Hver eneste morgen står jeg ekstra tidlig opp. Minst en halvtime før jeg egentlig pleier, og gjerne opp mot en time. Ikke nok med at jeg føler meg vel med litt ekstra tid om morgen, bare for å få en stille og rolig time før det er å haste til jobb for å gjøre et godt stykke arbeid.

På den tiden jeg setter av må jeg alltid stelle håret. Jeg kan ikke gå ut en eneste dør – verken soveromsdøra eller utgangsdøra til huset, før jeg har ordner håret. Som oftest har jeg en så grusom sovesveis at håret står ut til alle kanter, og jeg ser ut som et fælt troll som ikke har sett dagens lys på år og dag!

Nei, det er nok ikke så ille. Jeg trenger verken å stå opp en halvtime før vekkerklokken ringer, og jeg er ikke den som trenger å stå timevis foran speile for å føle meg pen. Det hadde vært litt stas å se ut som en prinsesse en gang i blant, men det får nok bare bli en drøm. For i drømmer kan all ting skje.

Men jeg skulle gjerne hatt tid og krefter til å sitte den halvtimen det tar for å gå igjennom håret mitt på denne måten. Kunne dulle seg litt ekstra opp før man marsjer avgårde til jobb. Den aller beste måten var om man bare kunne gi fra seg et knips, eller gå innom et magisk rom og plutselig hadde sett sånn ut.

Livet er nok ikke sånn for meg det heller. Jeg skulle kanskje ønsket det, men det er ikke sannheten. Som oftest henger håret løst og er så paff at det ikke finnes liv i det. Det er som et dystert kråkereir som virkelig hadde trengt en stuss. Jeg har 97 prosent håret løst, mens jeg har 2,8 prosent håret i en hestehale. Resten av den ørlille prosenten kan være en flette.

I kveld fikk jeg plutselig en spontantanke. Jeg satt i godkroken og gjorde absolutt ingenting. Rett foran meg kunne jeg se inn i speilet hvor jeg så meg selv sitte. Blikket blafret opp mot hodet hvor det til slutt stoppet mot håret. Det var kjedelig. Og det er kjedelig. Det var ingen tegn til liv i det. Jeg har virkelig lyst på en forandring. En overdose av forandring som man virkelig kan se. Men samtidig tør jeg ikke å gjøre denne tanken til virkelighet.

Jeg visste vi hadde et redskap som brukes til håret. En sånn stang som blir varm når du kobler den i veggen. Det var en krølltang som jeg hadde funnet frem, og jeg lot meg teste den for å se hvordan det egentlig kunne bli. Jeg er ikke så flink, og det kan jeg innrømme. Det ser ikke like fint ut om en annen som hadde teken på dette hadde gjort det. Men jeg får da til det grunnleggende.

Krøllene kom frem en etter en, og på en halvtimes tid var det hele unnagjort. Selv hadde jeg ikke orket å sitte med denne jobben sånn på morrakvisten, og er egentlig veldig glad for at jeg ikke føler at jeg må ut av døra med et fluffy hår. Nei, jeg foretrekker nok standarfrisyren, slett hår, eller en liten flette eller hestehale. Alt for å slippe unna alt det arbeidet det tar.
 


 


 


 


 


 


 

Jeg sitter her og tenker på den tiden jeg var ordentlig inne i rutinene. Jeg jobbet og sto på og var der for barna som jeg passet på, samtidig som jeg var student og arbeidet godt med teorien for å få dette på plass. I dag er jeg veldig glad at jeg kom meg på skolebenken igjen, og at jeg endelig kunne juble over at jeg var ferdig for snart ett år siden.

Mange oppgaver ble skrevet og levert inn til vurdering. Jeg brukte mange timer av mitt liv nesten hver dag for å får det bra nok på oppgavene sånn at lærerne skulle blir fornøyde. Jeg ville sitte der med god samvittighet ovenfor det jeg hadde fylt oppgavene mine med, og at både spørsmål og svar skulle samsvare så godt som jeg bare kunne.

