Endelig ble det litt ferie igjen, og det kjente jeg at kroppen trengte. Jeg hadde behov for denne roen, og plutselig var den her. Å stå på fra start til slutt over lenger tid, hvor man står midt oppi arbeidet uten en eneste større pause, det tar på litt ekstra noen ganger.
Men nå er påskeferien her, og den skal jeg virkelig benytte meg av. I år har jeg ikke lagt en eneste plan for disse dagene, men det får vel være greit. Ikke at jeg har gjort noe spesielt tidligere når denne høytiden har vært her tilstede.
Påske er det uansett. Solen skinner og varmen holder seg til tross for at det bare er halvannen uke igjen før vi kan synge oss inn i det neste kapittelet. En måned hvor det kanskje skjer litt mer, og kanskje det er lov å håpe at sommeren viser seg litt mer frem den også.
Først må vi få fullført våren, og i dag fikk jeg oppleve enda et vårtegn, men også årets første besøk kom en tur innom. Jeg har jo vist tidligere at jeg har en interesse av kryp. Ikke bare småkryp og sånne dyr, men også de lange sjelene som åler seg fremover på en spesiell måte.
For bare noen uker tilbake gjorde jeg klar materialene mine og fikk lagt ut fellene. Siden da har jeg vært og sjekket dem, og da jeg tittet under dem i dag fant jeg denne øglen her – stålormen.
En helt ufarlig øgle uten bein, og disse dyrene har fascinert meg siden jeg selv var ganske så liten. Interessen startet vel allerede i slutten av barnehagetiden min, så det har jo blitt en del år med fangsten jeg har gjort hvert år. For det er fra rundt midten av april til august at disse viser seg mest frem.
Dette er årets første, men her startet sesongen med sykdom. Jeg hadde plassert den opp til en liten bildetaking. Det er jo så spennende å ta bilder av disse dyrene, og hver gang håper jeg på et blinkskudd som jeg ikke klarer å forberede på forhånd.
De har jo sine spesielle tunger som de ikke bare bruker til vanlig bruk sånn som mange andre dyr. Deres smale redskap som har et lite v-hakk inn på tuppen bruker de hovedsaklig for å lukte seg frem med.
Dette fokuset av stålormen har jeg prøvd å ta bilder av flere ganger i løpet av året når jeg har funnet dem, og det skal ikke være så lett som det kanskje høres ut som. Det er ikke bare å be den rekke tunge. Og når dem først gjør det så går den ufattelig fort.
Så når sjansen kommer så er det bare å holde knappen inne å knipse i vei, men man vet aldri hvor bra det blir. Men denne ormen hadde en litt mer aktiv liten tunge enn vanlig, og kroppen ålte seg litt mer frem og tilbake.
Jeg tenkte ikke så mye over det, men stusset også litt over at det var litt rart. Og så, plutselig skjer det. Den gaper ganske høyt, og gapet holdes så lenge åpent at jeg rekker å få noen gode bilder av det.
Jeg ser også at halsen rett ved gapet at det danner seg en liten klump, og den gaper høyt flere ganger. Tydeligvis var den plaget, og her startet sesongen med sykdom av oppkast. Dette har jeg aldri fått se før, så litt spennende var det jo. Kanskje hadde ormen forstoppelse som endelig kom opp igjen, eller kanskje den hadde spist noe som ble helt feil. Ikke vet jeg, men fascinert vil jeg jo si at det var.
Jeg slapp heldigvis å utføre førstehjelp på den bittelille ormen, men håper den får det mye bedre etter å ha fått opp det som har plaget den, og at den finner påskeroen dit han har ålet seg fremover i skogen nå – for ja, jeg slapp den ut i det fri igjen.
