kanskje du har noen planer for dagen?
Plutselig hang den der rett foran meg! Det glitret litt i noen små paljetter og glinset i stoffet. Under ryddingen her om dagen ble det mye som ble kastet og pakket bort for godt. I rommet som fikk seg et røsk hadde jeg også noen av mine ting liggende.
I det første øyeblikket jeg tittet bort på der den hang, vekket det mange minner. Eller skal vi si et stort minne? For det var ganske stort å få være med på noe sånt. Det var som en stor fest for å avslutte et langt og fint kapittel. Og det hele startet for nesten syv år siden, da jeg fikk være prinsesse for en dag!
Februar 2010, da jeg gikk siste året på ungdomsskolen og det aller siste året på grunnskolen, ble det duket opp til en stor og flott kveldssamling. Tiden var inne for å pynte seg til klasseball. Jeg husker dagen som det var i går, i hvert fall veldig store deler av den. Endelig var dagen her. Kjolen var i boks, og jeg hadde også ordnet meg en egen stylist for anledningen.
Jeg hadde en klassevenninne som tilbød seg for å hjelpe meg. Hun kom til meg etter skolen, og sammen fikset vi meg opp. Hun var en veldig god venn, en av mine beste venner. Det var lite jeg fikk gjøre selv denne dagen. Vi startet med det som tok lengst tid, og det var å krølle håret. På den tiden hadde jeg kort hår – nesten samme lengde som jeg har nå, bare litt kortere.
Med en krølltang som var nokså varm, fikk jeg også kjenne svimerkene i nakken og på ørene. Men når en kveld med ball sto foran meg, ble smerten av de høye gradene fort glemt. Verre var det nok når skoene med hælene ble tatt på etter av sminken hadde festet seg.
Men alt i alt kom jeg i havn med forberedelsene til slutt, og plutselig var klokken blitt så mye at jeg hastet avgårde til gjengen. Da jeg kom inn dørene til lokalet var det allerede komme en del kjekke og pene ungdommer – samt noen av de fine lærerne som var tilknyttet og lærte oss mye klokt i 10.klasse.
Vi fikk en drink i hånda da klærne var hengt av, og i den store salen var det dekket med langbord og pyntet. Da alle var på plass var det tid for middag. I hodet husker jeg ikke helt hva som sto på menyen, men det som er så kjekt er at jeg har hele ballet og det som skjedde den kvelden på film. Tenk, den store dagen i våre liv da vi på den tiden var ungdommer, har jeg på tape som jeg kan se igjen og igjen.
Maten som ble servert var i hvert fall veldig god, og utover kvelden ble det mye dans. Blant annet ble det gjennomført noen danser som jeg husker vi brukte gymtimene og noen andre fagtimer på å øve til gjennom det første halvåret. Jeg har aldri, og heller ikke blitt en som liker å danse. Men når vi da danset sammen gikk det fint. Husker jeg storkoste meg kjempemasse!
Nå som den gamle ballkjolen min nå hang fremme, kunne jeg ikke la være og prøve den. Ville jeg komme meg inn i den, selv etter snart syv år? Jeg tvilte litt, men som bildene viser sklei jeg rett inn. Sist denne kjolen ble brukt var det en 15 år gammel kropp i den. Likevel klarte en 22-åring å åle seg den på igjen.
Nettet er det store søket på stort sett det meste. Når du først graver inn bak låste dører og gjemte stier, det er da du kan oppdage og finne noe du slett ikke trodde fantes. Og når du da kommer over det, kan du fort bli overrasket, få store øyne eller sitte der med det lange og smale gapet.
Nå som jeg jobber i barnehage og med små og store nysgjerrige barn, som også kan være smarte, fikk jeg i fjor virkelig kjørt hodet. Av en eller annen grunn oppdaget dem plutselig hvor kreativ jeg kunne være. Jeg hadde stort sett et eller annet noe som var morsomt og nytt som interesserte noen.