Da jeg la vekk bøkene etter bestått eksamener i fjor håpet jeg at jeg aldri skulle se dem mer. Det som var i mine tanker akkurat da var at nå er jeg helt ferdig. Jeg tenkte ikke så langt at jeg måtte opp til den største og avgjørende prøven for å kunne ende opp som barne- og ungdomsarbeider.

Jeg hadde hatt høye skuldre i ti måneder, med både skole og jobb. Nå som jeg har vært så lenge i samme yrke, og fant endelig ut av hva jeg vile som 18-åring, syns jeg det var på tide som 20-åring og endelig få på plass den teoretiske biten. Det praktiske hadde jeg mye av på plass, og for å komme seg lengre her i livet er det også godt å ha et papir på sitt arbeid.



 

Dere som er innom her og får med dere det jeg skriver og deler, vet at jeg nå er inne i en periode med forberedelser på det som nå skal blir en ende av snoren. “Saltet i klypa” for å være en fagarbeider, samt å sitte med et fagbrev i hånden. 

Jeg er godt i gang, eller i hvert fall i gang med å planlegge og skrive, og det er utrolig mye man må få med når man skriver en så stor oppgave. Oppgaven består av tre “epoker”, hvor det både skal bestå av en plan og masse teori. Til nå føler jeg at jeg har gjort så mye, men det er bare i mitt hodet det ser slik ut. På selve papiret er det litt mindre enn det jeg først trodde.

Så veien videre nå blir å fortsette med jobbingen. Finne motivasjonen og virkelig gripe den når den først har tatt seg turen innom. Jeg er klar for å gjøre en innsats, men er mer på det å få det gjennomført og bli ferdig – og mest av alt klare og bestå! Jeg vet jeg klarer det, men mye jobb står også bak.

Jeg har både fått høre og ser selv at jeg gjør en god jobb når jeg er i mitt arbeid, og jeg passer på hvordan jeg sier og formulerer meg til barna – for det lærte jeg om på skolen. Jeg syns det er lettere å dra teorien inn i praksisen, enn det er å dra praksisen inn i teorien. Nå blir det å skrive masse og finne frem bøkene og få lest. Bare jeg finner motivasjonen.

Ikke reklame, annonse eller noe samarbeid
 


 

I mange år har jeg hatt problemer med uren hud. Bakterier som har sneket seg inn under huden for å skape irritasjon. For min del startet dette en eller annen gang den tiden jeg gikk på mellomtrinnet på barneskolen. Husker ikke helt når, men på klassebildet i 7. klasse hadde jeg på meg et bånd som gikk en del ned i pannen min.
 

I ettertid syns jeg det ikke var så veldig kult å gå rundt med sånt hårbånd bestandig.


På den tiden var jeg veldig glad i hårbånd. Ikke fordi jeg syns det var fint, men fordi det gjemte unna noen av kvisene jeg fikk i min ungdomstid. Heldigvis har jeg sluppet unna og ikke vært full av nupper med betennelse, men likevel syns jeg det var ille da jeg så ut som en mild pizza med bare et par fyll med litt paprika, ananas og sjampinjong.

 

Tro meg, det har vært verre enn dette!
 

I dag har jeg ikke så mye kviser som jeg den gang hadde, men når jeg kommer inn i en dårlig periode kommer de enda tydeligere frem. I min ungdomstid kom det veldig mye i pannen, men nå popper de mer frem rundt hakepartiet. 

For en liten stund siden gikk jeg til innkjøp av en ansiktrens som fungerer fint til å ta bort sminke. Siden jeg ikke bruker noe sminke tester jeg ut den likevel, sånn at jeg får bort smuss og andre bakterier i ansiktet mitt.

