Så var det endelig blitt min tur. Litt tidlig ute kunne jeg spasere rett inn til den hyggelige damen som ventet på meg, og som også ventet på mange andre. På forhånd hadde jeg sett for meg at det kunne være litt kø, og litt mer venting enn først antatt.
Men nå er jeg endelig i gang, og jeg er halvveis på veien til mål. I hvert fall når det kommer til vaksineringen. For nå har jeg blitt dytta i litt motgift jeg også. Jeg har verken sprøyte- eller helsepersonellskrekk.
Tenk at disse flinke menneskene står på for at alle vi skal kunne føle oss litt mer tryggere når det kommer til dette viruset som har holdt på i over et år. Det første jeg møter når jeg tråkker opp til vaksineringsstedet er et hyggelig menneske som forteller meg hvor jeg skal gå.
Inne i lokalet møter jeg en smilende mann som viser at spriting er nødvendig, og deretter treffer jeg på en veldig snill dame som registrerer at jeg er kommet. Bare noen sekunder senere vinker enda en oppegående mann meg videre, hvor jeg så får møte hun som skal sette den første dosen på meg. Også en meget varm dame som bare vil en godt.
Og så var stikket satt. Med null problemer og sekunder som bare forsvant før man rakk å tenke. Men hvem ville møte meg rundt neste sving? Ut gjennom en dør sto jeg midt i en hall. Et sted med mange stoler hvor flere mennesker allerede satt.
Der var det flere personer som skulle passe på at alt gikk fint for seg, og jeg ble også her tatt godt i mot, hvis jeg kan si det på den måten, hvor det bare var smilende mennesker å se som jobbet med vaksineringsprosessen.
Tenk å se så mange blide helsepersonell og andre som er der for å hjelpe til. Jeg så ikke ett eneste surt eller sinna fjes, eller noe antydning til en negativ mine. Og med bare oppegående og positive vesener rundt, så gikk disse minuttene i etterkant ganske fort.
Og så var det bare å spasere hjemover igjen. Med et stikk i armen og et par måneder igjen til neste gang.