Jeg lagde for eksempel mange spå av papir, og prøvde også å lære dette bort. Jeg klarte til og med å rote meg bort i et rom hvor jeg fikk barna til å tegne og lage sine egne puslespill. Det var fine stunder vi hadde sammen, barna og jeg, og de var så engasjerte i å lære. Husker godt at jeg fikk noen av gutta til å tegne og klippe også.
Jeg delte mine kreativiteter, og de små lærte noen små knep de kunne ta med seg videre i livet. Men ettersom jeg nesten hver dag begynte å få spørsmål om jeg hadde en ny idé på gang, måtte jeg med en liten krokodilletåre skuffe dem med at jeg ikke hadde noe nytt å dele akkurat da. Men jeg lovte å si ifra dersom jeg plutselig kom på noe.
Men, nå skulle jeg ønske at jeg hadde oppdaget denne siden for et år siden. Da jeg sto bom fast i tankene om hva vi kunne gjøre og lage. Derimot nå har jeg kommet over en utrolig fin og flott gruppe på facebook. En utrolig kreativ og interessant side som virkelig frisker opp til å skape nye idéer og påfyll.
( Klikk på bildet for å komme til deres side, eller søk 5-minute crafts )
Jeg satt faktisk på jobben her en dag da det plutselig dukket opp en video som virket interessant. Selv kunne jeg ikke la være i å se bort fra denne snutten, og før det var gjort ble linken allerede delt – i håp at andre kunne få glede av den også.
Hvorfor klippet traff meg, jo det skal jeg fortelle. Videoen inneholdt blant annet rekevisitter som glass, vann, olje og lys for å nevne noe. Jeg tenkte realfag med en gang, noe som vi har litt fokus på dette året. Ordet realfag sa meg ikke stort for en måneds tid siden. Men etter å ha lært litt på veien, har jeg nå fått større knagger å henge det på. Flere poser og sekker av det vi gjør inneholder punkter innunder realfagområdet.
Men tilbake til videoen som satte sine spor. Det var et forsøk som pekte seg ekstra ut. Å gjøre dette hadde vært så spennende i et håp at jeg selv også fikk det til. Det så enkelt ut å utføre, samt at det var verdt å teste ut. Oppskriften ble fulgt, og jeg kan si det var moro å se at det virkelig gikk som det skulle.
Det du gjør er først å finne frem en skål, telys, glass og farget vann. Jeg gikk for en rød saftblanding, og det fungerte veldig fint om du ikke har konditorfarge. Sett lyset i midten av skålen og tenn på.
Deretter fyller du et lite lag med væske. Det trengs ikke et stort basseng for å få dette til å fungere. Det er faktisk ikke så mye som skal til for å kunne se at det skjer noe.
Videre tar du glasset forsiktig og setter over lyset. Om du gjør det riktig skal det da skje en reaksjon når molekylene treffes og blandes i hverandre.
Sakte men sikkert får du en spenning i kroppen som kan ose av at du nå har fått det til. Jeg hadde aldri sett eller gjort dette selv før, så for meg var dette veldig moro. Så, prøv du også – alle kan få dette enkle eksperimentet til!
Du kjenner beina går som trommestikker. De korte beina som tar ett skritt etter hverandre for å få den lave kroppen fra den ene siden til den andre. Opp gjennom livet har flere millioner skritt blitt tatt og en haugevis med mil blitt gått.
Likevel gjør det vondt! Hvorfor nå? Hvorfor vil du være min venn? Akkurat nå er vi uvenner. Ja, for det er akkurat det jeg er nå – uvenn med deg. Liker ikke at du nå har kommet tilbake. I hvert fall ikke at du har plantet deg hos mine bein.
Beina kan du ikke unngå å få brukt. Om du ikke hadde kunnet gå, kan du alltids bruke dem til å tilby andre et fang å sitte på blant annet. De er da alltid bruk til et eller annet.