Hold huden ren, og du får det så mye bedre med deg selv! Det pleier jeg å merke. Ansiktet er noe både du og alle ser hver eneste dag, og nesten hele døgnet. Og når en kvise eller fem får lyst til å bo i huden din, da er det på tide å gjøre noen grep. Derfor har jeg nå gått til sak!

Her for en uke tilbake gikk jeg derfor til innkjøp av noen nye produkter jeg bestilte på nett, på Bli Vakker sine sider. Dette er ikke noe samarbeid eller sponsing jeg har med dem, men bare noe jeg har lyst til å skrive om. I dag kom den store pakken i posten hvor det var lagt med noen produkter jeg hadde lyst til å prøve.


 

Jeg har aldri likt mine øyner hundre prosent. Fornøyd er jeg med dem, men liker ikke partiet rett under øynene så veldig godt. Jeg ser det veldig ofte på bildene av meg selv hvordan det egentlig ser ut. Øynene mine føles så tunge ut med de posene jeg har under øynene. For en liten stund tilbake prøvd jeg noen produkter som var til dette øyepartiet, men denne typen fra MaskerAide ville jeg teste ut.
 


 


 


 

Nå gjenstår det bare å få testet dem ut for å se om dem er noe for min hud. Blir spennende å se hva slags resultater den gir meg, og om jeg kan se noe forskjell. Kanskje har du vært borte i og prøvd noen av deres produkter? Hva syns du om dem? Hvordan fungerte dem på deg?


 


 


 

En god søndagsmorgen har det vært for meg her i dag. Og ikke bare god, men også veldig lang. Jeg var inne i de rareste drømmene, de villeste drømmene og helt merkelige drømmene som løp rundt der jeg lå og sov. Hvor ville det egentlig ende? Og før det tok helt av våknet jeg plutselig.

Jeg husker at jeg hadde vært oppe et par timer før fordi tørstealarmen gikk. Jeg er sjelden oppe om natten, men det kan hende en gang i blant likevel. Klokken var vel rundt halv fem der jeg bikket hodet så vidt opp mot klokken. Heldigvis havnet jeg i søvn like fort igjen.

I den rare drømmen tok det akkurat slutt før alt ble helt for ille, og da øynene hadde fått kontakt med lyset var det helt umulig og sove igjen. Uansett hvor mye jeg prøvde, var det ikke noe annet valg enn å ligge der og underholde seg selv med serie på morgenkvisten.

Jeg ble ikke liggende så veldig lenge. Utenfor var fuglene våknet og sang sine morgensanger, og der jeg leste litt og fikk med meg siste nytt for natten kom jeg plutselig over en oppskrift. En liten rett som fristet veldig å lage seg nå på morgen – og vanskelig skulle det heller ikke være.

Morgenkåpen ble slengt på, og opp trappene tasset jeg i bare føtter. De andre lå og sov fortsatt, og det kan jeg skjønne når klokken bare var åtte om morgen. Jeg pleier ikke å være så tidlig opp i helgene, men etter syv timer hadde jeg fått nok med søvn.

Kjøkkenet var det første som fikk besøk av meg. Inn i skapene for å se om vi hadde alt det jeg trengte til å lage det som fristet så veldig nå på morningen. Og det ble som dere ser på bildene over her – en røre som ble slengt sammen og kastet i stekepannen. 

Pannekaker har jeg laget mange ganger, men amerikanske småpannekaker har jeg aldri prøvd meg på. Det smakte litt som vanlig pannekaker, men det ble likevel en litt annen smak når de var små og litt tjukke. Godt var det i hvert fall, så nå er frokosten i boks for de andre i familien om de også har lyst på.

Ellers er det endens gang av helgen her. Noe som er like overraskende hver gang. Hvorfor går helgene så utrolig fort? Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fått enda mer tid til å jobbe med litt studier – selv om jeg har sittet tre lange kvelder denne uken og fått gjort veldig mye allerede.

Får se om jeg tar en liten titt på oppgaven senere i dag. Ut på en tur blir det mest sannsynlig i dag, ettersom været er helt topp til å være i slutten av april. Tenk på det. Den fjerde måneden er snart ved sin ende den også, og det er ikke mange ukene igjen på arbeid før sommerferien ønsker oss velkommen. Er nesten skummelt å tenke på hvor fort denne tiden går!

Håper dere har hatt en flott helg, og et stort ønske fra meg om at dere får en herlig søndag. Bruk den til det dere akkurat har lyst til. Om dere så vil dra ut på befaring, gjøre noe dere har hatt lyst til, eller som noen ønsker – å lade opp det siste energilageret til å være i gang med en ny og spennende uke når den kommer i morgen. Ha en fin søndag!


 

Lørdagen myste med sol fra det øyeblikket jeg våknet. Og det kunne ikke blitt en mer fin og roligere morgen. Etter å ha ordnet seg og gjort seg klar ble det en liten tur til byen. Ta turen innover til kjøpesenteret for å shoppe. Det var i hver fall et håp.

Vi gikk inn den ene butikken for å se hva som kunne være spennende. Jeg ville finne meg noe nytt, for når lommeboka blir brukt føler jeg meg som regel glad etterpå. Mange av de faste butikkene som jeg bruker å handle i fikk besøk. Men alt ble forbigått.

Det var absolutt ingen fristelser å finne. Verken klær eller andre ting. Det endte med at vi dro hjem fra byen tomhendt –  i hvert fall jeg. Litt av en nedtur, når du drar til byen og har lyst til å finne deg noe, men kommer like tomhendt ut som det du kom inn.

Kanskje jeg får litt shoppinglykke neste gang, og etter byturen ble det enda mer farting. I dag ble det vel mer lykke på den shoppingen man virkelig trenger. Det var ikke den koseshoppingen, og lørdagshandelen ble gjort. Mat måtte handles inn, og det ble både en tur til Revetal og litt rundt i Tønsberg.

Turen endte sin gang hos Tønsberg pizza på Eik. Dette var siste stopp før det endelig var å komme seg hjemover igjen, og med oss tok vi med en ekstra stor pizza – en sånn Tønsberg spesial. Dette ble dagens middag, og det kunne ikke blitt bedre.

Ventetiden var ikke ille heller, og mens maten ble laget på kjøkkenet deres bakom disken, satt lillebror og jeg og ventet i den lille og koselige restauranten. På bordet foran oss sto det to blomster. Sånne blomster som ikke trenger stell. En sånn plante som er like fake som meg fikk jeg høre fra broren min. Vi kjedet oss med andre ord ikke, og etter tjue minutter kunne vi gå ut døren med en rykende fersk og varm pizza i hendene.

Med fire mennesker hjemme i ettermiddag ble det mer enn nok med god mat til alle mann. Jeg ble veldig mett i hvert fall, og er vel det enda også. Nå skal kvelden bare brukes til å gjøre ingenting. Ingen planer er blitt lagt. Håper dere har hatt en flott lørdag, så ønsker jeg dere en fantastisk kveld!


 


 


 

Igjen kom det overraskende på meg at det nå var blitt helg. Så her sitter jeg igjen og koser meg med fredagsunderholdningen på tv-skjermen i det jeg akkurat har spist god middag. I dag ble det så enkelt og godt som natchos på tallerken, og kvelden ble reddet med at jeg er god og mett for i dag.

Men det var ikke derfor jeg stakk snuten min innom her i kveld. Egentlig hadde jeg ingen ord å dele. Jeg hadde i hvert fall ingenting på hjertet. Men da jeg tok fredagshandelen tidligere i kveld kunne jeg ikke unngå å snike med meg denne pakken på vei til kassen og ned på rullebåndet. 