Etter at jeg her om mandagen gikk ut av huset og syklet til jobb, skulle det vise seg å være den siste. For denne gangen. Det er ingen tvil om at vinteren er her og bakkene hvite. Men under et støv av snø fantes det også andre godsaker. Isen, den som er så glatt og kan bli så blank at man kan speile seg i den. Heldigvis kan jeg ikke se hver eneste detalj av meg selv, men jeg kan skygge meg så vidt i den.
Men denne dagen hadde jeg ikke den samme farten som jeg ellers pleide. Jeg kunne rett og slett ikke. Jeg hadde ikke kjangs. Jeg følte meg som en snegle med stive bein der jeg kom meg fremover på sykkelsetet. Jeg holdt tunga rett i munn og hadde hjertet i halsen. Var så vidt jeg ga fra meg noen drag med pusten.
Heldigvis kom jeg meg på jobb innen tiden, men det var så vidt. De siste dagene har jeg derfor latt tohjulingen stå og beina har fått spinne. Kanskje ikke akkurat løping på ise – men stive ledd, det har det i hvert fall blitt. Alt for å prøve og holde balanse på isen, i et håp om å ikke ramle og få et skrubbsår eller brudd.
Nå har jeg kommet meg frem og tilbake på jobb til fots. Tidligere i mitt liv slet jeg med beinhinnebetennelse når jeg var en ivrig håndballspiller for noen år tilbake. Nå er det tros alt over tre år siden jeg la ballen på hylla og pakket bort skoene, men plagen er der.
Men du skal ikke tro at disse vonde smertene bygget seg opp litt etter litt. Nei, den aller første dagen denne uken hvor jeg begynte å gå til jobb var det som om det sa pang. Der var du ja. Det var ingen tvil om hva dette var. Jeg hadde kjent deg før, så jeg var ikke redd for å kjenne deg igjen.
Du bare kjenner av fremsiden av leggene strammer seg på et eller annet vis. At leggen bare presser seg fremover. Hva har jeg nå gjort for at du skal være her hos meg? Hvorfor vil du i det hele tatt være her og plage meg? Har du ingen andre?
I dag har jeg prøvd og la være og tenke på deg. Har kjent at du har vært der, og har kjent ut som jeg har gått mye på tå. Det føltes i hvert fall sånn ut. Men snart så håper jeg at du kan gå og bare la meg være. Dine smerter og plager er ikke godt for meg, men jeg skal nok klare og stå med strak rygg og sterk mot på at du ikke skal gjøre det verre.
Du ville heller ikke gi slipp på meg da jeg endelig kunne senke skuldrene etter en endt arbeidsdag. På forhånd hadde jeg tenkt frem og tilbake med meg selv. Hva var lurt? Og hva var best? Jeg gikk for fornuften min. Gikk ut porten og startet stoppeklokken. Nå skulle jeg se hvor lang tid jeg egentlig brukte på å gå hjem fra jobb.
Om jeg så skulle gått i mitt eget tempo hadde det gått litt fortere. Istedet spaserte jeg rolig og var helt borte i mine egne tanker fra jobb og helt til jeg var hjemme. Vanligvis bruker jeg ikke mer enn ti minutter på sykkel, og rundt tjue minutter å gå. Men i ettermiddag kom jeg senere hjem.
I det jeg hadde plantet mine føtter innenfor husets fire vegger fant jeg stopperklokken for å avsluttet tidtakeren. Jeg overlevde dagen, og jeg overlevde hele turen hjem. På skjermen sto det noen tall, en tid på hvor lenge jeg hadde gått. Så fra å sykle på ti minutter, hadde jeg i ettermiddag gått samme strekningen på 35 minutter til fots. Ja, ja. Jeg ramler ikke ned av den grunn!
Det ble dystert og trist allerede da mørket hadde sluket seg inn som en svamp allerede i fem-tiden i ettermiddag. Mørkt og trist ute, og jeg merker på kroppen at det er forandringer med naturen. Jeg har bare lyst til å grave meg ned, akkurat sånn som bjørnene og andre dyr, nå som kulden sniker seg mer innpå og det blir et værskifte.
Men i kveld fikk jeg et stort ras over meg. Det er nemlig litt opprydning her i huset, og det er rart hvor mye en egentlig samler på. Samler vi på det fordi vi ikke klarer å kaste det? Er det ulike minner som ligger bak? Eller lar vi det ligge for så å komme tilbake senere (noe som kan ta flere uker, måneder og kanskje år)?
Jeg ble sittende å se på det “lille” som jeg hadde foran meg. Det var jo ikke en stor haug, men like vel var det en del. Har jeg virkelig så mye? Hva er det jeg egentlig har spart på og tatt vare på her? Hva var grunnen til at jeg på den tiden ikke klarte å kvitte meg med det?
Uansett hva grunnen var til at jeg valgte å ta vare på det på den tiden, forandrer forklaringene seg stadig vekk. Flere år på rad har jeg gått igjennom kurvene med de gamle sakene i. Jeg har alltid tatt vare på gamle skolebøker – sånn som arbeids- og skrivebøker. Sist gang jeg tok et røsk i dem fikk jeg kastet mye som jeg hadde liggende fra barneskolen.
Nå har skrivebøkene fra ungdomsskolen og videregående fått gjennomgå. De bøkene jeg så sårt ikke klarte å kvitte meg med fra forrige opprydning. Men så lot jeg meg ta en titt igjen på gamle skrivesider. Fikk litt oppfriskning i engelsken, fremmedspråk og matematikken. Ikke at jeg bruker så mye av det nå. Ikke bevisst i hvert fall.
Jeg husker også en “klar og tydelig” beskjed fra en lærer vi hadde i både norsk, samfunnsfag og RLE (religion, livssyn og etikk som det het på den tiden). Hun “oppfordret” oss til å pynte og gjøre litt stas på arbeidsbøkene. Hvorfor, husker jeg ikke. Men jeg likte å være kreativ, noe som jeg fortsatt er, og lot meg rive med ved å putte noen fargeklatter litt her og der.
Det kunne kanskje bli litt overdrivelser eller litt vel løsrivelse her og der, men det ble aldri for mye med tegninger for å gjøre sidene fine. Men så lenge jeg var fornøyd og likte dekorasjonen, kunne det vel ikke bli så ille. Saken var vel det om læreren min likte det hun så da bøkene ble levert inn for en sjekk. Husker første gang jeg hadde ganske høye skuldre. Hva ville hun si? Likte hun det hun så? Men etter disse kommentarene kunne jeg bare senke kroppen og vite at jeg var på riktig vei.
En del kasting måtte det bli. Eller jeg valgte å la det gå i søppelbøtten. Hva skal man egentlig med alt? Vi kan jo ikke ta vare på alt en har heller. Hadde jeg gjort det kunne jeg fylt opp flere store rom for å få plass til mine eiendeler. Så, nå blir nok søppelmannen glad når han kommer neste gang og tømmer søppeldunkene våre. De er allerede ganske fulle, så håper de snart kommer og henter det sånn at jeg kan kaste enda mer.
Her er det som ble kastet:
Og dette er det jeg ble sittende igjen med av minner fra ungdomsskolen:
Jaja, så var vi her igjen. Helgen fløy fortere avgårde enn jeg hadde trodd. Like overrasket hver gang, selv om jeg vet at de to dagene med fri ikke har noen ekstra timer. Men skulle sårt trengt litt lenger helg, sånn at hverdagen ikke kom like plutselig hver gang.
Men, det er jo ikke noe jeg kan styre. Jeg kunne jo valgt å bli hjemme i dag og tatt meg fri. Men tviler på at jobben hadde likt det. Selv om vi nå har gått forbi enda en helg, som det ikke er så mange igjen av dette året, kom det opp en tanke hos meg her om dagen da jeg kom over dette nylige bildet som ble tatt.
“Herregud!”, tenkte jeg. Hvordan er det mulig? Hvorfor er det akkurat jeg som skal ha dette her? Jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som “sliter” med dette problemet. Jeg kjenner flere som har det samme, og jeg har også sett andre har det.