Og jeg angrer ikke. Faktisk ble jeg litt småsur at det bare ramlet kun en pakke ned i posen, for denne var en utrolig god pastill. Det er en smak som smelter på tungen og går hele veien gjennom kroppen. Salt karamell blir med andre ord ikke gått forbi neste gang jeg tar turen på butikken. Og kanskje du har latt deg prøve denne også? Hva syns du om den?

.
 


 

Kanskje ikke den beste arbeidsstillingen. Men det får duge. 
 

Av en eller annen merkelig grunn har jeg vært ganske flink til å skru av ovnen min på rommet når jeg drar på jobb om morgen. Har kanskje et håp om at det blir sommer og varmt snart, sånn at jeg kan slippe og fyre. Derfor var det ekstra kaldt på rommet mitt da jeg kom hjem fra arbeid.

Men nå har rommet fylt seg med god og varm luft igjen, og bøkene har blitt dratt frem igjen. Nå har det vært veldig mye skriving de to siste dagene, hvor jeg har jobbet hardt med oppgaveskriving og forberedelser til den store prøven. For nå er det ingen vei tilbake!

For øyeblikket sitter jeg midt oppi det. Omringet av fagbøker, store permer med notater og annet nyttig informasjon, og denne maskinen for å skrive ned alt sammen. For i dagens samfunn sitter man ikke like mye med penn og papir. 

Litt energi av søtsaker blir det også, bare for å prøve og holde blodsukkeret oppegående til jobbing. Jeg prøver og lure til meg litt motivasjon for å arbeide, og hittil har det fungert bra. Fingrene går over tastaturet i en fei etter å ha funnet riktig informasjon som skal bli med i oppgaven.

Men det å skrive om tre deler i en oppgave er ikke bare bare. Det er så mye teori som skal plottes inn, samtidig som man skal prøve og forstå tekstene selv. Å ta opp litt lesing av teori blir det også, men nå konsentrere jeg meg mest med å skrive det jeg kan sterkest, og så blir det å finne frem resten av detaljene etter hvert. 

Jeg tar meg med andre ord ikke helt fri i kveld heller. Nå som jeg er så godt i gang syns jeg det er viktig at jeg klarer og holde det gående. Mer som blir gjort nå, er bedre enn å sitte med alt for mye arbeid mot slutten. Heldigvis har jeg fått tips og idéer fra kjente, og dette gir meg inspirasjon. Ukene fremover nå blir det en smule av overdose med forberedelser og jobbing, og så er det å finne en balansegang sånn at jeg kommer meg igjennom alt som skal skje.


 

Da jeg var ung – eller det vil si den tiden før jeg klippet ned på hårstråene, lagde jeg alltid sånne fletter på meg selv. Jeg husker det veldig godt, at denne fletten var noe jeg kunne slenge på meg i en fei bare for å få håret bort, samtidig for å se litt ekstra fin ut.

Men fredag 3. juni i fjor sommer var det hele over. I hvert fall med ekstra langt hår. Jeg hadde nettopp vært oppe til eksamen. Sittet mange timer og jobbet hardt i en gymsal som var så full av elever. Ingen mulighet til lufting var å se, og jeg satt der konsentrert med min oppgave i et innestengt rom. 

Vel fornøyd med innsatsen som ble gjort, samtidig som jeg var litt usikker på om jeg hadde fått med meg det aller viktigste for å skrive en god nok oppgave, gikk jeg hjemover og hadde litt rare sommerfugler i magen. Sånne spente små kryp som bare gledet seg til resultatet av den teoretiske eksamen.

Men det ble ikke bare eksamenssommerfugler som flakset rundt. Dette ble også min aller siste dag med ekstra langt hår. Hår som nesten var ned til rompa. For det viste seg nemlig at jeg fikk en tanke som plutselig ramlet ned hos meg. En tanke som skulle skape forandring.

Det ble så spontant som det bare kunne, og en times tid senere satt jeg klar i stolen. Med svart kappe over meg og en dame kledd i svart bak, var det nå ingen utvei eller å se seg tilbake da det første kuttet ble gjort. 