Jeg har heller ikke gått rundt og tenkt på det, samtidig som jeg har irritert meg helt grønn noen ganger. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid hatt store poser – og da snakker jeg ikke om de store handleposene man får på butikken. Nei, de henger midt i ansiktet, akkurat der aller ser. Akkurat det punktet alle oppsøker først når de treffer på meg, men også andre mennesker.
Blikket. Øyepartiet. Ja, for vi ser automatisk inn i øynene på oss mennesker når vi søke kontakt. Blikket har ganske mye å si – både i kommunikasjonverden og som kroppsspråk. Det er ikke alltid vi tenker over det selv, men vi kommuniserer også veldig mye med blikket, og øynene våres.
Selv om mine øyner har store poser under seg har jeg alltid, eller veldig ofte hørt at det er noe med øynene mine. Ikke noe vondt ment så klart, bare hyggelig kommentarer og tilbakemeldinger om at de lyser opp. Jeg har vel kanskje sett det selv, men mest av alt legger jeg bestandig merke til den lille ekstra huden jeg har under mitt syn.
Og tvert i mot, jeg har heldigvis ingen negativ syn på akkurat dette selv. Mine øyner ser sånn ut, og de er laget for akkurat den jeg er. Ikke har jeg lyst til å gjøre noe med “posene” heller. En må godta seg selv som man er, å være fornøyd med den man har blitt!
Etter det første snøfallet i går som ikke ble liggende, ble jeg i dag tidlig vekket av en småirriterende lyd. Jeg lå der og lurte på når denne lyden skulle gi seg. Den kom utenfra, rett utenfor det lille vinduet jeg har ved sengen min. Men jeg visste hva det var. Jeg kjente igjen lyden.
Klokka var på vei til å passere åtte. Øynene hadde glipet seg opp, og med dråpene som tappet ned fra taket og traff søppeldunkene som sto helt inntil soveromsveggen min var det ikke kjangs å få i seg et par ekstra timer med skjønnhetssøvnen sin. Så, da var det bare å starte dagen med slumring i senga før en fikk kommet seg opp.
Utover formiddagen forsatte det å regne. Og siden været var som det var, fikk jeg også startet på helgvasken. Så nå lukter det såpe i overetasjen, og jammen fikk jeg glansgulv på rommet mitt også. Godt å få tatt et tak en gang i blant.
Men plutselig i det jeg legger fra meg vaskemoppen og får ryddet bort, da fikk jeg et rusk i sidesynet. Jeg liker ikke det jeg ser! Det var et fnugg. Hvit snø av et korn. Jeg håpet at det var bare det lille jeg så, men der tok jeg feil. Ikke så lenge etter var luften dekket av små luftperler, og nå er hele Tønsberg hvit.
Om værvarselet stemmer skal det komme mer snø i løpet av ettermiddagen og kvelden. Det er rene nachspiel utenfor, men håper det snart gir seg og smelter bort. At det blir liggende har jeg ikke lyst til. Får satse på at det forsvinner, akkurat sånn som det gjorde med det bittelille snøfallet vi hadde i går.
En ny hverdagsuke blir nå lukket og satt kroken på. En ganske rolig men hektisk uke. Siden jeg skrev her sist har vi nå rukket å starte på en ny måned. Vi har takket oktober for seg og ønsket november velkommen. Og siden motivasjonen for å skrive og dele tekster med dere ikke har vært der, har det derfor vært stille på denne fronten fra meg.
Men jeg lever fortsatt. Tro det eller ei, jeg er her. Endelig er det fredag. Den kommer like fort som alltid, samtidig som jeg har ventet på denne dagen lenge. Nå er det endelig helg. Og hvordan den blir er jeg ikke riktig sikker på enda. Får ta det som det kommer. Vet i hvert fall at det blir noen stille og rolige stunder for å lade opp til en ny og flott uke.
Etter at klokken ble stilt har jeg så og si sloknet i det jeg har lagt hodet på puten om kveldene. Jeg har gått inn i drømmeland med en gang jeg har lagt meg godt til rette og pakket meg inn i dyna. Da vekkerklokken ringte før seks til morgen i dag, var jeg ganske så sliten og trøtt. Jeg lot meg derfor få meg noen ekstra minutter på øyet. Hadde jeg ikke fått den lille blunden etter at klokken hadde ringt, hadde jeg aldri opplevd det jeg gjorde i dag.
Nå som vi kommer nærmere og nærmere desember og jul, er det også fare for å oppleve et værskifte. Og det opplevde vi i dag. Klokken 09:40 fikk vi den aller første smaken på vinter. Himmelen åpnet seg, og ned dalte små hvite og frosne regndråper. Der kom snøen. Jeg kjente jeg fikk en stor klump i magen som bare vokste. Snø? Allerede nå?
Jeg visste at dette været var meldt, men det kom likevel overraskende på meg. Kunne det ikke være høst litt lenger? I seks syv uker til i hvert fall. Kunne vært litt snø på julaften og nyttårsaften. Men utenom det kunne jeg gjerne tenkt meg at det var bart. Men, det er mye en kan styre, men været, det har vi nok ikke noe med.
Stor jubel blant barna var det i hvert fall. Det var som om mange av dem kastet det de hadde i hendene rett ut, og så var plutselig dressen på. Det var ingen tvil. Vi skulle ut. Både store og små ville ut for å oppleve det første møte med sesongens første snøfall. Jeg likte virkelig ikke det jeg så, men lot sinnet over været holdes igjen.
Da jeg så at snøen dekket et tynt lag på bakken begynte jeg å tenke. Jeg begynte å snuse litt på smaken, og fikk litt sjokk i det hele. Heldigvis kom det bare reaksjoner inni meg, så ingen andre fikk se hva som egentlig skjedde der jeg satt og så rett igjennom vinduet på snøen.
Det var jo litt som å oppleve det hele på ny. Og det var jo bare noen få timer siden jeg opplevde nesten det samme. I løpet av det lille kvarteret jeg sovnet på morningen etter at vekkerklokken ringte i dag, falt jeg rett inn i drømmeland igjen. Og dette skjedde i drømmen:
Jeg lå der i sengen min og sov. Hadde fått nok timer med søvn og våknet uthvilt neste morgen. Noen klær hadde jeg slengt på meg, og videre rusler jeg ut med trøtte føtter og opp i stuen.
Av en automatisk bevegelse gikk jeg rett mot døren ut til terrassen. Jeg stoppet opp, fikk et skarpt blikk i øynene og ble rasende over det jeg så. Var det virkelig sant? Hadde alt dette skjedd bare på de få timene jeg hadde fått med søvn i løpet av natten?
Sint, frustrert, sur og lei meg ble jeg – alt på en gang! For foran meg viste det seg nemlig at det hadde skjedd et stort værskifte i løpet av natten. Hele bakken var blitt helt hvit. Hvit av masse snø. Og det var ikke bare et tynt lag. Det var opp mot 1 meter med ren og tung snø. Jeg kunne kjenne at hele meg ble tung, for dette likte jeg virkelig ikke!
Du kan da si at jeg fikk litt sjokk… Eller ble satt ut da det virkelig kom snø i dag. Jeg hadde akkurat vært inne i en drøm hvor det ble full vinter, og plutselig sto jeg der på jobb med mange barn rundt meg da det aller første snøfallet la seg over Tønsberg.
Heldigvis var det et lite laken med snø bare, sånn at det smeltet fort da det frosne regnet stoppet. Værskiftet får vente en stund til. Jeg er ikke klar for å fryse og være kald enda, selv om vinterdressen er tatt frem på jobb. Jeg vil se bar bakke og fine og flotte høstfarger litt til!
Plutselig var vi her igjen. Tilbake til hverdagen, og aller siste dagen i oktober. For det ene – hvor ble helgen av? For ikke å snakke om hvor denne måneden fløy forbi. Det var jo nettopp en ny måned, og i morgen er det et helt år siden november var på besøk her sist.