Håret ble etter hvert saksekutt kortere og kortere. Med et så langt hår som det er på bildet over her, noe som jeg skal forklare om litt lenger ned, var det en stor forandring som ble gjort da håret plutselig rakk meg ned til skuldrene. Og det morsomste av alt – ingen visste om den store kontrasten jeg gjorde i forkant!

Jeg husker jeg ble så fornøyd, samtidig som jeg kom til å savne det lange håret. Det eneste jeg kunne trøste meg med var at det vokste ut igjen. Nå er det snart gått elleve måneder siden jeg satt i frisørstolen, og håret har vokst mye. Men langt ifra så mye som det lange håret som lillesøster har.

Sent i går kveld var jeg nemlig så heldig å få lov til å flette henne, etter et ønske fra meg. Det var en frisyre jeg måtte teste ut, ettersom det er en frisyre jeg skal lage senere. Til slutt endte det med at hun ønsket seg en flette – en sånn fiskebeinsflette hun kunne gå med dagen etter, og det ble denne fletten over på bildet her.

Selv om det blir veldig sjelden hvor jeg kan flette noen her hjemme, er det ekstra stas for småjentene på jobben. Flettene som kommer frem blir ikke alltid hundre prosent perfekte, sånn som de flinkeste frisørene kan. Men de blir fine nok til at jentene spør om å bli flettet i en senere anledning.

Først det ene beinet, og så det andre etter…
 

Jeg skal ikke legge skjul på at det var tungt å stå opp da de rare lydene viste at de fortsatt var i live. Etter den første hadde slått sin klang på at nå var det på tide å stå opp, var det likevel tungt å gi kroppen liv.

Først var det å få den støle kroppen til å komme seg ut av sengen. Det var ikke bare bare skal jeg si deg! Etter jobben som ble gjort i går kunne jeg kjenne at kroppen fikk kjørt seg mer enn den pleide – og kanskje på litt andre måter også.

Men opp måtte jeg. Jeg hadde tross alt en jobb som ventet på meg, og som jeg ikke kunne sluntre unna. I det jeg vred på bein og armer kunne jeg kjenne den milde smerten som så smått var litt sterk. Så en god morgen hadde jeg ikke med andre ord.

En god natt har jeg heller ikke fått meg. Jeg er den som pleier å sove natten gjennom, men ikke denne gangen. En uro i kroppen vekket meg flere ganger, og hva det kom av er jeg ikke riktig sikker på. Skulle tro at kroppen var uttørket også, for hver gang jeg våknet måtte tørsten dempes med påfyll av væske.

Til tross for en uregelmessig og delvis søvnløs natt har denne dagen vært overraskende fin. Veldig deilig med langfri, noe som sårt har vært trengt. Men alltid deilig å komme tilbake til jobben og den vanlige hverdagen igjen. 


 

Jeg så virkelig frem til alle disse fridagene som sto foran meg. Jeg hadde gledet meg til å virkelig kunne nyte noen dager hvor jeg kunne ta flere pust i bakken for å samle opp en ny runde med energi. Litt medkraft som skulle seile meg videre.

Men etter en dag som dette med hardt arbeid skulle det vise seg at jobben venter på meg igjen allerede i morgen. Plutselig var alt over. Hvor ble det av påsken? De siste årene har jeg mistet stemningene til høytidtradisjoner, men et snev av feriefølelse hadde vært noe. 

I morgen tilkaller hverdagen igjen. Tilbake til de fine barna og herlige menneskene. Gjelder å nyte og kose seg på jobb nå fremover, for nå ramlet det ned en tanke om at det bare er to og en halv måned igjen med jobb! Det er så skummelt – hvor har dette året blitt av?
Håper dere har hatt det fint – og alltid koselig å høre hva påsken deres har tatt dere med på.