Føler rett og slett at tiden ikke strekker like godt til alltid. For eksempel sånn som i helgen. Jeg lot meg legge vekk bloggjobben for et par dager. Hadde lite å skrive om, for ikke å snakke om motivasjonen til å prøve og få til en tekst eller to. Og når man verken har noe som helst å skrive eller “dikte” opp, da lot jeg rett og slett hele jobben ligge.
Selv med en stille og rolig helg forsåvidt, har det også skjedd litt. Jeg hadde lite problemer med endringen i hverdagen. Men en ting er i hvert fall sikkert – jeg legger merke til justeringen. For i helgen ble nemlig klokken stilt. Har du husket å stille den?
Ute har det allerede vært helt mørkt en stund. Det er helt svart nå. Men tiden er der fortsatt, bare at den viser en time tilbake enn det den gjorde om lørdagen. Alle klokkene mine har jeg også fått gått over, sånn at alle viser likt. Hadde tatt seg ut om jeg hadde sett på en klokke som var glemt å stille, og jeg hadde kommet på jobb en hel time for tidlig i dag.
Men nå som alle klokkene har fått høstendringen sin, går vi nå inn i vintertiden. Sommertiden er slutt og snart går det mot kaldere luft og bakken blir dekket med snø. Greit forsåvidt det, men håper på en mild vinter med lite snø og ikke så kaldt. Men først gjelder det å nyte de fine og flotte høstkveldene!
En puserumpe? Jeg var endelig komme meg hjem fra noen fine økter på planleggingsdagen. Nå var det endelig helg, og jeg vet ikke hvor ofte jeg sier det. Føles ut som det er fredag hele uken, for alle de andre dagene bare flyr forbi.
Inne hadde jeg vært for å hente fór. Jeg har jo et lite dyr å passe på, og kaninskålen trengte påfyll. Ut kommer jeg igjen, med maten i hånda. Jeg tar de stegene som trengs for å komme meg til buret, og i det jeg runder hushjørnet får jeg et blikk på noe.
Jeg titter bort. Og det lille vesenet treffer blikket mitt. Han blir stående å se på meg. “Hvem er du?”, tenkte han nok. Føttene mine velger å bli stående. Vil jo ikke skremme den lille karen heller. Men hvordan kan jeg skape trygghet?
På jobb når jeg er sammen med barn vet jeg at å sette seg ned og komme på barnas høyde er noe som styrker dem for å våge og tørre – blant annet. Du blir derfor ikke større enn dem og virker ikke “farlig”.
Etter at jeg hadde fått blikkontakt med den pene grå pusekatten, fikk han også øye på skåla i hånda mi. Han ble stående og tenke et lite sekund, før han valset forsiktig bortover plenen med sine pelspoter.
Men hva ville da skje om jeg tok noen skritt tilbake? Ville han bli stående? Eller ville han gå sin vei? Men det var som jeg trodde – han fulgte etter. Jeg kjente heller ikke denne pusen, og jeg hadde ikke sett han før. Ikke som jeg kan huske. Men han var veldig pen, og en fantastisk pels å kose.
Vi ble tilslutt stående å se på hverandre. I mellomtiden da jeg oppdaget at han kom mot meg og i det han fikk en kos, hadde jeg allerede rukket å springe inn for å hente dokumentasjonsverktøyet. Speilrefleksen. Hvordan kan man unngå å gå forbi en så vakker katt uten å ta noen bilder. Fotogen var han også.
Veldig kosete og en flott pusekatt. Tenk å ha en sånn som han som sitt kjæledyr? Det hadde vært noe. Men godt er det at jeg kan stoppe opp på gaten for å gi de små dyrene en klem eller to. Flotte dyr er dem, men å ha en boende… Nei, det holder nok med den lille kaninkaren jeg har.
Etterhvert fant han ut at det ble nok kosing. Han hadde nok fått sin dose for dagen, og gikk videre på sin vei. Hvor han nå har tatt veien er jeg ikke sikker på. Men om han ville komme tilbake for en liten photoshoot, det er det bare å vente og se.
